Akuttplassert barn blir plassert hos sin far

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

dom

LB-2015-52823

Instans Borgarting lagmannsrett – Kjennelse
Dato 2015-04-17
Publisert LB-2015-52823
Stikkord Familie og barn. Midlertidig avgjørelse. Fast bosted. Samvær. Barneloven § 60.
Sammendrag Lagmannsretten opprettholdt tingrettens avgjørelse om at barnet skal bo fast hos far inntil saken er avgjort. Barnet, samt to halvsøsken, ble akuttplassert av barnevernet mens de bodde hos mor. For det aktuelle barnets del ble akuttvedtaket opphevet og barnevernet tilbakeførte barnet til faren. Far hadde etablert samarbeid med barnevernet.
Henvisninger: Barnelova (1981) §60
Saksgang Fredrikstad tingrett TFRED-2014-100013 – Borgarting lagmannsrett LB-2015-52823 (15-052823ASK-BORG/04).
Om rettskraft
Parter A [mor] (advokat Torgeir Røinås Pedersen) mot B [far] (advokat Marianne Charlotte Weel Kreutz).
Forfatter Lagdommer Anne Magnus, lagdommer Espen Lindbøl, lagdommer Ida Skirstad Pollen.
Henvisninger i teksten Barnelova (1981) §48 | Barnevernloven (1992) §4-6 | Tvisteloven (2005) §20-2

Saken gjelder midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær etter barneloven.

B og A er tidligere ektefeller. Partene ble separert i desember 2013. Sammen har de datteren C, født 0.0.2011. Etter samlivsbruddet bodde barnet hos mor og hadde samvær med far. Barneverntjenesten i [kommune 1] har vært involvert med tiltak overfor partene i lang tid. Etter samlivsbruddet fortsatte tiltak med familieveileder for fars del. Han har diagnose som lettere psykisk utviklingshemmet og har hjelpeverge. Også etter samlivsbruddet var barneverntjenesten involvert med tiltak overfor mor som omsorgsperson for barnet.

B fremsatte 12. juni 2014 begjæring om midlertidig avgjørelse til Fredrikstad tingrett med påstand om at barnet skulle ha fast bosted hos ham og ha samvær med moren inntil det foreligger rettskraftig dom. Begjæringen ble fremmet i forbindelse med at A var i ferd med å flytte til [kommune 2].

Barneverntjenesten i [kommune 2] fattet 26. juni 2014 vedtak om akuttplassering av C og As eldre særkullsbarn, D. Begge barna ble plassert hos en familie i Sarpsborg som hadde fungert som besøkshjem da mor og barna bodde i [kommune 1]. Akuttvedtaket ble opphevet av Fylkesnemnda i Hordaland, Sogn og Fjordane 2. juli 2014.

Tingretten avholdt saksforberedende møte 1. september 2014. Sakkyndig psykolog var til stede under rettsmøtet. A, som hadde gyldig fravær som følge av graviditet og snarlig nedkomst med sitt tredje barn, var representert ved sin prosessfullmektig. Under rettsmøtet varslet B utvidelse av saken.

Ved prosesskriv samme dag ble saken utvidet til å gjelde fast bosted og samvær på varig basis. Samtidig frafalt B begjæringen om midlertidig avgjørelse hva angikk fast bosted for barnet. I hovedsaken ble det nedlagt påstand om at C skal ha fast bosted hos ham og ha samvær med moren fastsatt etter rettens skjønn, mens saken om midlertidig avgjørelse ble begrenset til å gjelde samvær med faren frem til endelig avgjørelse i hovedsaken foreligger. I tilsvaret påsto A at C skal ha fast bosted hos henne og samvær med faren etter rettens skjønn.

Etter rettsmøtet 1. september 2014 inngikk partene en midlertidig avtale om at C skulle ha samvær med faren en uke hver fjerde uke. Slikt samvær ble praktisert i oktober, november og desember 2014.

B fremsatte ny begjæring om midlertidig avgjørelse til Fredrikstad tingrett 3. februar 2015 med påstand om at C inntil det foreligger rettskraftig dom skal ha fast bosted hos ham og ha samvær med moren under tilsyn og for øvrig etter rettens skjønn. Begjæringen var foranlediget av at [kommune 2] 9. januar 2015 hadde fattet akuttvedtak i medhold av barnevernloven § 4-6 annet ledd. Kommunens vedtak ble 22. januar opprettholdt av Fylkesnemnda i Hordaland, Sogn og Fjordane. C og As særkullsbarn D, som også var omfattet av akuttvedtaket, ble plassert i sitt tidligere besøkshjem i Sarpsborg. As yngste særkullsbarn, E født 0.0.2014, ble akuttplassert i beredskapshjem på sperret adresse.

I tilsvaret til Bs begjæring la A ned påstand om at begjæringen ikke tas til følge.

Fredrikstad tingrett avsa kjennelse 13. februar 2015 med slik slutning:

1. Inntil retten bestemmer annet skal C født 0.0.2011 bo fast hos B.
2. Det fastsettes ikke samvær mellom C og A så lenge C er under barnevernets omsorg.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.

A har ved ankeerklæring 9. mars 2015 anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. B har inngitt anketilsvar 20. mars 2015.

Av anketilsvaret fremgår at barneverntjenesten i [kommune 2], etter å ha vært på hjemmebesøk hos B, opphevet akuttvedtaket 5. mars 2015 for Cs del og tilbakeførte barnet til faren. C bor derfor nå hos faren.

I prosesskriv 1. april 2015 har A vist til de nye opplysningene og har vedlagt prosesskriv av samme dato til Fredrikstad tingrett til orientering.

Ankende part, A har i korte trekk anført:

Tingretten har i for stor grad basert sin avgjørelse på akuttvedtaket fattet av barneverntjenesten. Selv om vedtaket og Fylkesnemndas avslag på klagen gir grunn for bekymring, er det ikke sagt at far fremstår som et bedre omsorgsalternativ enn mor. Det er også bekymringsfulle forhold knyttet til far. Den rettsoppnevnte sakkyndige har foreløpig ikke gjort noe utredningsarbeid med tanke på far som omsorgsperson. Mor var barnets primære omsorgsperson, både før og etter samlivsbruddet, og C har sterkest tilknytning til henne.

I og med at akuttvedtaket nå er opphevet og C er tilbakeført til faren, har A fremsatt begjæring til tingretten om endring av den midlertidige avgjørelse datert 13. februar 2015. Det anføres at «de nye omstendigheter hensyntas ved lagmannsrettens vurdering av de spørsmål saken reiser, herunder det faktum at det ikke er tilrettelagt for kontakt mellom mor og barn etter at far fikk datteren til seg». 

Det er nedlagt slik påstand i anken:

Prinsipalt:

1. Fredrikstad tingretts kjennelse av 13.02.2015 oppheves.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Subsidiært:

1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, B har i korte trekk anført:

Som følge av at [kommune 2] har opphevet akuttvedtaket for Cs del, bor barnet nå hos faren i [kommune 1]. Hun er tilbake i den barnehagen hun gikk i før mor flyttet til [kommune 2]. B har etablert et samarbeid med barneverntjenesten i [kommune 1], og barneverntjenesten har formelt opprettet undersøkelsessak i forhold til far hvor målet er å kartlegge hans omsorgsevne etter barnevernloven. Far har på sin side anmodet om barnevernets bistand til å få gjennomført samvær mellom mor og barn, jf. brev 13. mars 2015 til barneverntjenesten fra Bs advokat. Det er videre igangsatt full sakkyndig utredning etter barneloven hvor den sakkyndige skal utrede fars omsorgsevne.

Tingrettens kjennelse er til barnets beste, og det er ikke grunnlag for å oppheve den. Far er den av foreldrene som er best egnet til å ha omsorgen for C inntil retten bestemmer noe annet. 

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett. 

 

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten legger til grunn at midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 skal treffes ut fra hva som er best for barnet, jf.barneloven § 48. Avgjørelsen beror på en samlet vurdering av de konkrete omstendigheter, herunder behovet for en midlertidig ordning i påvente av en rettskraftig avgjørelse.

Tingretten har vurdert det slik at det vil være best for C at hun bor hos faren inntil retten bestemmer noe annet. Det er vist til den grundige vurdering som er gjort av barneverntjenesten i [kommune 2] og Fylkesnemnda i Hordaland, Sogn og Fjordane. Slik saken lå an, fant tingretten at A ikke kunne anses for å ha den nødvendige omsorgskompetanse. I denne situasjonen fant tingretten at C burde bo hos faren.

Lagmannsretten er enig i tingrettens vurderinger. Som tingretten er lagmannsretten ikke i tvil om at C har bodd under svært bekymringsfulle forhold hos sin mor i [kommune 2]. Saken for Fylkesnemnda, som gjaldt akuttplassering av samtlige av As tre barn, tilsa at A ikke har den nødvendige omsorgskompetanse.

Som påpekt av tingretten har barnevernet i [kommune 1] også hatt bekymringer når det gjelder Bs omsorgskompetanse. [kommune 2] har likevel – etter å ha vært på hjemmebesøk hos B – funnet å kunne oppheve akuttvedtaket og tilbakeføre barnet til ham. C har bodd hos faren i [kommune 1] siden begynnelsen av mars måned, og hun går nå i samme barnehage som før moren flyttet med henne og D til [kommune 2]. Slik saken er opplyst legger lagmannsretten til grunn at B har etablert et samarbeid med barneverntjenesten i [kommune 1]. Barneverntjenesten skal kartlegge hans omsorgsevne etter barnevernloven. Det er videre igangsatt full sakkyndig utredning etter barneloven hvor den sakkyndige skal utrede fars omsorgsevne og om nødvendig mors omsorgsevne, jf. tingrettens brev 12. mars 2015 til den rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten finner etter dette at det er til barnets beste at hun har fast bosted hos B inntil hovedsaken er avgjort.

Etter den utvikling saken har hatt siden A innga anke, oppfatter for øvrig lagmannsretten prosesskrivene 1. april 2015 til lagmannsretten og tingretten slik at det nå er samvær med C som er det vesentlige for henne. Lagmannsretten har merket seg at B ikke motsetter seg at C har samvær med A mens barnet bor hos ham. Det vises til brev 13. mars 2015 fra hans advokat til barneverntjenesten i [kommune 1], hvor det er anmodet om barnevernets bistand til å få gjennomført samvær mellom mor og barn. Uansett legger lagmannsretten til grunn at tingretten snarest vil avgjøre As begjæring om endring av tingrettens midlertidige avgjørelse for så vidt gjelder samværsspørsmålet.

Etter dette forkastes anken.

Anken har ikke ført frem og ankende part skal da som utgangspunkt erstatte ankemotpartens sakskostnader etter hovedregelen itvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita henne for sakskostnadsansvaret, jf. bestemmelsens tredje ledd. Det vises til de spesielle trekk ved denne sakstypen, de særlige omstendigheter i saken her og at den har stor velferdsmessig betydning for ankende part.

Etter dette tilkjennes ikke sakskostnader, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig. 

 

Slutning 

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader idømmes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.

 

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*