Du er her
Hjem > Annet > Demonstrasjoner > Appell fra Jelena Gulick i Oslo 5.11.16

Appell fra Jelena Gulick i Oslo 5.11.16

Jeg legger ut appellen jeg holdt under demonstrasjonen den 5.11., og oppfordrer øvrige appellholdere om å gjøre det samme. Beklageligvis måtte jeg gå før tiden var omme, og fikk ikke med meg alt som ble sagt.

Kjære kampfeller og medborgere!

Jeg skulle ønske at jeg hadde sluppet å stå her på nytt – men nå gjorde de det – utrolig nok – de gjorde det igjen..

Vår lille solstråle er borte – tvangsplassert hos fremmede på hemmelig adresse, og det uten en eneste lovlydig grunn. En 7 måneder lang seigpining på mødrehjem er over, der vi, barnets foreldre og jeg, dets farmor, fikk den tilmålte æren av å gi barnet all den kjærligheten og omsorgen hun behøvde.

Ufattelig. Ubegripelig.

Tomrommet etter solstrålen vår, har etterlatt en stor familie i sjokk og sorg.

Når et barn dør en brå og meningsløs død, roper man til Gud: Hvorfor, Gud, hvorfor?
Hva galt har vi gjort – hvilke bud har vi brutt…?
Men der kommer intet svar.
Guds veier er, som kjent, urannsakelige.

Når et barn brått og meningsløst blir revet ut av mors armer av barnevernet, roper man også: Hvorfor, hvorfor… Hva galt har vi gjort? Hvilke normer og regler har vi brutt?
Men der kommer intet svar, ikke noe begripelig, bare oppkonstruerte løgner og barnevernpedagogisk svada.
For barnevernets veier er i sannhet urannsakelige.

De gjorde det – ja, faktisk – de gjorde det på nytt.

En hardt rammet familie har mistet sitt andre barn, etter vedtak basert på syltynt og spekulativt grunnlag. Da foreldrene ble sendt til mødrehjem etter barn nummer 2 sin ankomst, ble de forsikret om at hensikten var at “det samme ikke skulle skje igjen!” De skulle få veiledning som skulle gjøre dem til gode og kompetente foreldre, og følges opp med barnet på alle bauger og kanter etter hjemkomsten. Et familienettverksmøte ble planlagt for å utrede hva nettverket kunne bidra med.

Løgn og bedrag, alt sammen.

Hensikten var aldri at de skulle få barnet med seg hjem. Alle med kjennskap til mødrehjem vet at disse stort sett tjener som oppbevaringsanstalter i påvente av en omsorgsovertakelse, med innleid psykolog fra barnevernet, for å skrape sammen så mye negativt smårusk som mulig.

I dette tilfellet hadde man ikke nok å utsette på mors omsorg – og hva gjør man da? Jo, man tester barnet i stedet på jakt etter avvik fra normalutviklingen. Holder ikke barnet blikket lenge nok festet på sin mor, er det tegn på omsorgssvikt. Sitat psykologen: “Når barnet snur seg vekk på stellebordet, er det fordi det ikke orker å ta inn over seg mors negative tanker og følelser!”
Barnet var da 2 måneder gammelt.

Heksejakten var i gang, og flere nålestikk skulle det bli under det 7 måneder lange oppholdet, slik man i middelalderen stakk nåler i kvinner mistenkt for hekseri. Endog farmor fikk sine heksestikk: “Farmor må ikke komme så ofte på besøk, da det kan forstyrre det intime samspillet mellom mor og barn!” Og: “Hva er egentlig motivene hennes for disse besøkene?” I dette systemet er besteforeldre en pariakaste som ikke må komme barnet for nær…

Like før utskrivningen ble det bestemt at nettverksmøtet måtte utsettes, til familiemedlemmenes store forundring. Siden mor hadde gjort et litt for godt inntrykk med håndteringen av barnet, ble det i stedet maktpåliggende å få gjort en siste, grundig test av barnet – en såkalt Bayley test, som skulle måle barnets ferdigheter og utviklingsnivå på flere punkter. Scoret ikke barnet tilfredsstillende, var det automatisk tegn på omsorgssvikt. Arv, genetikk og ytre miljøfaktorer var ikke noe som skulle tas hensyn til. Det var altså det 7 måneder gamle barnet som nå skulle opp til eksamen og avgjøre sin egen skjebne!

Hva om barnet ikke var i humør til å pludre og le på det gitte tidspunktet, eller respondere med korrekt volkalisering på psykologens tittei-babbel? Aha – forsinket språkutvikling.

Hva om barnet ikke brød seg om de pedagogisk riktige lekene som ble lagt frem, eller tok utfordringen om å gripe rundt hanken på psykologens kaffekopp? Aha – forsinket griperefleks.

Og hvorfor vendte barnet i sin nysgjerrighet blikket vekk fra mor når det kom fremmede inn i rommet? Fordi tilknytningen til mor ikke var god nok, naturligvis.

En omfattende rapport ble snekret sammen, men ikke forelagt foreldrene for gjennomgang mens det ennå var tid. Derimot hadde foreldrene fått med seg en fin attest fra helsestasjonen, som konkluderte med at barnet var normalt og i fin utvikling. Denne attesten forsøkte barnevernet å underslå da det gikk mot sak. Likeledes nektet de å se de videosnuttene foreldrene hadde laget av kosestunder med barnet.

På avreisedagen fra mødrehjemmet, da babyutstyr og andre effekter allerede var kjørt av gårde til familiens leilighet i byen, gikk foreldrene forventningsfulle og intetanende på sluttmøtet med barnevernet, medbringende sin lille baby.

Dette skulle gå bra, for barnevernet hadde jo ikke noe på dem, hadde de vel?

Men bra gikk det ikke, for så kom selve dolkestøtet: Barnet ble straks tatt i fra dem, uten at de engang fikk kysse den lille farvel. Et kort og intetsigende vedtak ble presentert, men konklusjonen var bastant nok: “Barnet har en alvorlig skjevutvikling og vil bli vesentlig skadelidende under foreldrenes mangelfulle omsorg!”

Noen som har hørt disse flosklene før? Hvor mange tusen berørte familier er det som har fått fylkesmannens godkjentstempel på dette mantraet? Og når kommer lovendringen som vil sette en stopper for barnevernets ludospill med forsvarsløse ofre, der pengene i kassa klinger for hver brikke som blir feid av bordet?

Solveig Horne – hører du meg? Stopp galskapen, stopp maktmisbruket, stopp overgrepene på uskyldige barn, foreldre og besteforeldre! Suspendér overgriperne fra deres stillinger til granskingen av barnevernets lyssky arbeidsmetoder er utført!

Solveig Horne – du som ønsker at bortførte barn skal få komme hjem, og har makt til å sette prosessen på glid: Gi meg mitt elskede barnebarn tilbake! La meg få fortsette å synge og spille for henne, bysse henne og kjenne det dunete barnehodet mot mitt kinn!
La meg få slippe å gå rundt de årene jeg har igjen i meningsløs sorg og savn og rope “Hvorfor, Hvorfor” uten å få et eneste redelig svar…

Comments

comments

Top
Translate »