Barnevernet har vært i vinden den siste tiden der de i tillegg til å ha mottatt kritikk fra andre lands regjeringer også har vært under hard kritikk fra fagfolk innen bl.a. menneskerettighetsjuss og psykologi, blant annet ved en bekymringsmelding om barnevernet. Aktører innenfor barnevernet har på en måte svart gjennom to artikler, en kronikk og ett debattinnlegg. Den ene saken bagatelliserer kritikken, men uttrykker bekymring over at oppropet mot barnevernet istedet kan gjøre skade. I tillegg varsles det om en stor økning av grov vold – merkelig nok uten at det vises i antallet omsorgsovertakelser (se tabell nederst).
Kronikken til Mari Trommald er raskt ute i sin kronikk (faktisk allerede i andre setning) til å dra tankene over til barn som lever under vold og overgrep. Debattinnlegget går rett i strupen på menneskerettsrådgiver og tidligere medlem av Den Europeiske Menneskerettighetskommisjonen, Gro Hillestads kronikk, og avslutter med «Tross alt er det bedre at vi som nasjon har et system og en etat som skal ivareta barns rettsikkerheter, omsorgssituasjoner og oppvekst, fri for vold og overgrep». Vold er nok enkelt å ty til i barnevernets argumentasjon da det er dette som er den klassiske omsorgssvikten, og som tradisjonelt har vært bakgrunnen for at barn har blitt tatt ut av hjemmet. Den siste artikkelen tar for seg hva som er blitt bedre i barnevernet og hva som kan bli bedre.
Kronikken, debattinnlegget og de to artiklene vitner først og fremst om at de som jobber i barnevernet neppe er i stand til å ta til seg kritikken som kommer mot barnevernet i det hele tatt. Man ser ikke egne feil!
Den store forskjellen mellom kritikken de mottar nå og den de har mottatt tidligere, er at tidligere har mye av kritikken kommet fra mennesker som har et noe avslappet forhold til fakta, som bruker mye av tiden på å pønske ut nye konspirasjonsteorier om barnevernet, og som heller ikke er fremmed for hverken vaksinemotstand, chemtrails, 11. september-konspirasjoner, reptilmennesker, illuminati og andre tullete ting man finner på Nyhetsspeilet. Disse kan nok fort ha vært bakgrunnen for at det russiske barneombudet påstår at Norge bortfører russiske barn slik at de kan løse sine egne befolkningsproblemer. Denne gangen, derimot, kommer kritikken fra advokater, menneskerettighetseksperter og psykologer.
I dette blogginnlegget skal vi gjøre litt av den jobben en journalist burde gjort for lenge siden, og ta en titt på to ting:
Hvorfor blir barn fratatt foreldrene sine?
Hva slags utdannelse har en barnevernpedagog, selve fagpersonen som sammen med et fagteam bestående av likesinnede avgjør om et barn skal bli fratatt foreldrene sine.
SSB sine tall viser at av antallet saker barnevernet tok til fylkesnemndene for å overta omsorgen for barna i 2014 handlet ca. 4,5% om vanskjøtsel, seksuelt misbruk og fysisk eller psykisk mishandling. Noe høyere er det når det gjelder at barn er vitne til vold i nære relasjoner – der er tallet 8,1%. Likevel utgjør altså det man tradisjonelt ser på som omsorgssvikt dersom man også legger inn foreldrenes rusmisbruk kun 20,9% av sakene. Dette vet selvfølgelig Mari Trommald, direktør i BUF-dir utmerket godt, så hvorfor trekke oppmerksomheten dit? Fordi det er enkelt? Fordi det opprettholder det ønskede bildet om at barnevernet først og fremst redder barn vekk fra voldelige foreldre?
Faktum er at nesten en tredjedel av sakene (ca 31,4% i 2013 og 32,3% i 2014) av sakene der barnevernet ønsker å frata barnet foreldrene sine handler om det mer enn noe vage «manglende foreldreferdigheter».
Så hva legges egentlig i «manglende foreldreferdigheter»? Med foreldreferdigheter assosierer vi gjerne til omsorg og oppdragelse. Hvor omsorg er det å vise barn at man er glad i dem, ha tålmodighet, vise omtanke og forståelse. Og oppdragelse tenker vi er å lære barn forskjell på rett og galt, sette grenser, sørge for at de gjør de ting som er rett.
Problemet – og faren – med en slik vag kategori er at vi alle forstår omsorg og oppdragelse forskjellig. Vi har alle noen i familien eller i vennekretsen som oppdrar barna sine annerledes enn slik vi selv gjør det. Noen er strengere enn andre, noen pålegger barna sine mer husarbeid enn andre. Noen mødre kysser og klemmer barna sine hyppig og ofte, mens andre mødre viser kjærlighet ved smil og klapp på skulderen. Noen fedre er ivrig med på fotballtrening og heier og presser på, mens andre fedre er mer opptatt av at barna skal få en god, grunnleggende musikalsk sans. Noen presser barna sine til å bli vinnere, mens andre er mer opptatt av at barna skal være harmoniske og gjøre det de selv vil. Noen foreldre har klare religiøse overbevisninger og oppdrar ungene sine i den trosretning, mens andre foreldre har politiske meninger, som de likeledes oppdrar ungene sine etter.
I tillegg har vi det slik at hvert eneste barn er unikt, og responderer på sine foreldres omsorg og oppdragelse på forskjellige måter. Der storesøster må snakkes strengt til for at hun skal respektere det som blir sagt, vil lillesøster bare begynne å gråte og bli lei seg. Storebror kan trenge at ting gjentas minst fem ganger, mens lillebror oppfatter første gang ting blir sagt.
Kort sagt er det slik at det finnes omtrent like mange varianter av omsorg og oppdragelse som det finnes barn!
«Manglende foreldreferdigheter» er en beskrivelse av foreldre som ikke oppdrar eller viser omsorg godt nok. Men med alle de variasjoner som finnes er det et uklart og, ikke minst, farlig begrep! Det som er rett for et barn er ikke rett for et annet barn!
Så hvem er de som vurderer at enkelte foreldre mangler foreldreferdigheter?
Som medlemmer av et velferdssamfunn føler vi oss sikre på at kompetansen er god i barnevernet, og at de er godt oppdatert på forskning som angår arbeidet. Dessverre er bildet et helt annet.
Utdanningen for å bli barnevernpedagog er 3-årig der man gjennomgår det grunnleggende i sosiologi, psykologi og pedagogikk i tillegg til at man lærer jussen som ligger bak barnevernloven. Vet du hva? Det er en utdannelse som gjør at du rekker å få en viss forståelse av barndommens kompleksitet og betydningen av den, men fint lite annet! I praksis risikerer du å få en nyutdannet 23-åring som aldri har hatt barn selv på besøk hjem til deg for å vurdere din omsorgsevne. Så hvilke forhold legger hver enkelt barnevernpedagog til grunn for at noen foreldre har «manglende foreldreferdigheter»?
Kari Killén har skrevet en meget sentral bok – «Sveket» – som brukes i pensumet i barnevernutdanningen. Kari Killén er en forsker, og boka må også behandles som at det er hennes forskningsresultater som hun skriver om. Men problemet er at praksis hos mange barnevernpedagoger ikke tar hensyn til dette. De tar hennes forskningsresultater – som i bunn og grunn sier at ingen foreldre er perfekte – og gjør det til sin jobb å frata barna foreldrene sine fordi de – etter barnevernpedagogens syn – ikke har det bra hjemme. Vi kunne også henvist til en rekke andre bøker om temaet, men felles for dem alle er at det er forskning, og av og til enkeltmenneskers synsing.
Forskning sier at mye mat inneholder kreftfremkallende stoffer. Det betyr ikke nødvendigvis at det er farlig å spise denne maten ettersom det ikke er lov å selge varer som inneholder kreftfremkallende stoffer i større konsentrasjon enn 0,1 prosent.
Forskningsresultater må alltid vurderes opp mot det som på legmannsspråk heter sunn fornuft, mellommenneskelig forståelse, og evnen til å skille hva som er vesentlig fra hva som er uvesentlig.
For eksempel: Forskning viser at mødre som har god blikkontakt med barnet sitt oppnår godt samspill og tilknytning. Barnevernet vil da kunne legge dårlig blikkontakt som en av grunnene for omsorgsovertakelse. Men hva da med blinde foreldre eller barn som er født blinde? Det er arrogant å påstå at alle blinde har tilknytningskader. Sannheten er vel heller at samspill og tilknytning kan oppstå uten blikkontakt. Barnevernet er derfor nødt til å se etter om foreldrene bruker andre metoder for tilknytning, så som god fysisk nærhet (det aller viktigste kriteriet for tilknytning), stemmeleie, adekvat respons på barnets behov, responstid, non-verbal kommunikasjon, osv.
Utdanningen som barnevernpedagog eller sosionom er overfladisk og gir derfor heller ikke et tilstrekkelig grunnlag for kritisk tenkning. Forskning og synsing fra ekspertise blir retningslinjer som følges blindt. Ei heller inneholder utdanningene krav om egenterapi eller bevisstgjøring av egne verdier og moral. Det er også skremmende å se at disse 3-årig utdannede menneskene tar på seg oppgaver som er rene politisaker. Barnevernet har ingen kompetanse til å drive etterforskningsarbeid. Barnevernsarbeideren er derfor henvist på mange måter til å vurdere andre foreldre ut fra deres egne, personlige meninger om hva en god forelder er. Med andre ord har en saksbehandlers forhold til sine egne foreldre svært stor betydning. Vi skal ikke stikke under en stol at mange mennesker som har lidd overlast i egen barndom søker seg til yrker hvor de skal redde andre barn fra den samme skjebnen. Det er en god innstilling, men gjør dessverre at man mister evnen til objektiv vurdering. En slik kategori som «manglende foreldreferdigheter» vil derfor høyst sannsynlig romme omsorgsovertakelser basert på subjektive vurderinger, og rett og slett «trynefaktor».
Man kan selvfølgelig argumentere med at fylkesnemnda bør plukke disse sakene opp, men problemet er at den kvalitetssikringen fylkesnemndene skal være ikke fungerer av flere årsaker. For det første er tankegangen og terminologien lik, for det andre har barnevernets advokater ubegrenset med timer de kan bruke til å forberede seg og barnevernets vitner mens foreldrenes advokathjelp er begrenset til 1,5 timer pr time saken er ventet å ta i fylkesnemnda – noe som skaper en skjevhet og ulikhet for loven. For det tredje er det barnevernets papirer som er grunnlaget for saken, gjerne sammen med en sakkyndigrapport som ofte er skrevet av en sakkyndig som har et økonomisk avhengighetsforhold til barnevernet. At disse sakene blir fremstilt for fylkesnemnda ensidig negativt er ikke noen ukjent sak. (Vi skal forøvrig komme tilbake til sakkyndige i et senere innlegg).
Antallet omsorgsovertakelser på den svake bakgrunnen «manglende foreldreferdigheter» er sjokkerende. Enda mer sjokkerende er det at vi aldri ser hverken barnevernets egne, eller politikerne som styrer dem, henvise til at en tredjedel av barna som blir fratatt foreldrene sine mister dem på dette grunnlaget. Selv når man legger sammen tallene for foreldre som ruser seg, vold i hjemmet eller nære relasjoner, høyt konfliktnivå, fysisk og psykisk mishandling, vanskjøtsel, seksuelle overgrep og kriminalitet hos foreldre, kommer vi ikke opp på et like høyt prosenttall som begrepet «manglende foreldreferdigheter». Det er på høy tid med en varsler eller ti som kommer innenfra, og som tør å si fra om at ting ikke er som det burde være. Ellers får flere barn lide under kompetansemangel og omsorgssvikt fra barnevernet.
Her er en oversikt over grunnlaget barnevernet fremmet saker om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda (tallene er fra SSB, og man finner dem ved å gå inn her og lage tabeller ut fra egne valg av verdier):
Undersøkelser avsluttet i løpet av året med begjæring om tiltak for fylkesnemnda.
Årstall 2013 2014
| Barnevernets grunnlag | Antall | Prosent | Antall | Prosent |
| Foreldrenes manglende foreldreferdigheter | 157 | 31,4% | 194 | 32,3% |
| Foreldrenes psykiske problem / lidelser | 132 | 26,4% | 206 | 34,3% |
| Foreldrenes rusmisbruk | 54 | 10,8% | 50 | 8,3% |
| Vold i hjemmet / barn vitne til vold i nære relasjoner | 47 | 9,6% | 49 | 8,1% |
| Høy grad av konflikt hjemme | 25 | 5,0% | 14 | 2,3% |
| Barnets rusmisbruk | 13 | 2,6% | 12 | 2,0% |
| Barnet utsatt for fysisk mishandling | 22 | 4,4% | 21 | 3,5% |
| Andre forhold ved familien / foreldrene | 10 | 2,0% | 8 | 1,3% |
| Andre forhold ved barnets situasjon | 10 | 2,0% | 7 | 1,2% |
| Foreldrenes somatiske sykdom | 10 | 2,0% | 17 | 2,8% |
| Barnet utsatt for psykisk mishandling | 4 | 0,8% | 0 | 0,0% |
| Barnet utsatt for vanskjøtsel | 4 | 0,8% | 5 | 0,8% |
| Barnets psykiske problemer / lidelser | 4 | 0,8% | 6 | 1,0% |
| Barnets adferd / kriminalitet | 4 | 0,8% | 2 | 0,3% |
| Foreldrenes kriminalitet | 2 | 0,4% | 0 | 0,0% |
| Barnet har nedsatt funksjonsevne | 2 | 0,4% | 1 | 0,2% |
| Barnet utsatt for seksuelle overgrep | 2 | 0,4% | 1 | 0,2% |
| Barnet mangler omsorgsperson | 1 | 0,2% | 3 | 0,5% |
| Barnets relasjonsvansker | 1 | 0,2% | 1 | 0,2% |
2013: 504 saker – rundet ned til 500 for enklere utregning av prosentandel av saker.
2014: 597 saker, rundet opp til 600 for enklere utregning av prosentandel av saker.
Slår vi sammen tallene for det barnevernet bruker oftest i sin argumentasjon for hvor viktig arbeid de gjør, dvs. foreldre som ruser seg, vold i hjemmet eller nære relasjoner, fysisk og psykisk mishandling, vanskjøtsel, seksuelle overgrep og kriminalitet fra foreldre ender vi opp med følgende tall:
I 2013: 27,2%. Begrepet «manglende foreldreferdigheter» er over 4% høyere.
I 2014: 20,9%. Begrepet «manglende foreldreferdigheter» er over 11% høyere.
Legg spesielt merke til nedgangen på 6,3% fra 2013 til 2014. Er det dette barnevernleder Vibeke Bonne Øyri kaller veldig stor økning i grov vold i en av artiklene nevnt i starten..?
//mariann og henrik
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Om vold og misbruk, la oss legge til
http://advokatsylte.no/artikkel/9/barnevernsaker/502/tro-det-for-du-ser-det-ellers-er-det-for-sent