Barnevernet – til barnets beste?

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

“Asylet” i Urtegata på Grønland. Norges første redningsanstalt. En såkalt «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn». På folkemunne ble det kalt “Asylet”.
“Asylet” i Urtegata på Grønland. Norges første redningsanstalt.
En såkalt «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn». På folkemunne ble det kalt “Asylet”.

av Erland Løken

I året 1841 ble det etablert en ”Rednings – forbedrings/forsørgelsesanstalt for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn” i Urtegata på Grønland i Oslo. Dette skulle erstatte de tradisjonelle straffetiltakene, som tidligere hadde bestått av tukthusplassering fra siste halvdel av 1700-tallet. Anstalten på Grønland ble senere kalt for Toftes gave (etter grosserer Andreas Tofte som i 1845 gav nye bygninger til anstalten).

På 1800-tallet ble barnevern omhandlet i flere lover, som kriminal-, fattig- og skolelovene. Disse lovene var lite egnet til å sikre barns behov for beskyttelse. Kriminalloven fra 1842 satte den kriminelle lavalder til 10 år, men fra 1874 kunne barn mellom 10 og 14 år dømmes til opphold på redningsanstalt i stedet for fengselsstraff.
6 juni 1896 fikk vi ”Lov om Behandling av vanvyrdede og forsømte Børn”, kalt vergerådsloven. Loven trådte i kraft 1. januar 1900. Med denne loven ble Norge det første land i verden som fikk et offentlig barnevern. Loven ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz.

Til å administrere loven ble det opprettet et vergeråd, bestående av syv medlemmer oppnevnt av kommunestyret. Vergerådene hadde karakter av å være en slags domstol. Alle kommuner ble pålagt å ha vergeråd, med presten som fast medlem. Vergerådet kunne iverksette tiltak mot moralsk utglidning eller forsømmelse i hjemmet. Reaksjonen kunne bestå av alt fra påtale til bortplassering av barn utenfor hjemmet.

Kirkedepartementet gav Den norske kirke og ”Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet”, senere omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse (misjonen), oppdraget med å tvangsbosette taterne. I den forbindelse tok de også barna deres. I perioden 1900 – 1970 ble minst 1500 barn fjernet fra sine reisende foreldre og plassert i fosterhjem og barnehjem, ofte uten at det var fattet vedtak. Misjonen ble offisielt avviklet sent på 1980-tallet, og går i dag under navnet kirkens sosialtjeneste.

Mellom vergerådsloven og barnevernsloven av 1953 hadde vi Norges Barnevernråd, som ble dannet i 1923. Formannen i dette mektige barnevernsorgan var fra 1923 til 1935 misjonens leder Ingvald B. Carlsen.

I 1953 fikk vi ”Lov om barnevern”. Denne loven trådte i kraft 1. juli 1954, og var gjeldene frem til 1993. Denne loven samlet bestemmelser fra vergerådsloven, pleiebarnsloven, forsorgsloven, helseloven og skoleloven. Til å iverksette tiltakene som barnevernsloven påbød skulle det i hver kommune opprettes en barnevernsnemnd med fem medlemmer valgt av kommunestyret. Barnevernsnemndene var således en fortsettelse av vergerådet, og overtok og videreførte rådets arkiv.

Dagens barnevernslov fikk vi 17. juli 1992, og trådte i kraft 1. januar 1993. Med denne loven fikk vi noe nytt: fylkesnemndene for sosiale saker. Intensjonen var sikker god, men virkeligheten ble dessverre en annen. Barnevernet bruker fylkesnemnda blant annet når de tvangsfjerner barn fra deres biologiske foreldre etter det de kaller omsorgssvikt. Ett år etter at loven var trådt i kraft var omsorgsovertagelsene økt med nær 400%.

***

Hvordan har barnevernet fungert i alle disse årene? Til orientering: barnevernets budsjett for året 2007 var på svimlende 10.477.335.000 kroner, altså nesten ti og en halv milliard kroner. Og budsjettet øker hvert år. Hva de klarer å utrette med denne gigantiske summen skal jeg komme tilbake til, men vi starter med begynnelsen.

Hvordan ble vergerådsloven av 1896 anvendt? Blant annet ble den brukt mot de reisende/taterne. Med denne loven i hånd startet norske myndigheter og den norske kirken en klappjakt på barn av Romanifolket. I perioden fra 1900 til 1970 ble minst 1500 barn tatt fra sine foreldre, mange uten lovlig fattet vedtak. Den dag i dag er det fortsatt mennesker som leter etter biologisk familie etter disse overgrepene. Dette sammen med andre overgrep resulterte i noe som nærmet seg et folkemord. Den norske stat har bedt om unnskyldning, og millioner av kroner er utbetalt i erstatning.

Etter at vi fikk barnevernsloven av 1953 har igjen skandalene stått i kø. Igjen blir det utbetalt erstatninger på mange hundre millioner kroner for overgrep begått av barnevern og på barnehjemmene for den perioden denne loven gjaldt.

Så kommer vi til 1992, og alt skal bli så mye bedre, nå får vi fylkesnemndene. Men hva skjer? Jo, omsorgsovertagelsen nærmest eksploderer. Det første året økte omsorgsovertagelsene med nær 400 %. I fylkesnemnda slipper heller ikke pressen inn. Hva som her foregår blir en godt bevart hemmelighet. Sammenblanding av roller er ikke uvanlig. Rettssikkerheten er ytterligere svekket, og overgrep på familiene eskalerer.

Hvorfor går det så galt i barnevernet? Mye er basert på ideologi, og en utdanningen som ikke står i forhold til den makten de forvalter. Et forskerteam fra høyskolen på Lillehammer konkluderte i 2006 med at utdanningen til barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere ikke holder mål. De sier blant annet: Helse- og sosialfaglige profesjonsutdanninger fungerer kun som halvfabrikata, disse skulle aldri blitt sluppet løs på befolkningen. Dette kan du lese mer om i boken Utakter, skrevet av forskerteamet ved Høgskolen i Lillehammer.

Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR) leverte i 2005 en forskningsrapport: Barnevernbarnas helse – Uførhet og dødelighet i perioden 1990 – 2002.
Her dokumenteres det 1541 selvmord i barnevernet i denne perioden, hvorav 150 er barn. Det betyr at hvert halvår tar ca. 10 barn sine liv etter innblanding av barnevernet. Hver måned tar nesten 10 foreldre sine liv etter tilsvarende. Skal vi akseptere dette?

Vi har mange dokumenterte overgrep begått av barnevernet, både i fortid og nåtid. Kan nevne Averøy-saken, som er dokumentert i boken Formynderterror av John Hollen. Daværende barneminister Laila Dåvøy (KrF) måtte svare i Stortingets spørretime om når det skulle bli slutt på skandalene i barnevernet.

Det er gjentatte ganger fremmet krav om granskning av barnevernet, men det blir enten avvist eller tiet i hjel. Det ble gjort en kartlegging av kommuner landet rundt der barnevernet utøver maktmisbruk. At barnevernet fortsatt kan herje slik, må media ta mye av ansvaret for. De har i alle år fungert som mikrofonstativ for barnevernet og deres synspunkter. Det er nesten umulig for den private part å nå ut i media med sin versjon.

Hva er galt med norsk barnevern? Her (se lenken foran) får du svar på det meste om hvordan barnevernsetaten etaten fungerer.

Det i hovedsak to måter barnevernet ”fanger” deg… Det er situasjoner der foreldrene selv ber om hjelp i en problemfylt situasjon, og så er det de såkalte bekymringsmeldingene. Mange som selv oppsøker barnevernet og ber om hjelp, angrer snart på dette valget. De har hørt på propagandaen som sier at barnevernet er der for å hjelpe, og de tror at i det ”prektige Norge” blir alle tatt vare på. Mange erfarer snart noe helt annet. Hjelpen de ber om, ender alt for ofte opp i omsorgsovertakelse. MEN det finnes selvfølgelig unntak: enkelte har fått adekvat hjelp. De sakene ser jeg ingen grunn til å kommentere, da dette skulle vært en selvfølgelighet.

Om ”bekymringsmeldingene” kan man bare si en ting: de er farlige. Er du lei naboen, ring inn og meld om omsorgssvikt, og de har helvete over seg. Nå starter barnevernet etterforskning, men de kaller det undersøkelse. De får kalle det hva de vil, skal man undersøke andre er det etterforskning, enten man liker det eller ei.

Barnevernet har ikke utdannelse til å bedrive etterforskning. Skal man begi seg inn på etterforskning er det kun politiet som har nødvendig kompetanse. Slik det fungerer i dag er Barn og foreldre er rettsløse.

I politiet fungerer det på denne måten: Først vurderer en politimann om det er begått en ulovlig handling. Hvis så er, så blir saken undersøkt av en eller flere etterforskere med relevant utdanning i etterforskning, bevisvurdering, bevissikring osv. Når avhør er ferdig blir forklaringen opplest, og du skal undertegne den dersom du er enig i innholdet. Når etterforskningen er ferdig blir det som har fremkommet vurdert av en jurist. Kommer han/hun frem til det er overveiende sannsynlig, og kan bevises, at en straffbar handling har funnet sted, tas det ut tiltale.

I barnevernet er det stikk motsatt. Får de inn en bekymringsmelding har de plikt til å undersøke. Terskelen for å sette i gang undersøkelse er ekstremt lav, noen ganger ikke eksisterende. Ofte skaper barnevernet selv situasjoner ved at de mistolker utsagn, eller de velger å forstå ting på sin egen måte: etter ideologien «til barnets beste”.
Barnevernet innkaller til ”samtaler” (avhør) når de har mottatt bekymringsmelding, eller de på egen hånd vil undersøke hjemmet med henvisning til barnevernsloven § 4-3. Her setter de barnevernsloven over grunnlovens §102 som sier den følgende: Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.

Den enkelte saksbehandler i barnevernet har ingen kompetanse til denne type etterforskning. I motsetning til politiavhør, vet du ikke hva barnevernet skriver i sin rapport. Under ”samtalen” tar de notater av, for i ettertid å skrive en rapport slik saksbehandleren oppfattet ”samtalen”. Foreldrene får ikke se hva barnevernet skriver, og de skal heller ikke undertegne på at rapporten er skrevet korrekt slik de har forklart seg.

Dette er brudd på rettssikkerheten. Slik begås det daglig overgrep fra barnevernets side. Det er ikke nødvendigvis den enkelte saksbehandlers ondskap eller dumskap som her kommer til uttrykk, men en tradisjon og ukultur (ideologi) som har fulgt barnevernet gjennom alle år. De som med eller mot sin vilje havner i barnevernsystemet oppfatter barnevernet på en måte som er gjengs for de fleste: som totalitært, en etat som er gjennomsyret av svik og løgn. Denne etaten påberoper seg enerett på sannheten.

Fylkesnemndene er barnevernets egen ”lekegrind”, her boltrer de seg som de selv ønsker. Årsaken er sammenblanding av roller. De som er satt til å dømme, har ofte også andre oppdrag for barnevernet, som for eksempel som psykologisk sakkyndig. Da skriver de rapporter som går i favør av oppdragsgiver, barnevernet. De henter en vesentlig del av inntekten sin gjennom oppdrag for nettopp barnevernet.

Oppdiktede negative rapporter om foreldre tar gjerne barnevernet med i saksfremlegget til fylkesnemnda. Spesielt de 2 innkalte leg-medlemmer har ingen forutsetning for å avsløre jukset. Når foreldrene taper i nemnda og anker til tingsretten følger de falske rapportene med. Forskjellen er at nå er de ”hvitvasket” i nemnda og framstår som troverdige og sanne.

Erfaringen tyder på at mange advokater ikke forstår barnevernets teknikker, og dermed er de med på ytterligere å svekke rettssikkerheten. De få som forstår, blir etter en tid utslitte, og noen sier at nok er nok.

Store deler av det gigantiske budsjettet barnevernet får tildelt hvert år går til administrative oppgaver. Hva som kommer barna til gode kan ikke være mye, da det kun er 25 – 30 % av barnevernsbarna som klarer seg i voksenlivet. Det er vel kun i barnevernet man godtar et tap på 70 til 75 %.

Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt uttaler at hun vil ha et bedre vern av barna, og ikke slik det er i dag, et foreldrevern! Dette er igjen propaganda, det hun vil ha er et barneverns-vern, der all kritikk skal blir slått ned.

Barnevernsbarn vil gå tøffere tider i møte under denne kvinnens ledelse.. For ”å verne barna” kom hun med dette forslaget til lovendring.

Når mennesker får for stor makt, og det ikke finns kontrollorgan: se her hvordan ”mor godhjerta” Norske kvinners sanitetsforening behandlet barn de hadde omsorgen for. Men dette er så lenge siden, blir motargumentet. Helt korrekt, MEN i de fleste tilfeller er det i ETTERTID at overgrepene kommer fram.

Det norske folk er i alle år forført og hjernevasket av myndighetspropaganda. Det er ikke alltid så rosenrødt som myndighetene framstiller det. De som går i fella, og går myndighetene/overgripernes ærend kalles for NYTTIGE IDIOTER. Det er slike folk også barnevernet er avhengig av for fortsatt å kunne fungere slik det gjør.

Grunnen til at barnevernet fortsatt kan herje slik det gjør er at dette slett ikke er noe barnevern, men en industri, hvor arbeidsplassene står i fokus. Det finnes ikke politisk vilje på Stortinget til å forandre dette systemet.
Barnevernsbaronene tjener millioner på dette. Som dere kan se så er det flere nyttige idioter som har sugerøret ned i barnevernkassa.

I de 17 åra jeg har ”sett barnevernet i kortene” viser det seg at av det er en hovedvekt av SV’ere/feminister i denne etaten. SV og AP må nok regnes som verstingene, med KrF og de andre partiene hakk i hel. Tidligere, før John Alvheims bortgang, var FRP det parti som ville rydde opp i barnevernet. I dag har de ”solgt” seg på dette området også. Nå er det en samlet enighet på Stortinget om dagens barnevernspolitikk.

Onsdag den 11. mars 2009 var de dramatiske avsløringene av barnevernet i Hordaland tema i Stortingets spørretime. Barneminister Anniken Huitfeldt sa hun har full kontroll med barnevernet.

Det er i dag en stor gruppe mennesker som står frem og forteller om sine erfaringer med barnevernet. Disse menneskene er sannhetsvitner/tidsvitner, på lik linje med de som i sin tid tok opp kampen mot okkupasjonen av Norge.

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*