Det var så mye energi hun balet med å forsøke, men mislyktes med å kanalisere ut til verden på en forståelig måte.
Hennes voldsomme sinne okkuperte store deler av kraften, fortvilelsen omtrent like mye. Og så var det sorgen, det å lengte så hjerteskjærende sterkt. Hun tenkte iblant om det var mulig å fysisk eksplodere. Hun hadde så mye smerte i brystet at hun iblant ble livredd for at ribbeina skulle smadres ut av brystet. At brystet rett og slett skulle eksplodere som en håndgranat i lungene, eller i hjertet.
Det var alle disse fremmede menneskene som hele tiden ville invadere hennes redsel, den redselen hun tross alt følte seg trygg i. Angsten hennes, sorgen hennes, ja, de var hennes og ingen andres. Også sinnet var hennes. Hun ville eie aggresjonen sin, sorgen sin. Men de ville alltid trenge seg med makt inn der, der hun følte seg trygg. De spurte hele tiden om hvordan hun hadde det. Men det kunne hun jo ikke fortelle dem. Intet menneske kan formidle til et annet menneske hvordan det egentlig er fatt med en. Og i hvert fall ikke et barn.
Og alle disse voksne som stimlet seg om henne, hun kjente dem ikke. Hun ville ikke kjenne dem. De var for mange, for blide og for imøtekommende. De var steinstatuer som plutselig og uten at hun var forberedt på det startet å bevege seg. Forsøkte å finne snarveier til hennes innerste. Det var dit de ville. Men hun slapp dem ikke inn. Kunne ikke slippe dem inn.
For mamma hadde vært der. Inne i redselen hadde mamma vært. Bare hun selv og mamma. Hun kunne fremdeles kjenne lukten av hennes hår, kunne ennå kjenne det lette pustet på panna. Mammas florlette kyss på panna, som forplantet seg, bredte seg innover og innover i fortvilelsen hennes, som et lett lag snø over angsten, redselen for døden, redselen for at mamma skulle bli borte.
Lysende, brennende kjærlighetssnø, som lavet ned og som hun la seg ned i og lagde engler i drømmene. En engel for mamma og en engel for henne selv. De holdt hender i drømmene. I mammas kjærlighetssnø holdt de hender. Og var sammen igjen. De var snøengler som holdt hender ingen institusjon i verden kunne skille.
Hun ble revet bort fra mammas ømme kyss da hun var 13 år gammel. Nå er hun 18. Hun har bodd 13 forskjellige steder i løpet av disse årene. På institusjoner, i forskjellige fosterhjem. Det er alle disse menneskene, disse voksne i alle disse husene. Hun har aldri talt dem. De var så mange. Og alt de så, alt hun lot dem se, var de ytre manifestasjonene av fortvilelsen hennes. Hun forbannet dem, skjelte dem ut, slo dem, var uregjerlig og uforståelig lite menneske. Hun var som en røyskatt i bur, livredd, og det eneste våpenet hun hadde var fortvilelsen og det voldsomme sinnet.
Og hun skrek. Og hun gråt. Krampaktig og voldsomt.
Tårene hennes fikk de se. Men hun lot dem aldri slippe inn til tårenes kilde. For de var aldri hennes mennesker. De var fremmede. Alltid. Det var bare mamma som fikk lov til å få tilgang til tårenes kilde: Hjelpeløsheten i det å være alene i verden. I en tilværelse stappfull til sprekkepunktet av kjærlige, forståelsesfulle, gode mennesker var hun alene.
Men så var det rusen. Den slapp hun også inn. Hun slapp rusen inn til skrekken, til lengselen, til tårenes kilde. Hun oppdaget at den fungerte nesten lik mammas munn som kysset henne god natt, som mammas trøstende armer rundt hennes ristende, fortvilte kropp. Som mammas hvite snø.
Hun rømte fra institusjonene igjen og igjen. Dro til Oslo. Dro til Gjøvik. For å få fatt i kjærligheten i rusen. Rusen i kjærligheten. Tablettene som dempet panikkangsten. Alkoholen som fikk henne til å glemme. Hasjen som la seg som gasbind over hennes blødende indre. Og etter hvert sprøytene med heroin som stanset tidens djevelske bevissthet.
Hun ble hentet igjen og igjen. Av barnevernet med bistand av politiet. Når de fant henne skrek hun, sparket, slo, gråt hjerteskjærende. Hun ville være i rusen. I kjærligheten. Hun ville ikke tilbake til steinstatuene, til de som lovet henne ting de aldri kunne holde. De som lovet henne kjærlighet, men som var fremmede, insisterende. De som bare var falske kulisser i hennes liv. Med kjærlighet. Men aldri til henne. For kjærlighet fordrer en giver og en mottaker. Som elsker hverandre.
En lønnet arbeider ved en barneverninstitusjon elsker ikke barna der. De kan gi kjærlighet. Men så lenge hun visste at de egentlig ikke elsket henne, hermetiserte hun seg, levde mer i drømmen om mammas kyss enn i virkelighetens institusjoner av kald, instrumentell «kjærlighet».
Drømmen om mammas kyss kom hun nærmest i hasjen, pillene, alkoholen og heroinen.
Og slik ender kanskje et liv.
Jørgen Stueland
Har ingen kommentar til sånt som dette. ALLE vet vi at det er tullete å flytte rundt et barn 13 ganger.
Jeg vil også berømme Stueland for hans utmerkede og tankevekkende presentasjon, skikkelig bra!
Det er imidlertid mange andre advokater også, som er fullstendig klar over hva som skjer både i bv-saker og i domstolene mer generelt, så hvorfor ikke samarbeide om klare krav om vesentlige forbedringer? Har disse yrkesutøvere totalt glemt sitt ansvar for å fremme rett og hindre urett?
Nå er det igjen aktuelt å påpeke at Rådmennene i enhver kommune har ansvaret for at lover og vedtekter etterleves i kommunen, naturligvis i det såkalte barnevernet (bv) også. Dette ansvaret kan heller ikke delegeres, og rådmannen er også ansvarlig for kontroll av at lovene etterleves.
Nylig mottok jeg et svar fra Bufdir, hvor de også viser til at Fylkesnemnda skal sørge for at menneskerettighetene etterleves, og videre de vanlige domstolene. Hvis rådmennene hadde gjort jobben sin etter Kommuneloven § 23, ville bare et fåtall bv-saker havnet i Fylkesnemnd og domstol, for da hadde det vært meget vanskelig å kunne påvise den alvorlige omsorgssvikt som skal være nødvendig for enhver omsorgsovertakelse.
Lovbruddene starter altså i kommunene, og det på grunn av total mangel på kontroll av det som skjer i bv etaten. Bv har dessverre fått opptre helt selvstendig, og det må det naturligvis bli slutt med umiddelbart.
Jørgen Stueland har også fått en takk fra meg. Dette er den sterkeste beretningen om følelser jeg noensinne har sett, og en har grepet kraftig inn i sjelen min her.
Husk at en slik smerte ikke er noe engang et barn viser utad. Det er vanskelig å vise slike smerter når de som forårsaker den samtidig sier til deg at «det er til ditt beste». Da blir barnet tråkket på i dobbel forstand, og slik en kjærlighet og lengsel til sine foreldre blir tolket som «lojalitet til foreldrene» og «barnet er ikke i stand til så forstå sitt eget beste, Men barn kjenner også på følelser. og følelser er for mange grunnlaget for livskvalitet.
så jeg vil også benytte anledningen til på samme måte som Marianne her å takke Stueland offentlig for å sette ord på et stort problem.
Hm – i lys av det jeg skrev nettopp om våre uvitende dommere og andre jurister, burde vi kanskje sende en «solidarisk tanke og takk» til Jørgen Stueland? Han er jo jurist, men en av de få som ikke har latt seg bløffe av «fag»litteraturen om barnevern i juristutdannelsen eller av alle kollegene og dommene som bare sementerer barneverns-industrien.
Marianne Haslev Skånland
Gry Karlsen kommenterer: «Rettsikkerheten er fravärende og derfor lar dette seg gjöre! -Og det får heller ingen konsekvenser for de som driver slik!»
Ganske riktig. Og våre naïve jurister, helt til topps, hopper med. Se for eksempel: «Høyesterettsdom: Kort prosess – foreldrene skal vekk» http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?f=115&t=7810
Ukjent Bruker kommenterer: «Eier de ikke respekt for biologiske bånd? Forstår de seg ikke på verdien av ubetinget kjærlighet?»
Nei, det har de ikke gjort på flere generasjoner. Og da de så at tiden var moden, nedsatte myndighetene et «utvalg» (Raundalen-utvalget) som skulle komme til et resultat vi på forhånd visste ville komme. Raundalen erklærte i Dagsnytt Atten at utvalget ikke hadde funnet noe som helst forskning som tydet på at biologiske foreldre var av spesiell viktighet for barn. – Dette avslører blant annet utvalgets «forskningskompetanse», men innvendinger mot slike psykobabler-konklusjoner er uten interesse for politikere og jurister, for de har en agenda uansett. (Se min korte kommentar til den nevnte høyesterettsdommen, samt Heidi Stakset: «Verdien av det biologiske båndet» http://www.adressa.no/meninger/article8259105.ece og MHS: «Sterkt knyttet til moren etter barnevernets lange adskillelse!» http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?f=93&t=7349)
Marianne Haslev Skånland
Sterkt <3
De snakker så fint om å hjelpe, og tenk om de virkelig hadde gjort det. Hjulpet de som virkelig trenger hjelp og ikke minst lyttet til barna. Da hadde de også hatt mer enn nok fosterhjem og også tilsyn med fosterhjemmene og kunne trygget disse barna hele oppveksten.¨
Slik fungerer det dessverre ikke i dag! De bruker ressursene på feil måte og ödelegger i stedet for barn som har det bra og blir fulgt opp hjemme. Det finnes mange feilplasserte barn i hele landet, og barna er ödelagt av de som skal hjelpe. I noen av sakene har ansatte i barnevernet holdt på i åresvis for å lage en sak, ikke for barnets beste, men for å få viljen sin virker det som, og knuse foreldrene...forstå det den som kan. Det er umenneskelige metoder de bruker og minner mest om tortur. Og dette skjer daglig i Norge. Barn som blir feilplasssert lever daglig med en sorg og ett savn som gjör de syke. Samme skjer jo med foreldrene... Jeg undrer meg stadig over hvordan voksne mennesker kan snu det döve öret til og sette skyggelapper over öynene, og la väre å höre/se alle ropene om hjelp..?
Rettsikkerheten er fravärende og derfor lar dette seg gjöre! -Og det får heller ingen konsekvenser for de som driver slik!
Dette er for uvirkelig til å forstå, så ingen andre enn de som har erfart dette vet sannheten, men det finnes mye dokumentasjon på at dette er virkeligheten...bare noen vil se det....
Stakkars barn som kommer inn under dette "systemet"... De er i mine tanker hver eneste dag <3
Når skal barnevernets unødige og ulovlige omsorgsovertakelser ta slutt? Alle, inklusiv politikerne, vet at de vedtar haugevis med gale akuttvedtak. Adv. Kvilhaug mener feilprosenten er på 80%. Det er mange hundre barn hvert eneste år. Flere tusen mødre fedre, nære familiemedlemmer og venner får sine liv ødelagt, hvert år. Helt unødvendig. Hvorfor følger de ikke loven og retningslinjene om at hjelpetiltak i hjemmet skal forsøkes først? Eier de ikke respekt for biologiske bånd? Forstår de seg ikke på verdien av ubetinget kjærlighet? De har herjet på siden Bastøy og taterne, og de fortsetter i dag. Hvorfor gransker ingen holdninger og personlig egnethet til de som blir igjen i en institusjon med skyhøyt gjennomtrekk? Alle vet, men ingen gjør noe. Barnevernet er Norges store skam.
Dette var en sterk beretning og det kan bli farlig å si at det er en god beskrivelse av følelsene denne jenta har i forbindelse med å bli adskilt fra sin mor.
Når barn plasseres i fosterhjem og andre steder, så blir fosterforeldrene forklart at barnet har opplevd omsorgssvikt og det er derfor barnet har det vanskelig, så dermed får de heller ingen mulighet til å bearbeide sorgen.
Det er viktig at vi får vite hvordan det oppleves å bli tvunget bort fra det man har kjært tross alt, for de gode intensjonene bør jo også ha en god virkning. Vi skal ikke behøve å ødelegge flere liv.
les også historien om «Morten» her:
http://tankefulljameki.blogspot.no/2015/03/da-barndommen-tok-slutt.html
Så trist å lese. Tenker på alle de barna som opplever slik hver dag. Hvor forferdelig alene de er 🙁
Det var kjempe rørende :(fikk vondt av det. Hvordan blir et liv ødelagt takke være barnevernet. De tror at de beskyttet et barn. De ødelegger og ødelegger