Du er her
Hjem > Meninger > Advokat Kløvfjell om Besteforeldres Partsrettigheter i Barnevernssaker

Advokat Kløvfjell om Besteforeldres Partsrettigheter i Barnevernssaker

Vi har mottatt flere spørsmål om besteforeldres partsrettigheter i barnevernssaker og forholdet til EMK…her er et foreløpig svar og det vil også bli lagt ut på www.barnevernsportalen.no etterhvert..

Besteforeldres partsrettigheter, forholdet til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjen art 8 med mer…

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 4.november 1950 er gjort til norsk lov gjennom menneskerettighetsloven § 2. Hvis det foreligger motstrid mellom konvensjonen og norsk lov har konvensjonen forrang etter menneskerettighetsloven § 3. FNs konvensjon om barnets rettigheter skal også gå foran ved motstrid. Norske domstoler må forholde seg til avgjørelser fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD), for det er primært EMD som skal utvikle konvensjonens bestemmelser.

I EMK art. 8 er retten til respekt for privatliv og familieliv inntatt. Her fremkommer det av nr. 1 at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. Inngrep i familielivet kan bare skje på visse vilkår som er oppstilt i nr. 2. Det familiebegrepet som legges til grunn av EMD omfatter i første rekke barn og foreldre. Dette favner både adoptivbarn og barn født i og utenfor ekteskap. Samboende foreldre dekkes på lik linje som gifte. Forholdet mellom besteforeldre og barnebarn kan også være familie etter EMK art. 8 etter en konkret vurdering. Ved prøving av hva som ligger i «familie» foretar EMD en konkret vurdering av biologiske, sosiale og rettslige bånd. Både biologiske og faktiske forhold tillegges stor betydning ved vurderingen. EMD har gjennom sin praksis utviklet begrepet «familie» til også å omfatte relasjoner mellom barnet og personer uten biologiske bånd til barnet. Familiebegrepet i EMK art. 8 vil således i mange tilfeller omfatte flere enn barnets biologiske foreldre og søsken.

Retten til privatliv og familieliv for et barn følger også av FNs barnekonvensjon art. 16 der det fremkommer at ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv og sin familie. Barnekomitéen har lagt til grunn at begrepet «familie» må tolkes vidt. Dette innebærer at det skal omfatte biologiske foreldre, adoptivforeldre eller fosterforeldre, eller eventuelt medlemmer av storfamilien eller samfunnet som det er fastsatt i lokale skikker. Dette tilsier at tanter og onkler i noen tilfeller vil gå inn under begrepet «familie».

Det følger av EMDs dom fra 2000 “Scozzari and Giunta v. Italy” at betydningen av familieliv i art. 8 inkluderer i det minste bånd mellom nære slektninger, for eksempel besteforeldre og barn, fordi slike slektninger kan spille en betydelig rolle i familielivet. Respekten for familielivet etter art. 8 innebærer en plikt for staten i å sørge for at disse båndene utvikler seg normalt.

Det samme følger av EMDs avgjørelser i Marckx mot Belgia 13.juni 1979 og kommisjonsavgjørelsen i Boyle mot Storbritannia 28.februar 1994, hvor det sies at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn som disse har nær tilknytning til, er å anse som familieliv som er beskyttet etter EMK art. 8. Det følger da en rett for besteforeldre til adgang til domstolene for å få prøvet rettmessigheten av et inngrep i retten til familieliv, jf. EMK art. 6 nr. 1 slik bestemmelsen er blitt forstått i EMDs praksis.

Dommene kan tas til inntekt for at nære slektninger kan gis partsrettigheter etter art. 8 i form av at de gis en mulighet til å få fastsatt samvær og kontakt med barnet. Hvis besteforeldre mister all kontakt med sine barnebarn, vil retten til familieliv være krenket. Dette kan innebære at ordlyden i barnevernloven § 4-19 gir dårligere rettigheter for nærstående enn det som følger av EMK art. 8.

Ved omsorgsovertakelse og fravær av samvær vil ikke båndet mellom eksempelvis besteforeldre og barnebarn utvikles normalt. Besteforeldre blir en uskyldig part i en konflikt mellom foreldrene og barnevernet.

En sak om partsrettighetene til en bestemor var oppe for Høyesterett i Rt. 2014 s. 699. Bestemoren til et barn på tre år hadde fremsatt krav om partsrettigheter etter barnevernloven § 4-19. Dette kravet ble avvist av tingretten og fylkesnemnda, mens lagmannsretten nektet anken til bestemoren fremmet. Høyesterett kom til at beslutningen fra lagmannsretten måtte oppheves. Det ble uttalt at:

«det foreligger en sterk biologisk tilknytning, og mormoren synes å ha vært tilstede så mye som praktisk mulig for en person i hennes posisjon. Dersom man ikke anser tilknytningsvilkåret oppfylt i en situasjon som den foreliggende, vil det kunne være tilnærmet umulig å oppfylle vilkåret når omsorgsovertakelsen skjer i spedbarnsalderen (…) Utvalget kan vanskelig se at dette har vært lovgivers intensjon».

Dommeren tolket lovens ordlyd utvidende, og kom til at bestemoren hadde tilstrekkelig tilknytning til barnebarnet som gjorde at bestemoren ville ha en anledning til å kreve at fylkesnemnda tok stilling til hennes krav om samvær. Sett i lys av EMDs praksis var det rett av Høyesterett å si at bestemoren hadde tilstrekkelig tilknytning slik at hun kunne få prøvd om hun skulle ha samvær.

En avgjørelse med et annet resultat forelå i Rt. 2015 s. 467. Her fikk ikke barnas mormor medhold i sitt krav om partsstatus i spørsmålet om samværsrett. Det var fattet vedtak om at omsorgen for to søsken skulle overtas av Trondheim kommune. Det ble fastsatt samvær for foreldrene, og barnas mormor fremsatte krav om at det skulle fastsettes særskilt samvær for henne med barnebarna. Bestemoren hadde tilstrekkelig tilknytning til barna etter barnevernloven § 4-19, så spørsmålet i saken var om det vilkår at det må være fastsatt et «svær begrenset» samvær for foreldrene var oppfylt. I tillegg var spørsmålet om en annen forståelse av «svært begrenset» følges av de internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet.

Høyesterett kom til at de rettighetene som følger av EMK ikke tilsier noen annen tolkning av utrykket «svært begrenset» enn det norsk rett legger opp til. Bestemoren fikk derfor ikke partsrettigheter. Høyesterett uttalte imidlertid at det ikke kan utelukkes at omstendighetene i en konkret sak kan være slik at det vil innebære en krenkelse av konvensjonen om partsstatus nektes helt fordi foreldrenes samvær ikke kan anses som «svært begrenset». Dette var ikke situasjonen her siden mormoren i flere år hadde fått gjennomført to årlige samvær med barnebarna etter barnevernloven § 4-1.

I utredningen i NOU 2016:16 påpeker utvalget at det menneskerettslige familiebegrepet er videre enn personkretsen det er adgang til å regulere samvær med etter barnevernloven § 4-19. Der sies det også klart at et barns rett til familieliv ikke bare omfatter et liv med foreldrene, men også søsken og besteforeldre. Gjeldende rett kan tenkes å innebære en krenkelse av de prosessuelle rettighetene til barnets nærstående, fordi de ikke gis en automatisk mulighet til å få vurdert spørsmålet om kontakt med barnet. Hvis det går lang tid uten at barnet har kontakt med andre familiemedlemmer, kan det føre til en krenkelse av retten til familieliv etter EMK art. 8. Utvalget innrømmer at dagens regelverk er problematisk i forhold til de internasjonale menneskerettighetene.

Utvalget har foreslått endringer til dagens barnevernlov. De foreslår at det skal gjelde en hovedregel om at barn har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Videre skal barnevernstjenesten pålegges en plikt til å aktivt legge til rette for kontakten. Eventuelle begrensninger i kontakten skal fastsettes av barneverntjenesten, og vedtak om det kan påklages til fylkesnemnda. Vedtaket skal kunne påklages av besteforeldre, søsken og tidligere omsorgshavere. I tillegg kan vedtaket påklages av andre hvis nemnda gir samtykke til dette.

Dette var noen foreløpige betraktninger om temaet og ta gjerne kontakt dersom det skulle være ytterligere spørsmål…

Preben Kløvfjell

Comments

comments

Top
Translate »