I desember 2013 pågripes Mona Danielsen ved St. Olavs Hospital der barnet hennes er innlagt med nyresvikt. Hun siktes for å ha forgiftet sitt eget barn. Barnevernet overtar omsorgen for sønnen.
17. desember 2013. Mona og ektefellen Håvard Danielsen husker godt dagen da de ble hentet av politiet på sykehuset.
– Vi satt på rommet på sykehuset. Skulle på et møte med barnevernet i Hommelvik kl. 12.00, noe vi hadde fått beskjed om på sms dagen før. Kl. 11.00 henter avdelingssykepleier oss. Hun sa at barnevernet var kommet til sykehuset, og gjerne ville snakke med oss, forteller Mona.
De gledet seg til møtet. Etter å ha slitt med et kronisk sykt barn som har slitt med spisevegring siden fødselen, så de frem til å endelig få hjelp – slik de hadde blitt lovt 14 dager tidligere. Bestemor skulle være barnevakt, og ligge over på sykehuset for å avlaste foreldrene. Hun og barnet gledet seg til å være sammen.
– Da vi kom inn på møterommet, kjente vi igjen de barnevernansatte, men det satt to damer og en mann der også. Det var politiet. Vi fikk hvert vårt brev i hånden og beskjed om at barnevernet hadde tatt over omsorgen for barnet. At vi var anmeldt for å ha forgiftet barnet, at vi måtte ordne oss med advokat, forteller Håvard.
Håvard ble tatt med til Hommelvik lensmannskontor som vitne. Mona ble satt på glattcelle som tiltalt. Bestemoren ble bedt om å forlate sykehuset.
– Verken hun eller vi fikk sagt ha det eller forklart barnet hva som skjedde, forteller Mona som sammen med Håvard opplevde det som en umenneskelig måte å gjøre det på. Ikke minst av hensyn til barnet.
Mona slipper ut fra fengselet. Julaften blir de bedt til Monas søster, men velger å sitte hjemme.
– Mona dro for gardinene, så ingen skulle se inn til oss. Vi var i dyp sorg, gråt og følte at verden raste sammen rundt oss. Vi hadde mistet det kjæreste vi hadde, forteller Håvard.
Saken ble omtalt anonymt i media, både lokalt og på riksplan. Mona og Håvard flyttet til foreldrenes hytte.
– Mona ble bare sittende inne i hytta. Hun ville ikke ha noe kontakt med andre enn aller nærmeste familie, som hadde fått vite om saken, forteller Håvard.
Han måtte handle, hente post i Hommelvik og gjøre andre ærender utenfor hytta.
– Til slutt ble det så mange spørsmål, at vi bestemte oss for å besøke familien på Monas side og fortelle dem alt som hadde skjedd. Det var godt å endelig få dele det med flere. Vi har fått veldig mye støtte fra familie og venner, og alle sier « dette skal vi klare sammen.»
De bodde på hytta til de fikk solgt huset i Hommelvik og kjøpt seg leilighet i Trondheim.
– Vi klarte ikke å bo der lenger. At alle visste om oss og hva som hadde skjedd ble for belastende, forteller Mona.
Saken henlegges i november 2014: Politiet finner ikke bevis for at Mona har forgiftet barnet.
– Vi gledet oss da til å få barnet vårt hjem igjen og få hjelp til hvordan vi skulle takle hans sykdom fremover, sier Mona.
Slik ble det ikke. Barnevernet mener de ikke er i stand til å følge den strenge kostholdsplanen barnet skal ha i forbindelse med sin sykdom og at dette kan få fatale konsekvenser for barnet. De viser til at det har vært samspillvansker mellom mor og barn, blant annet med grensesetting.
Mona og Håvard mener dette er en følge av hvor krevende det er å leve med et kronisk sykt barn.
I samråd med sin advokat Max Henrik Jespersen i Advokatfirmaet Elden ønsker de å fortelle sin historie i Byavisa.
– Jeg har ingenting å skjule, sier Mona.
Byavisa har fått innsikt i den svært omfattende sykdomshistorien til barnet. Allerede første halvår ble familien henvist til St. Olavs på grunn av barnets spisevegring. Det har hele veien vært vanskelig å få barnet til å spise. Mona har selv vært åpen på at dette har vært svært krevende, og søkt hjelp for dette.
Foreldrene beskriver hvordan de har vært ut og inn av sykehuset, hatt jevnlig kontakt med helsestasjon og lege, men ingen maktet å finne barnets diagnose. I 2010 fikk barnet sonde på magen, og ble et såkalt «knappebarn». De ble henvist til Trondsletten habiliteringssenter og Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved St. Olavs for å få hjelp til samspillet med barnet, spesielt med tanke på måltider. Barne- og familietjenesten var også koblet inn for å ivareta familien. Barnet får også påvist epilepsi og medisineres etterhvert for dette.
Et halvt år før Mona blir siktet for å ha forgiftet sitt barn og frattatt omsorgsretten, deltar hun på et samarbeidsmøte i familiens daværende bostedskommune Malvik. Her deltar barnehagen, psykolog, ernæringsfysiolog og lege. På møtet vedtas «Individuell opplæringsplan 2013-2016» der foreldrene gies ansvar for medisinering og for å gi ernæringsmessig og sammensatt kost etter avtale med ernæringsfysiolog. Møtet bekrefter «stor fremgang på spising hjemme og i barnehagen.»
I 2012 rammes barnet for første gang av nyresvikt. I etterkant sendes en anonym bekymringsmelding til barnevernet; melder antyder at Mona skal ha gitt barnet giftig sopp som har forårsaket nyresvikten. I møte med barnevernet peker Mona på at dersom det hadde vært bekymringer rundt barnet, burde disse kommet fra instansene som da hadde tett oppfølging med barnet og familien.
Bekymringsmeldingen ble avvist av barnevernet som grunnløs og sjikanøs. Denne blir likevel tatt med i vurderingen når barnevernet er i gang med undersøkelser rundt familien i november 2013 – etter den andre nyresvikten. Nå engasjerer også barnevernet psykolog for å undersøke om Mona lider av «Munchausen by proxy»; at Mona vil barnet sitt vondt ved å påføre det smerte. Denne diagnosen blir aldri satt på Mona. Heller ikke Fylkesnemnda som har hatt saken til behandling før den kom til retten, mener Mona har denne diagnosen.
– At de i det hele tatt antyder at jeg bevisst har villet barnet mitt vondt, er så forferdelig at jeg har ikke ord for det, sier Mona.
Etter den andre nyresvikten, sender en lege ved St. Olavs inn en bekymringsmelding til barne- og familietjenesten i Malvik. Hun viser til at barnet er kjent hos dem tidligere, med spisevegring som hovedproblem.
Nå peker hun på at barnet forut for siste innleggelse var svært syk i flere dager uten at familien tok kontakt med lege – fordi han heller ville reise på hytta med besteforeldrene. Dette mener legen vitner om betydelige problemer med grensesetting. Legen sier samtidig at familien er motivert for hjelp.
Mona husker godt denne dagen da barnet hennes ble svært syk og innlagt med nyresvikt for andre gang.
– Han var i kjempeform denne ettermiddagen og ønsket sterkt å være med besteforeldrene på hytta i nærheten. Hvis han skulle bli dårligere, tok det kort tid før han var hjemme igjen. Moren min er også sykepleier og erfaren på å vurdere sykdom. Da han ble akutt syk denne helgen, kom de hjem med ham og vi dro rett på sykehuset, forteller Mona.
En annen lege uttaler videre til barnevernet at hun mener den akutte nyresvikten er påført utenfra. Kommunikasjon mellom legen og barnevernet viser at hun ikke ønsker å anmelde dette.
Etter at sykehusleger har sendt inn bekymringsmelding til barnevernet, sier Mona ja til forespørselen fra barnevernet om å hente inn opplysninger fra Monas og barnets fastlege. Byavisa har sett svarene fra legen. Legen beskriver at barnet generelt virker glad og aktiv, så lenge han ikke er slått ut av sin dårlige kroniske helsetilstand. Legen beskriver samarbeidet med mor som godt.
Legen mener Mona viser stor interesse for å prøve å forstå barnets sykdom og har vilje til å følge opp sønnen på best mulig måte, samtidig som hun er ærlig på at dette er en svært krevende situasjon der de er avhengige av god hjelp fra alle enhetene de samarbeider med.
12. desember 2013 anmelder Malvik kommune Mona og Håvard Danielsen. Der viser de til legen som mener at ytre faktorer har påført barnet nyresvikt. De sier at de har fått økende bekymring til barnets helse og omsorgen det får av sine foreldre.
Etter at forgiftningssaken mot Mona er henlagt, opprettholder barnevernet sitt vedtak om omsorgsovertakelse. Mona og Håvard anker vedtaket i Fylkesnemnda. Men også Sør-Trøndelag tingrett slår i september 2015 fast at Mona og Håvard ikke skal ha omsorgsretten til barnet sitt.
Selve rettssaken beskriver Mona som en «ballong».
– Jeg kjente meg ikke igjen i måten de beskrev meg på, sier Mona.
De anker igjen og ber om gjenopptakelse av saken, men dommen opprettholdes i tingretten i februar 2016. Samværet med barnet reduseres også fra en gang i uken til seks ganger i året. Under tilsyn.
– Som et slag i magen, sier Mona og Håvard som for ikke lenge siden møtte barnet sitt sammen med tilsynsfører.
– Det er godt å se barnet vårt igjen. Samtidig er det vondt å forlate det igjen. I bilen hjem gråter vi hele veien, forteller Mona.
– Det er helt jævlig, sier Håvard stille.
I sitt avslag på anken der Mona og Håvard ber om en gjenopptakelse av saken, viser barnevernet til at Mona tidligere har slitt med psykiske problemer. Når legen hennes blir bedt av barnevernet om å beskrive Monas psykiske og fysiske helse i 2013, skriver imidlertid legen at hun fremstår som psykisk sterk, at hun viser følelser, men er fremadrettet og ønsker å gjøre alt for at sønnen skal ha det bra.
Mona og Håvard mener dommen er falt på feil premisser, i og med at den trekker frem forhold som ligger langt tilbake i tid, blant annet hennes psykiske helse, et problematisk tidligere forhold og barndom før hun ble adoptert til Norge fra Thailand som fireåring.
De reagerer også på at dommen legger til grunn at det er dårlig samspill mellom far og barn og at det ikke er grunnlag for å frykte at de ikke vil samarbeide med leger og annet helsepersonell.
– De bruker fortiden min mot meg, blant annet at det eldste barnet mitt ved en ulykke fikk kokende vann over seg som liten. Hvordan livet mitt har vært siden 2004, ser de ikke på, blant annet hvor stabilt og godt Håvard og jeg har det, sier Mona.
De reagerer på at når barnet nå er i fosterhjem, får fosterforeldrene tett oppfølging både når det gjelder kostholdsplan og medisinering.
– Det har vi aldri fått, og vi ønsker en slik oppfølging velkommen når vi får barnet vårt hjem igjen, sier Mona.
Hun er overbevist om at hun en dag skal få barnet hjem.
Hverdagene går opp og ned. Håvard mener dette er en historie om et barnevern som tar grundig feil.
– Når forgiftningssaken ble henlagt, begynte de å lete etter noe annet. Jeg er opprørt, sier han stille.
– Hvordan vil du beskrive Mona som mamma?
– Mona er en god mor. Kjærlig. Hun har vært der når barnet har trengt henne. Jeg har aldri drømt om at noen kunne beskylde Mona for det de har gjort. Da jeg hørte at de mistenkte henne for å ha forgiftet ungen vår, ble jeg sjokkert. Anklagen var så surrealistisk at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Senere ble det brukt mot meg i retten at jeg var «passiv» da jeg fikk høre om siktelsen, forteller Håvard.
Han har mistet tiltroen til «systemet».
– Her er vi et foreldrepar som har slitt med kronisk sykdom hos et barn i over tre og et halvt år. Vi har vært inn og ut av helsevesenet i håp om å finne ut hva som feilte barnet, og i løpet av årene fått mange ulike beskjeder om hva som var best å gjøre. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, skulle jeg tatt opp hver eneste samtale vi har hatt med leger og annet helsepersonell i løpet av disse årene. For å vise hvor mye forskjellig informasjon vi har fått.
Håvard har blitt svært skeptisk til barnevernet .
– Jeg unner ingen det helvetet vi har vært og er gjennom. Det har vært en forferdelig sorg i to og et halvt år. Vi mister så mye. Skolestart, den første sykkelturen, sier Håvard mens tårene triller.
– Ja, vi sørger hver dag. Når jeg legger meg, er det det siste jeg tenker på før jeg sovner og det første når jeg våkner om morgenen. Jul har vi ikke feiret de to siste årene. Alle høytider er forferdelige. Nå når påska kommer, er det ingen påskeegg hjemme hos oss. Faren min pleide alltid før å lage rebusløp for barnebarna i påska, der det ventet påskegodt som premie. Det har han sluttet med. Det blir for vondt etter det som har skjedd med hans yngste barnebarn, forteller Mona.
Marchers hold rally in downtown Phoenix in support of Romanian family:
https://armoniamagazineusa.com/2016/04/17/marchers-hold-rally-in-downtown-phoenix-in-support-of-romanian-family