Barnevernet hentet datteren midt i kveldsstellet.
22. oktober ca. kl. 1925: Kvinnen bader den sju måneder gamle datteren sin for kvelden. Babyen pludrer fornøyd i baljen, det hersker fred og ro på badet.
Brått merker hun at noen står bak henne. Hun snur seg og ser to uniformerte politimenn. Hun spør hva det gjelder, uten å få noe svar. De spør om hun er alene og går en runde i leiligheten, lukker opp dører og skapdører for å se om det er noen andre der.
– Vi må ta henne nå, sier den ene politimannen og bøyer seg ned mot henne og babyen.
Har han virkelig tenkt å ta babyen opp av badevannet?
Kvinnen opplever det slik, og er lamslått.
Da ser hun saksbehandleren i barnevernet og en kvinne, som viser seg å være en ansatt i Barnevernsvakta. De er kommet for å ta fra henne datteren.
Babyen faller
Kvinnen sier at hun i alle fall må få lov til å tørke og kle på babyen. Hun ber om å få ringe advokaten sin.
– Nei, det får du ikke, svarer saksbehandleren, tar fra henne telefonen og sier at det er fattet akuttvedtak om å plassere datteren utenfor hjemmet.
Det saksbehandleren ikke oppdager er at telefonforbindelsen med advokaten er opprettet. Advokaten hører alt som foregår.
Kvinnen knuger babyen til seg.
Da går politimennene til aksjon. Trykker henne inn mot komfyren, brekker armene bakover slik at babyen faller. Kvinnen fra Barnevernsvakta tar imot i fallet, og løper ut sammen med saksbehandleren.
Med seg har de babyen – iført bleie, lilla pysj og lilla sokker. Ute er det et par minusgrader.
Den lille jenta hyler.
Ingen har spurt mamma hva hun trenger; av mat, søvn, kos og alle andre behov en sju måneder gammel baby har.
Kvinnen har fått skulderen ut av ledd og har store smerter. Hun forteller at politiet legger henne på gulvet, og setter på håndjern. Hun føler seg hjelpeløs der på gulvet, og i fortvilelsen biter hun den ene politimannen.
Politimennene halvveis bærer henne ut i den uniformerte politibilen. Hun besvimer tre ganger bare på veien ut.
Politiet kjører henne til legevakten. På veien dit kaster hun opp.
«Unødig dramatisk»
En knapp måned senere er datteren hjemme hos mamma igjen. Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, den domstolslignende instansen som avgjør slike saker, konkluderte med at det ikke var grunnlag for at barnevernet skulle overta omsorgen for den lille jenta.
– Jeg var i sjokk. Følte avmakt, frustrasjon, sorg, sinne og savn, forteller den 35 år gamle kvinnen om hvordan hun opplevde å bli fratatt datteren på denne måten.
Seansen tok mindre enn et kvarter. Det føltes som en evighet. At hun bet politimannen mens hun lå maktesløs på gulvet med håndjern har hun erkjent, beklaget og er rede til å ta sin straff for.
Ifølge akuttvedtaket skulle mamma, etter at datteren var tatt fra henne, ha samvær med datteren under tilsyn. Fire dager etter at saksbehandleren hentet barnet, sendte han en sms til moren med beskjed om samvær dagen etter, at hun ikke fikk lov å ha med seg noen og han selv skulle føre tilsyn med besøket.
Advokaten hennes og Drammen Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) rådet henne til å si nei til samvær før annen tilsynsfører var på plass.
Fylkesnemnda sier dette om barnevernets opptreden da den lille babyen ble hentet midt i badestunden med mamma: «Selve avhentingen av (datterens navn) hjemme hos mor synes for nemnda å ha blitt gjennomført på en unødig dramatisk måte, hvor barneverntjenesten hadde bistand fra politiet.»
Hvorfor tok de barnet?
Men hvorfor mente barnevernet det var nødvendig å ta fra henne barnet?
I mars ble den lille jenta født. Barnevernet var koblet inn før fødselen og hadde startet undersøkelsessak. Kvinnen forteller at 24 timer etter fødselen troppet saksbehandleren opp på barselavdelingen og ga henne følgende ultimatum: Enten legge seg inn på et mødrehjem, eller barnevernet ville fatte vedtak om å ta barnet umiddelbart. Hun valgte mødrehjemmet.
Midlertidige utenforliggende forhold slet på psyken, og hun fikk hjelp ved Drammen Distriktspsykiatriske Senter (DPS) og hos spedbarnsteamet på Drammen BUP.
BUP mente moren var fullt i stand til å ta vare på barnet sitt, men mødrehjemmet var i tvil om det.
Da mor og barn ble utskrevet fra mødrehjemmet etter 13 uker, som er vanlig oppholdstid, valgte barnevernet å lytte til mødrehjemmet og utvidet undersøkelsestiden til seks måneder.
Så konkluderte de med at det var nødvendig at barnevernet overtar omsorgen for barnet og sendte saken til Fylkesnemnda. Saken ble berammet til 13. og 14. november.
Gikk som mor fryktet
Kvinnen har i sitt yrke samarbeidet med barnevernstjenesten i andre kommuner, og mener hun vet mye om hvordan de tenker. Blant annet dette: Det er enklere å få medhold i nemnda hvis barnet allerede er tatt ut av hjemmet. Derfor levde hun i frykt for at barnevernet ville fatte akuttvedtak før den ordinære omsorgsovertakelsen skulle behandles i Fylkesnemnda.
Og det gikk altså som hun fryktet.
I barnevernloven stilles det strenge krav til akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet. Vilkåret er at det må være fare for «vesentlig skade» for barnet å forbli i hjemmet.
Hvorfor mente barnevernet det var fare for «vesentlig skade» for den lille babyen å være hos mamma?
Akuttvedtaket ble fattet på bakgrunn av en bekymringsmelding fra en psykologspesialist ved Drammen Distriktspsykiatriske Senter (DPS), som mente det var fare for at moren skulle flykte fra landet med datteren. Den «faren» tolket psykologen ut av en 20 minutter lang samtale, hvor psykologen traff moren for første gang.
Psykologen konfererte ikke med noen, verken den psykiatriske sykepleieren på DPS eller ansatte ved BUP som kjente mamma godt. Hadde psykologen gjort det, ville det blitt avklart at det som hadde vært tema, var om mor og datter ville ha godt av reise litt bort på ferie.
Da bekymringsmeldingen kom, reagerte barnevernet resolutt, og fattet akuttvedtak om omsorgsovertakelse, signert barnevernlederen.
Nemnda mener mor evner å gi god omsorg
I akuttvedtaket legges ikke bare vekt på den misforståtte «rømningsfaren». Barnevernet bygger også på at moren med stor sannsynlighet vil oppleve gjentatte episoder hun ikke klarer å håndtere, og at det vil gjøre datteren vesentlig skadelidende.
– Nemnda kan ikke se at barneverntjenesten hadde dokumentasjon eller andre holdepunkter for ovennevnte synspunkt, står det i vedtaket, der også andre av barneverntjenestens vurderinger settes til side.
Blant annet fastslår nemnda at kvinnen ikke har en alvorlig psykiatrisk diagnose, slik barnevernet har hevdet, og at samspillet mellom mor og datter er godt, også dette i motsetning til barnevernets påstand.
Fylkesnemnda slutter seg til BUPAs (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Vestre Viken Helseforetak, som både DPS og BUP hører inn under, red.anm.) vurderinger om at moren «evner å gi (datterens navn) god omsorg både når det gjelder fysisk og emosjonell omsorg.»
Kvinnen tok opp saksbehandlerens partsforklaring i fylkesnemnda på bånd. I møtet med barnevernet har hun lært seg leksen å dokumentere alt.
I vedtaket peker nemnda på den faglige uenigheten mellom BUPA og barneverntjenesten og kaller den «høyst uvanlig».
– BUPAs standpunkt ble satt til side av barneverntjenesten, uten at nemnda kunne se at det var faglige holdepunkter for dette, står det i vedtaket, som også har følgende klare melding: «Fremover er det imidlertid viktig at denne type uenigheter bilegges, slik at mor blir forskånet for konsekvensene av uoverensstemmelser mellom offentlige instanser.»
– Man blir så lammet, føler seg helt rettsløs – det er en total følelse av avmakt. Barnevernet har påført meg og datteren min et traume, hun falt tilbake flere måneder i utviklingen da hun kom hjem etter å ha blitt røsket bort fra mamma og plassert i beredskapshjem. Og det får ingen konsekvenser! Det er ingen kontroll med at de som jobber i barnevernet er skikket. Hvis en sykepleier, lege eller andre som har autorisasjon ikke gjør jobben sin, må vedkommende stå til ansvar. Det skjer ikke i barnevernet, og det får alvorlige konsekvenser for mange, sier 35-åringen.
Leave a Reply