Advokat Trond Wåland på Olav Syltes kontor skriver følgende den 14.10.2014 på deres nettside:
Samfunnet forutsetter at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og ”det biologiske prinsipp” er grunnlaget for norsk og internasjonalt barnevern. Tilknytningen til foreldrene anses som en ressurs i seg selv for barna.
Det som er det konkrete barnets beste, skal alltid veie tyngst i saker der prinsippet står i motsetning til andre sentrale prinsipper.
Uenigheten i de fleste barnevernsaker som går for domstolen, er imidlertid den faktiske bevisvurderingen av hva som egentlig er det aktuelle barnets beste. Dette skyldes først og fremst at psykologprofesjonen har gjort et stort inntog de senere år. Profesjonen har blant annet fremført generelle teorier om barn, og nærmest bedt om at de skal gjelde for alle barn i landet. Barnevernet har fulgt opp, og lagt til grunn dette som en evig sannhet. Noen har på motsatt side kalt bruk av generelle teorier for tøvete.
Til slutt skal barnevernet så langt som mulig bidra til at familien får best mulig vilkår for å ta vare på barna sine (hjelpetiltak) og at ved plassering skal en forsøke å unngå å trekke barna ut av deres nærmiljø («nærhetsprinsippet”).
Men foregår det slik i norske barnevernssaker?
Leave a Reply