Mitt navn er Ingvild-Marie Nygård og jeg er mammaen som ber om rettferdighet.
Jeg var i fylketsnemdaen i Tromsø nå veldig nylig den 11. Og 12. Februar og og tapte.
Dette er et brev jeg egentlig ble anbefalt å sende før jeg dro i nemdaen, men min advokat ba meg vente til etterpå, så det er ikke blitt endret på , og jeg håper du kan ta deg tiden til å lese alt og kanskje gi meg ei tilbakemelding .
Tenker jeg bare oppsummerer dagene i nemdaen her først nå:
Barnevernstjenesten i ETS sier de ikke tror jeg er i stand til å gi min sønn god nok omsorg til at han burde få komme hjem til familien sin på Evenskjer. At jeg ikke skal få ha den daglige omsorgen for barnet mitt. Det er så masse feil med alt de har gjort og det har vært så masse fæle beskyldninger og anklagelser rettet mot meg uten at de har bevis som støtter opp påstandene deres, men jeg sitter også uten nok motbevis å forsvare meg med i tillegg. Hele saken er basert på synsing og personlige meninger fra barnevernstjenesten og jeg kan ikke unngå å føle meg urettferdig behandlet og sviktet.
Jeg og vitnene mine gjorde det beste vi kunne for å prøve å overbevise nemdaen om at jeg og de nærmeste (min mor og kjæreste som vitnet for meg) om at vi alle hadde forståelse for hvordan ting har vært tidligere med min omsorgsevne. Jeg la meg skinnflat og nektet ikke for det dumme som har skjedd de siste årene. Jeg er smertelig klar over at dette kunne vært unngått hvis jeg hadde tatt tak i situasjonen med en gang og handlet utifra det som var best og tryggest for sønnen min. Jeg var også klar over at det ble for mye for meg på et punkt hvor jeg måtte få avlastning sånn at barnet litt ble tatt godt vare på i en periode så jeg kunne stable meg på beina igjen og ordne opp i hjem og økonomi før jeg kunne fokusere på å være mamma igjen. Men så snart gutten min var i klørne til barnevernstjenesten, snudde de meg ryggen og de fulgte ikke opp tilbudene jeg tok imot når de ga meg dem, og jeg ble stående alene og prøvde å få kontakt med dem uten hell i en måned. Jeg hadde en tidsfrist fra starten av Juni til 1. Juli 2013 siden sønnen min var i et midlertidig beredskapshjem hos hjemmekonsulenten som jobber i barnevernstjenesten.
Jeg fikk dermed ikke gjort alt som måtte gjøres før jeg kunne være trygg og sikker nok for gutten min og sikre meg en god nok omsorgsevne ovenfor han videre. Jeg gikk i en deperasjon og tok kontakt med fastlegen min og ba om å få bli henvist til psykiatrien i Harstad for samtale med psykolog og overlege. Jeg mente det ville være det beste for både meg og sønnen min på det tidspunktet. Barnevernet tok ikke kontakt igjen før 1. Juli når alt egentlig skulle være klart og i orden. Det som skulle være dagen barnet mitt kom hjem igjen. Men siden minimalt var gjort og ingenting var gått etter avtalen eller planen så var det selvfølgelig ikke godt nok for en 2år gammel gutt. Og når barnevernet sa at sønnen min ikke ville komme hjem i nærmeste framtid, men ble værende i beredskapshjemmet på ubestemt tid, fikk jeg inntrykket om at de hadde ingen intensjoner om å la meg få han hjem uansett oppnådd resultat .
Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bli stående der når de dro og følte meg rett å slett rundstjålet og lurt.
Så, som toppen på det hele av alt som ble sagt og uttrykt på slutten av møtet på Onsdagen 12. Februar når barnevernet skulle legge fram forslaget angående eventuell samvær hvis han nå ikke få komme hjem til meg gikk på å knuse sjela mi så brutalt ned i grusen at jeg måtte snappe etter pusten i et lite angstanfall .
2 timer samvær, 4 ganger i året, MED tilsyn.
Begrunnelsen de ga Advokaten min når han kommenterte dette var at de mente jeg kunne lide av personlighetsforstyrrelser og måtte gå i behandling og eventuell medisinering.
Vær så snill å forklar for meg, er behandlingen jeg har fått her riktig? Og ikke minst, har de lov til å gjøre alt de har gjort? Gutten min er i et fosterhjem i andre enden av landet nå. Hos mennesker han ikke kjenner, og han har ikke noen bekjente i nærheten i det hele tatt. Det kan da umulig være lov å skape en så stor avstand mellom mor og barn, eller barn og familien generelt?? Dette er jo et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Til og med justismord!
Jeg sender dette i håp om at det skal være noen som ser hvordan ting virkelig er, og har hjertet til å hjelpe meg med å få sannheten fram og gjøre det rette. Skal Jeg, som et medmenneske av Troms fylke få de samme rettighetene som resten av Norges befolkning, bli stilt med de samme betingelsene vårt lovverk forlanger?
Jeg har rett på et personvern som er ment for å ivareta min personlig Integritet og ytringsfrihet. Og pr dags dato så føler jeg ikke at det blir gjort.
Her er brevet: skrevet 6. Februar 2014
Nå har det gått 8 måneder med daglig sinne, frustrasjon, tårer og moderlig lengsel og bekymring for min sønn som nå sitter i Stavern i Vestfold sammen med bare fremmede mennesker rundt seg.
Nå må dette ta slutt! Barnevernet i ETS må være noe av det verste jeg har fått erfare og jeg ville ikke en gang unnet mitt verste fiende deres tjenester! Løgn, manipulasjon, trusler, tvang press og barnerov.
Jeg har blitt informert om at barnefar ønsker full foreldreomsorg for min sønn, og jeg vil da legge fram en kopi av meglingstattesten som viser at barnefaren skrev ifra seg omsorgen for guttungen sin.
Barnevernet mener jeg er veldig deprimert og ikke vil kunne være istand til å forsørge og gi omsorg for mitt eget barn alene. Jeg fikk aldri sjansen til å få gjøre det ordentlig.
Jeg sliter nå psykisk fordi jeg ble fratatt barnet mitt, og jeg blir bra hvis jeg får ungen min tilbake fordi ungen min er det kjæreste jeg har, og det er han jeg lever for. Jeg så for meg at når jeg ble alene med gutten så ville barnevernet være der som rådgivere, støttekontakter og hjelpe oss å utvikle oss på beste mulige måte, men ble møtt fort med løgn, tomme løfter om at sønnen min definitivt skulle komme hjem til meg og at det skulle skje snart, veldig snart, men endte med svik og ærekrenkelse!
Jeg krever full dokumentasjon og bevis på om André har blitt utsatt for noen kriminelle handlinger imens han bodde hos meg og ber om at det blir foretatt undersøkelser av barne hus! Hvis det ikke finnes noen gyldig grunn til at han ikke skal kunne bo hos sin biologiske familie, og få vokse opp med familien på hjemplassen Evenskjer, fortsette med vennene i barnehagen, skole sammen med venner som han vil ha resten av livet.. da krever jeg at han kommer hjem på dagen!
En ting skal være bra sikkert og det er at saksbehandler og leder i barnevernstjenesten kan vente seg erstatningssøksmål hvis min sønn lider overlast pga omsorgsovertagelsen. Det er et lite barn med følelser dem har pakket og sendt. Han er ikke en gjenstand!
Ikke nok med det, de står også personlig ansvarlig for min fysiske og psykiske helse, pr idag så går jeg sykemeldt pga dem!
Hvorfor? Jo det jeg også fortelle: grunnen jeg fikk når jeg spurte hvorfor han ikke kunne være i det samme fosterhjemmet som han har vært i fra starten av bare en liten måned til for så å få en avgjørelse hos fylkesnemnden ga meg bakoversveis! Jeg ble så sjokkert at jeg mistet munn og mæle. De sa <foster mora er blitt så utslitt av å ta seg av André og alle problemene og «traumene» som vi foreldre hadde pådratt han!>
Jeg måtte le! Traumer? Hvilke Traumer hadde guttungen når de observerte oss i hjemmet ? Ingen! André var den blideste og mest aktive, SNILLE 2 åringen på hele Evenskjer når han forlot huset mitt for over et halvt år siden. Jeg merket allerede på første samvær jeg hadde med han som ikke var lenge etter at han dro til det beredskapshjemmet, at noe hadde begynt å skje i tankene og energien hans. Han var sutrete og sint på meg (forståelig) ,begynte plutselig å slå og ville ikke ha en klem eller noe fra meg, men hvis jeg trakk meg litt bort for å gi han litt tid og rom så klarte han å be om trøst og etterlengtet trygghet med en mammaklem , og resten av det samværet var han så mammasyk og lei seg!
Så vi kan jo spørre oss selv, hvem er det egentlig som har utsatt André for alt dette vonde? Hva som kan ha forvirret han og gjort han usikker og redd og som da har tatt han bort ifra mammaen som han instinktivt søker trygghet hos og trenger? At barnevernet ikke skjemmes er jo helt utrolig! Og i tillegg ha nerver til å klandre foreldrene!!
Jeg er ikke en perfekt mamma, men jeg er så absolutt IKKE dårlig, uegnet, eller umoden ! Jeg er den beste mammaen André noen gang kan få, og jeg står ikke alene om å mene det. Dette stuntet barnevernet har gjort nå med å flytte han til et annet fosterhjem er et forsøk på å dekke over tabbene av hva dere har gjort! Det er så respektløst at jeg nesten skjemmes på barnevernets vegne!
Barnevernstjenesten i hele Norge blir flådd i mediene og demonstranter flommer ut i gatene i flere byer med sine kampanjer og underskrifter. Nå må folk slutte å BARE SNAKKE om å gjøre noe med problemene i bv.tjenesten, GJØR NOE! Det er så utrolig mange barn og foreldre i Norge som bare trenger litt råd og veiledning, men ikke våger å be om hjelp fordi bv.tjenesten kommer og splitter familiene.
Og de barna som trengs å bli reddet blir ikke lagt merke til fordi barnevernet er for opptatt med å leke sosiopater og dikte løgner.
Hvor ofte leser du ikke om desperate foreldre som ber om å bli trodd på? Og hvor ofte hører du ikke barn rope etter hjelp og oppmerksomhet?
Jeg ønsker at sosial-og vergemålsavdelingen må hjelpe meg da alle barn har rett på å vokse opp sammen med mor eller den av foreldrene som er best skikket til det, og i dette tilfelle er det meg. Det er kommunen som bærer det hele og fulle ansvaret for alle år framover i tid hvis barnet mitt kommer til å slite psykisk pga at han ikke fikk bo hjemme og at dette kan bedres hvis han får flytte hjem så raskt som mulig.
Kommer med noen punkter under her som jeg forventer skal taes seriøst av den som leser det:
Pkt 1: jeg krever at barnevernet framlegget bevis for at jeg er uegnet som mor. Disse bevisene bør være konkrete, faglig begrunnet, og ikke bare ord. Det er ikke jeg som skal bære byrden av å bevise min egnethet som mor siden jeg selv mener at jeg hele tiden har ivaretatt min sønn på beste måte.
Så vidt jeg vet er ikke depresjon noe lovlig grunnlag for å frata en mor sitt barn.
Pkt 2: jeg ønsker å vite hvordan man har vurdert saken når man flyttet min sønn så langt unna at jeg ikke har muligheter til samvær med ham. Så vidt jeg vet er jeg ikke fradømt foreldreretten.
Pkt 3: Jeg ønsker å vite hvilke traumer min sønn har pådratt seg, og om det kan fremlegges bevis på at han hadde disse traumene før han ble overtatt av barnevernet. Jeg ønsker at Legeerklæring, protokoller fra Barnevernet eller erklæring fra helsesøster, eller annet skriftlig bevis på dette blir fremlagt.
pkt 4 : jeg vil også henvise til Barnevernsloven 13.3.2
«Lov om barneverntjenester bygger på det verdimessige grunnsynet at det beste for barnet er at det vokser opp hos sine biologiske foreldre. For det første må omsorgen være forholdsvis klart uholdbar for at en skal kunne vedta omsorgsovertagelse. For det andre kan en ikke vedta omsorgsovertagelse dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet eller andre tilfredsstillende private løsninger (jf barnevernloven § 4–12, 2.ledd og § 4–4, 1–3 ledd).»
Jeg vil til dette bare si : Det har aldri, og ikke på noen måte vært tilbudt, eller gitt hjelpetiltak hverken for meg eller min sønn forut for omsorgsovertakelsen.
Med hilsen
Ingvild-Marie Nygård . Mor til 3 år gamle Andrè B. Nygård
http://www.mamma-kommer-snart-vennen.com/363819379
Leave a Reply