Det kriminelle barnevern

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Det kriminelle barnevern
Det kriminelle barnevern

Det verserer mange ”ville” historier om barnevernet, mange tror disse historiene er oppspinn. Barnevernet jobber jo for barnas beste, sies det, og mange tror nok også at slik er det,

MEN DER TAR DERE FEIL.

Her er min historie, om hvordan Kongsberg barnevern klarte å ødelegge mine barn. Denne historien startet i februar 1992, jeg hadde da 2 mindreårige sønner og ei stedatter.

Jeg har alltid sagt ifra når jeg har støtt på urettferdighet og overgrep, dette har nok falt noen tungt for brystet. Tidligere har jeg bl.a bidratt til at barnevernet (bv) mislyktes i minst èn bortplassering av barn. Jeg ble nok ikke så populær hos dem av det.

I 1992, da Bjugn-saken raste, og incest-hysteriet var på topp, ble det også min tur. Barnevernet lagde en incestsak mot meg. Det startet med at en eldre kvinne ikke greide å vaske underlivet til stedatteren pga. sårhet. Etter legens diagnose: skarlagensfeber. Videre ble saken ”styrket” med bv egenproduserte historier, hvor jeg også ble omtalt som vold-/voldtektsforbryter; de måtte jo fremstille meg så farlig som mulig. Stedatteren min var på dette tidspunktet 3 år.

De som dro i gang dette vanviddet var:
barnevernkonsulent Tor Henriksen;
barnehagestyrer Veslemøy Fjerdingstad;
psykolog v/barnevernet Olav Wigaard og
barnehagestyrer, nå krisesenterleder Kirsti Grønvold.

Sosialsjef Kjell Guldvåg Staalesen var i alle år sakens pådriver. Han ledet an i klientutvalget, og sørget for å koble inn politiet, slik at jeg ble siktet for seksuelt misbruk av min stedatter.

Barnevernet engasjerte advokat Lars E Skotvedt for barnas mor .

Staalesen korresponderer med Skotvedt om hvordan de best skulle samarbeide mot meg. (Dokumentasjonen på dette ligger i barnas bv-saksmapper.)

En teknikk bv brukte i alle år var konsekvent aldri å prate med meg, eller personer som kjenner meg. På denne måten fikk de tid til å bygge opp historiene i fred. «Når en påstand blir fremsatt mange nok ganger, vil den tilslutt fremstå som en sannhet». Dette ser ut til å ha vært barnevernets motto.

Barnevernet rådet mor til å innstille samvær med min sønn på 2 år. Etter noen timer med intens overtalelse fikk de mor med på laget. Men det tredje barnet, en gutt på 5 år (med annen mor) fikk være hos meg. Bv mente at jeg ikke var ”farlig” for han.

Etter 6 mnd. ble saken henlagt, og det hele burde være over nå. Men nei, bv gir seg ikke så lett. Da de ikke klarte å få meg dømt på falske egenproduserte historier gikk de til den frekkhet å tilskrive politiet med forespørsel om gjenopptagelse. Dette førte ikke fram, fordi de var ikke part i saken.

Jeg hadde nå tatt ut stevning mot mor ang. samvær med yngste sønn, Robert. Det var intet negativt som heftet ved meg ang. samvær, selv om sakkyndig psykolog Tore Gunstein Nilsen lagde masse unødig støy. Jeg klagde han inn for psykologforeningens fag-etisk råd, hvor han ble sterkt kritisert for slett arbeid. Advokat Skotvedt stilte i byretten med ny incestrapport. Denne gang var det Robert som skulle være misbrukt. Denne rapporten ble imidlertid avvist av dommeren.

Det var mange kreative vitner i byretten. Den mest fantasifulle var nok Veslemøy Fjerdingstad. Hun mente først at Robert led av et syndrom som var ukjent for vitenskapen, men ved ettertanke var han nok i stedet påført skader etter vold fra far, mente hun. Jeg vant fram på alle punkter i byretten.

Den nye incestrapporten ble skrevet 5 uker etter henleggelsen av den første. Jeg forventet at den ble etterforsket av politiet, men så skjedde ikke. Dette tok jeg opp med Staalesen i 1995, og da sa han at rapporten ikke var beregnet for politiet, den var bestilt av advokat Skotvedt for å sverte meg i byretten. Jeg leverte selv rapporten til politiet, men de ville ikke ta den imot. Det var ikke slik det fungerte, var svaret jeg fikk. Hva gjør vi da?

Jeg spurte sosialsjef Staalesen gang på gang om hvorfor bv holdt på slik, da dette er ulovlig. Tilslutt i 1996 gikk han med på at en jurist skulle vurdere bv rolle i ”stedattersaken”. Han som fikk oppdraget er bv’s egen advokat. Jeg godtok dette da jeg hadde en følelse av at han var redelig. Hans konklusjon var bl.a følgende: Se her.

Advokat Skotvedt, med barnevernet på laget anket så til lagmannsretten. De hadde ingen nye momenter å komme med, så nå startet bv på med påstand om misbruk av Robert for fullt.

1 – en – uke etter Skotvedts anke skrev barnevernsleder Inger Bjørbæk Mikkelsen en rapport til PPT-kontoret hvor det bl.a står: «Robert har etter all sannsynlighet opplevd episoder med far som har satt sine spor, bl.a da han var på båttur og pappa dyttet han ut i vannet og ikke ville dra han opp igjen». (Jeg mistet kontakt med Robert da han var 2 år og 10 mnd). Dette dokumentet fant jeg flere år senere i bv’s arkiv.

Begge barna ble nå skremt med at jeg er farlig for dem, og de må passe seg for meg. En av mange ting de ble fortalt, var at ute i mørket står pappa med børse og skal skyte dem.

Mors rusproblem øker, og barna blir stadig oftere sendt i beredskapshjem. Farmor og farfar stiller seg til rådighet for bv, men blir avvist.

Sakkyndige til lagmannsretten blir Elisabeth Backe Hansen og Knut Rønbeck. De to hadde et mer ”sivilisert” språk enn Gunstein Nilsen, men ut over det var de like. Disse to fulgte heller ikke det mandatet retten hadde gitt dem, men hadde flest samtaler med barnevernet.

I lagmannsretten mars ’94 innkalte Skotvedt mange vitner som fortalte masse negative ting om meg. På direkte spørsmål fra dommer om de kjente meg, var svaret nei. De var ikke engang sikre på hvem jeg var.

Men enda verre var Kjell G. Staalesen, som på dette tidspunktet ikke hadde hatt samtaler med meg. (Første samtaler med ham hadde jeg ¾ år senere.) Han var ikke snauere enn at han holdt en lang utredning for retten om alle mine negative sider, og hvor skadelig det ville være for mor og barn om retten kom til at samvær skulle etableres. Kommunen hadde heller ikke økonomi til det store psykiatriske apparatet som måtte etableres for å behandle Robert om han skulle møte far, sa han. Staalesen, her vitnet du falskt! Dette kalles mened.

Lagmannsretten ville ikke tilrå samvær på nåværende tidspunkt pga. Roberts angst, men fremhevet far som en positiv og ressurssterk person. Roberts angst mente retten kunne være skapt av andre i ettertid.

Robert begynte på Skavanger barneskole, men der lærte han ikke mye. All sin energi brukte han på å gjemme seg for pappa. Skolens rektor, Aage Hopsedal Nilsen ble med i ”ansvarsgruppe” for Robert. Han fortalte meg at gruppas fremste oppgave var å lære Robert å leve med angsten for far. I gruppa var også Jan Bøhn. Et annet medlem i ”ansvargruppa” psykolog Laila Horgen tilskriver politiet om min voldelige oppførsel mot mor og barn. Sannhetsvitner var skolelærere og et annet ”ansvarsgruppe”-medlem, Hanna Sandven.

Denne historien ble jeg først gjort oppmerksom på i fylkesnemnda 2 år senere.

Jeg gikk gjennom mappene på bv, og der fant jeg alle saksdokumentene fra by- og lagmannsrett, deriblant begge sakkyndigrapportene. Dette skulle ikke bv ha, da det var en sivilsak mellom mor og far. Der var det også notater om at vitnene hadde lest og diskutert sakkyndigrapporten få dager før de selv skulle vitne.

Våren ’98 tok moren overdose, og bv flyttet barna midlertidig til Jan Bøhn. I ettertid fortalte barna om hvordan de hadde hatt det der. Det var ingen trivelig periode for dem. Bv var kjent med hva barnas mor tidligere hadde fortalt om sine opplevelser hos Jan Bøhn.

Nå ble barnas mor uvenner med advokat Skotvedt, og sparket han. Da stoppet også tilflyten av dokumenter til bv.

Fylkesnemnda var neste instans, og jeg minnet bv i den sammenheng om at det overordnede mål med vår barneverntjenestelovgivning er at det biologiske prinsipp ivaretas.

Svaret fra barnevernkonsulent Inger Lise Lunde Grøsland var: «Barneverntjenesten har ikke funnet grunn til å vurdere Erland Løken som omsorgsperson». De ville ha barna i fosterhjem. I stedet ba de meg samtykke til forenklet behandling, riktignok uten samværsrett. Noe jeg avslo.

Det ble fylkesnemndssak med advokat Knut Lindboe som bv’s advokat. Begge barna ble sendt i hvert sitt fosterhjem.

Uten Skotvedt og bv på laget, men med ny fornuftig advokat, kom barnas mor snart til fornuft. To uker før barna flyttet i fosterhjem gikk hun bak ryggen på bv, og lot Robert få møte meg. Vi fikk to timer sammen. Det første møte på syv år! Han hadde ikke behov for psykiatrisk behandling etter dette møte. Han ville i stede flytte hit, og det gjorde han 16 måneder senere uten rettssak, men ved forenklet behandling.

To måneder før Robert flyttet hjem ble han storebror; jeg ble pappa til ei jente. Hun er snart 7 år, og er på samvær hos meg flere dager i uka.

Jeg kjørte Robert på besøk til søsteren (min stedatter) i hennes fosterhjem, og trodde han skulle få besøk av henne. Der tok jeg feil. Bv nektet søsteren å besøke broren på hans bopel. Det viste seg at bak min rygg brukte bv fortsatt den falske overgrepssaken. Med seg på dette hadde de igjen Jan Bøhn. Jenta får etter hvert store problemer – skapt av Bøhn og bv.

Robert ble eldre og ville vite hvorfor bv og Bøhn hadde ødelagt barndommen hans. Jeg vet ikke, så jeg kontaktet sosialsjef Staalesen, og forlangte at de som startet prosessen skulle forklare oss hvilket motiv de hadde hatt. Wigaard fortalte han at han intet husker. Grønvold var mest opptatt av sin egen sikkerhet, for ”noen” hadde fortalt henne at jeg skulle drepe henne, Wigaard og Staalesen. Utover det var hun sikker på at ”noe” hadde skjedd med stedatteren den gangen. Jeg forklarte henne at drapstrusler er straffbart så slikt må hun gå til politiet med, noe hun ikke ville. Og Veslemøy Fjerdingstad svarte ikke på vår forespørsel.

På nytt kontaktet jeg Staalesen. Nå forlangte Robert og jeg et svar, og en beklagelse. Robert er for ung og uerfaren til å ha samtaler med bv, så dette tok jeg meg av. Staalesen svarte igjen med tåpeligheter. Men angsten grep om seg i bv. Nå forlangte han at møtene ble lagt til politikammeret, med politifolk til stede. Helt i orden for meg, for det er kanskje like greit å ha vitner til alt det rare han sier.

Jeg forlangte en skriftlig forklaring på hvorfor bv har diktet opp alle disse historiene, samt en beklagelse. Staalesen serverte som vanlig bare tøv. Men en dag møter han opp med et ferdig undertegnet dokument med denne overskrift.

KONGSBERG KOMMUNE BEKLAGER
KONTRAKT MELLOM ERLAND LØKEN OG KONGSBERG KOMMUNE

Beklagelsen omhandler ikke de overgrep jeg har påpekt, derfor kan jeg ikke godta den. Kontrakten kan jeg heller ikke undertegne.

Det nærmeste vi har kommet en innrømmelse fra bv var da Inger Bjørbæk Mikkelsen uttalte: «jeg er ikke like stolt av alt jeg har vært med på».

Dette var et lite utdrag av mine opplevelser med barnevernet, og deres ”løpegutter”.

Slik står saken i dag, barnas ”hjelpere” har gjort en grundig jobb. Mange mennesker fikk sine liv ødelagt, spesielt stedatter er påført dype sår. Dette har kostet mange millioner kroner. Regningen fikk du – over skatteseddelen.

Grunnen til at jeg går ut med historien min er at nå må folk få opp øynene for hva barnevernet bedriver. En oppfordring til alle andre som har blitt utsatt for barneverns overgrep: stå frem med historiene deres. La folk få vite hva som skjer.

DENNE GANG VAR DET MEG OG MINE BARN DE RAMMET. I MORGEN KAN DET VÆRE DEG OG DITT BARN DET GJELDER.
Veien til Helvete er brolagt med gode hensikter, sa Knut Aukrust, styreleder ved Holocaust-senteret under sin tale ved minnemarkeringen ved Skammens stein på Riis kirkegård 7 mai 2005.

Er det noe du lurer på, kontakt gjerne meg på denne adressen: erlaloe@online.no

Av Erland Løken.

 

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

1 Kommentar

  1. Dette VAR EN HINSIDES HÅRREISENE STYGG BV SAK,og må bare få si at denne redegjørelsen er en veldig forfinet versjon av alle de sinnavake mainipuleringene som de såkalte bv’s kyndige og Veslemøy fjeringstad fikk satt igang

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*