Politiets etterforskningsoppgaver i straffesaker kan minne om barnevernsarbeiderens utredning. Begge skal finne fram til de faktiske forhold: Om den tiltalte frifinnes eller dømmes, eller om barnet skal fjernes fra sin familie. Politiutrederens rolle er nøye regulert i straffeprosessloven og forskrifter: Ingen må forklare seg for politiet, men skal gjøres kjent med sine rettigheter, den siktede har rett til å være bistått av forsvarer, og avhøret blir gjennomlest eller opplest, og man kan komme med endringer, presiseringer, rette opp misforståelser m.m.
I barnevernssaker er dette helt annerledes. Det mangler helt regler for innhenting av informasjon. Den enkelte barnevernsarbeider avgjør fritt om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte. I stor grad benyttes telefon i så måte. Den avhørte foreholdes ingen rettigheter og heller ikke mulige konsekvenser av saken. Ofte nevnes ikke engang at de opplysninger som gis, blir skrevet ned og brukt i saken. Man får ikke lest opp det saksbehandler skriver ned, og opplysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste kontrollspørsmål. Den informasjon som innhentes, nedskrives på en måte som synes å være av sterk subjektiv karakter, preget av sen enkelte saksbehandlers oppfatning. Informasjonen blir også i stor grad sortert, ut fra hva den enkelte saksbehandler anser for å være relevant. Selv i de enkleste straffesaker, som et biltyveri eller en promillesak, er rettssikkerhetsgarantiene atskillig bedre enn i barnevernssaker. Det er mye som tyder på at manglende rettssikkerhet fremmer overgrep etter barnevernlovene i Norge og Sverige. Sakkyndige psykologers tolkningsrom av sakens fakta er stort. Derfor vil momenter som ikke har direkte psykologisk faglig forankring virke inn på vurderingene. Det gjelder særlig vitenskapelig standard for vurderingene – der metodebruk, særlig påviselig manglende kildekritikk. Sakkyndige psykologer er sentrale i fylkesnemnda, som innleide utredere av foreldrenes omsorgsevne. De engasjeres av barnevernet, som også utferdiger mandatet. Barnevernet bestemmer hvilken sakkyndig som skal brukes.
Psykologer er ofte sakkyndige fylkesnemndmedlemmer. Psykologisk sakkyndige som kommer til konklusjoner som strider mot barnevernets oppfatning sjelden engasjeres av barnevernet på nytt. Foreldrene i de 37 omsorgsovertakelsessakene kjenner ikke seg igjen med hensyn til beskrivelsene av dem i psykologers sakkyndige utredninger. Rettssikkerheten synes svakest i fylkesnemndene Pga. systemet i fylkesnemnda med utstrakt bruk av skriftlig materiale i stedet for å holde seg til muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt i straffesaker og sivilprosessen utenom barnevernssaker, kan skriftlige ”vitneutsagn” bli brukt hemningsløst. Det saksbehandler skriver ned – uansett hvor galt det er referert – blir ofte et viktig bevis i seg selv. Psykolograpportene er nesten sammenfallende med barnevernsrapporten og bygger på opplysningene fra disse. I barnevernssaker bygges det derfor ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Anonyme meldinger vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem kilden er, om kilden er troverdig, om kilden har førstehånds kunnskap, eller bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motsetningsforhold til foresatte osv. I straffesaker vil det være helt umulig og ulovlig å bruke anonyme henvendelser på denne måte. I rundskriv har Riksadvokaten sterkt advart mot bruk av anonyme kilder, og nevner spesielt at disse ofte er diktert av hevn, misunnelse eller ondskap, og at man gjør rettest i å gå ut fra at dette er tilfelle.
Sakkyndige oppnevnes barnevernet, uten forutgående kontakt og fullstendig over hodet på den private part. Ofte benyttes sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengige av barnevernet, eller med nær tilknytning til barnevernet. Foreldre som nekter å samarbeide med barneverntjenesten kan få tilbud om oppnevnt psykolog. Et brev fra Oslo kommune, Gamle Oslo barneverntjeneste (4/4-2002)viser det:” Selv om barneverntjenesten har forstått at du ikke ønsker kontakt, synes vi likevel at du får anledning til å uttale deg samt bli vurdert av en upartisk kilde. Barneverntjenesten vil med dette gi deg tilbud om utredning av psykolog i forhold til din omsorgsevne for Arne. Det blir viktig at du finner en psykolog som føles trygg, hvorpå barneverntjenesten vil betale utgiftene. Vi oppfordrer deg også til å la deg bistå av en advokat som vil kunne ivareta dine rettigheter.”
Arnes far svarte ikke på tilbudet fra barnevernet. Far fikk nytt, men kort brev fra barneverntjenesten(3/5-2002):” Det ble på møtet den 29.april avtalt at barneverntjenesten sender en kopi av psykologer som kan utrede din omsorgsevne, hvorpå barneverntjenesten vil betale.”
Søk i lovdata viser at på listen av psykologer som barnevernet anbefalte til far var det ingen som de siste to år konkludert i sine utredninger mot omsorgsovertakelse.
Psykologer som har flere sakkyndige oppdrag i barnevernssaker opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet uten at den private part er tilstede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. Sakkyndige kan dermed bygge på faktisk feil grunnlag.
I straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige.
Barnevernet avgir sin innstilling, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om de foresatte. Ikke sjelden uttaler barnevernsarbeiderne seg om en rekke av de vanskeligste forhold innen medisin, psykologi, pedagogikk og jus med en overfladiskhet som av og til er henimot grenseløs.
Behandlinga i fylkesnemnda er en prosessuell bastard. Det ser ut til at man holder seg til sivilprosessens regler ”så langt disse regler passer”. Dette betyr at prosessen i fylkesnemnda varierer fra fylkesnemnd til fylkesnemnd – et prosessanarki med en blanding av bevisførsel, lesing av dokumenter egentlig er skriftlige meningsytringer, skriftlige vitneopptegnelser som igjen blandes med muntlige forklaringer i nemnda. Noen ganger ønsker nemnda de sakkyndige tilstede, andre ganger ikke. Noen ganger dukker det plutselig opp nye opplysninger fra den offentlige part, opplysninger som barnevernet har sittet med lenge, uten å bekjentgjøre dem på forhånd. Det refereres til skriftlige opptegnelser fra anonyme vitner – som ikke sjelden er slarv og rykter – opphøyet til sannhet. I likhet med demokratiske og rettslige prinsipper i Norge er det den som anklager som har bevisbyrden for sine påstander. Det er således galt å legge udokumenterte påstander til grunn som sannheter om den som anklages motsier påstanden. Den anklagede skal ikke bevise sin uskyld, det er anklager som skal bevise sine påstander.
Leave a Reply