Du er her
Hjem > Meninger > Derfor sluttet jeg i barnevernet

Derfor sluttet jeg i barnevernet

LÅ VÅKEN: I perioder var det umulig å få sove om natten. Grusomme eller kompliserte barnesaker lå i bakhodet og plaget meg, skriver den tidligere saksbehandleren i barnevernet. FOTO: ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Ofte måtte vi overse eller avvente bekymringsfulle fakta i saker for lenge, eller handle mangelfullt og raskt.

av ANDERS BREIVIK

Tidligere barnevernsansatt, Bergen

Etter mer enn 10 år som saksbehandler i barnevernet i Bergen, valgte jeg å slutte. Jeg begrunnet dette med frustrasjon over prioritering av midler i forhold til behovet for å bedre barnevernet. Jeg opplevde at det ble gitt for lite ressurser (økonomi til rekruttering av personell) til gode nok hjelpetiltak for familier og til nok positiv oppfølging. Min erfaring ligger noen år tilbake i tid, men mitt inntrykk er at lite er forandret.

Tross livsviktig sakskompleks for barn, fikk vi altfor trang økonomi til veiledning og til videreopplæring av oss ansatte. Jeg opplevde at det var en tendens i 1.-linjetjenesten at yngre modige, men relativt uerfarne fagfolk søkte saksbehandlerstillinger og ble ansatt. Mer erfarne fagfolk ville gjerne ikke søke seg til en underbetalt, ubehagelig og særdeles krevende saksbehandlerjobb i barnevernet.

Min overordnede gjorde alt i sin makt for å ivareta saksbehandlerne, men problemet satt et annet sted. Til slutt valgte jeg å si opp.

Min oppsigelse hadde sammenheng med min opplevelse av kunnskapsløshet om barnevernets daglige feltarbeid hos kommunepolitikere, helse- og sosial-topper. Og med deres generelle, ulne og feige uttalelser og manglende konkrete støtte til barnevernsansatte, ikke minst når mediene og advokater rettet kritikk mot oss. Noen ganger var kritikken berettiget, men ofte urettferdig og uberettiget.

I min tid opplevde jeg at vi aldri hadde økonomi til å gjøre ting bedre faglig slik vi helst ville. Jeg opplevde at vi ofte måtte overse eller avvente bekymringsfulle fakta i saker for lenge, eller handle mangelfullt og raskt. Og til tider, for de involverte, for hensynsløst. I enkelte saker dermed også på en kritikkverdig måte – sett i ettertid.

I perioder var det umulig å få sove om natten. Grusomme eller kompliserte saker lå i bakhodet og plaget meg, samtidig som jeg de neste dagene måtte starte på nye saker.

Det å begrense eller stanse en antatt alvorlig hjemmesituasjon for et barn var svært vanskelige valg som måtte tas innenfor en avgrenset tidsramme med svak økonomi. Mange familier og deres advokater legger heller ikke skjul på hva de mener om den enkelte saksbehandleren eller barnevernet. Ikke sjelden blir saksbehandler i førstelinjetjenesten personlig både hengt ut og truet med diverse ubehag.

Mange kommuner har lenge ignorert barnevernsansattes arbeidssituasjon. Også i Bergen. Når stort sett ingen ansatte sier fra, tror jeg ikke det skyldes at barnevernsarbeidere er fornøyd. Jeg tror stillheten skyldes frykten for å «bli kalt inn på teppet», eller risikoen for å stå alene med sin uttalelse eller kritikk. Mitt inntrykk er at det er stor frykt for å få personlig kritikk og bli stemplet som illojal. Ytringsfrihet innen barnevernet har alltid vært en personlig brannfelle. Hvis du ordlegger deg uheldig, kan du falle i unåde og bli stående alene.

Få kolleger våger eller orker å gi full støtte over tid. Faren er at fremtidig avansement hindres, og at man får hentydninger om å se seg om etter en annen jobb. Og det fra en jobb man i stor grad ellers liker og finner meningsfull, om enn mangelfull. For selv i de hardt belastede barnevernsteamene har de fleste fantastiske kolleger.

Det er så skammelig når både politikere på kommune- og riksnivå snakker varmt om hvor viktig det er med et faglig godt og forsvarlig barnevern. Samtidig vedtar de budsjetter som ikke bidrar til forsvarlig bemanning i forhold til saksmengde og kompleksitet. Og som ikke gir godt nok rom til det krevende arbeidet til hyppig nok saksveiledning, og sjelden tilbud om fast jevnlig kompetent debrifing til saksbehandlere som står i stygge saksforhold.

Nå skal politikerne i Bergen bruke tid til å vurdere barnevernets arbeid i noen saker. På et vis kommer de til å henge ut barnevernsarbeiderne og kontorene som har stått i front med en rapport og etter hvert kanskje media. Barnevernets mellomledere sitter i skvis, må være lojale mot budsjett og ledelse, eller komme i unåde.

I korte trekk handler godt barnevern bare om økonomi. Kvalitet koster. Barn er den viktigste verdi vi har, og koster penger. Mye mer penger enn de fleste norske politikere ønsker å forstå. Det trengs vesentlig styrket økonomi for at de ansatte skal kunne gjøre sine faglige innsatser med mer kvalitet, slik de helst vil, oppnå høyere anerkjennelse og lønnes i forhold til det. Så slutt jakten på dårlig barnevern, fokuser jakten på bevilgninger for å nå et godt nok nivå i barnevernet i Norge.

Comments

comments

Top
Translate »