Publisert: 2 april i Dagsavisen
FOR DÅRLIG: Ida Skjerve (32) kaller barnevernet, som hun selv jobber i, et makkverk som gjør en for dårlig jobb i saker om vold og overgrep. – Barn som trenger mest hjelp får minst, sier hun.
Les også: Åshild Sanne forteller hvorfor hun sluttet i barnevernet
– Barnevernlederne må delta i den offentlige debatten og tørre å diskutere utfordringer i vårt eget fagfelt. Det handler ikke bare om ressurser og å øke antall ansatte, men om våre egne fastlåste arbeidsmetoder, sier Skjerve.
Barnevernspedagogen har jobbet i barnevernet siden 2008 – og som tilsynsfører i fosterhjem. Barna hun jobber med er i alderen null til tolv år.
– Som tilsynsfører møtte jeg foreldre og barn fire ganger i året. Hvordan skape tillit en gang i kvartalet? Jeg er bekymret for at det er altfor lite, sier Ida Skjerve.
Hun kaller det «skrikende nødvendig» at barnevernet diskuterer seg selv, og at noen utenfra evaluerer barnevernets arbeid og tiltakene som settes inn.
– Når barnevernet ikke deltar i debatten om seg selv, blir utviklingen av tjenestene ikke like gode. Altfor ofte, når jeg møter barn som virkelig trenger min hjelp, får jeg lyst til å skrike høyt og lenge om at systemet jeg jobber i er et makkverk. Det er bygd opp slik at barn som trenger mest hjelp får minst. Jeg går på jobb likevel og gjør meg tilgjengelig for historier som ville få de fleste til å kaste opp, sier Skjerve.
Som saksbehandler ønsker hun at barnevernlederne sier høyt hva som trengs for å sikre at barn som har behov for beskyttelse og hjelp får det.
– Jeg trenger de kreftene jeg har til å hjelpe de jeg allerede har sett og forsøker å hjelpe.
Meldte seg ut
I fjor høst meldte Skjerve seg ut av Fellesorganisasjonen (FO), fordi hun opplever at også fagforeningen legger lokk på å diskutere utfordringer i barnevernet.
– Jeg har ikke behov for en fagforening som tar systemet jeg jobber i i forsvar, et system som overhodet ikke er dimensjonert for oppgaven. Systemet er bundet opp av tidsnød og tiltaksfattigdom, sier Skjerve.
Som politisk aktiv i partiet Venstre i Moss møter hun andre politikere som ikke skjønner hva barnevernet handler om – nettopp fordi barnevernlederne er så stille om hva som kreves.
– Hvorfor jobber ikke saksbehandlerne på kveldstid for eksempel? Andre fagarbeidere jobber skift. Det er ikke noe diskusjonstema i FO, selv om det åpenbart er mye vi aldri får vite om barn fordi vi ikke er til stede når ting skjer. Innimellom kan det gå uker uten at jeg møter et barn. Jeg møter bare papirer. Saksbehandlere, lærere, PPT og foreldre kan sitte på tiltaksgruppemøter i årevis uten å møte barnet de skal hjelpe, sier Skjerve.
Manglende beskyttelse
Dagsavisens Kaia Storvik skrev 15. mars kommentaren «En beretning om manglende beskyttelse» etter hjerteskjærende historier fra virkeligheten om vold, overgrep og drap på barn. Storvik kritiserte et barnevern som ikke tør å ta i saker, som ikke deltar i den offentlige debatten om sin egen rolle i disse sakene. Og som med sitt fravær ikke gjør jobben sin.
«De setter ikke barns vern på dagsorden. Som fagmiljø stiller de ikke krav som politikerne blir nødt til å forholde seg til. De er rett og slett ikke bra nok,» konkluderte Storvik.
– Endelig en som sier det som det er, tenkte Ida Skjerve da hun leste kommentaren og skrev et åpenhjertig og glødende svar på «Nye Meninger», Dagsavisens åpne forum for samfunn og verdidebatt. Først ba hun om få være anonym.
Så tenkte hun «nei!», det er jo hele problemet at vi gjemmer oss». Skjerve gikk til barnevernssjef Knut Johnsen og spurte om hun fikk lov til å fronte innlegget sitt under eget navn – og fikk ja. Det er også utgangspunktet for dette intervjuet.
– Jobben vi gjør tar mye plass i livene vår. Over tid kreves både nærhet og distanse. Vi møter folk i alle livssituasjoner. De gangene jeg lykkes har vi klart å snakke sammen som medmennesker. Det føles helt forferdelig å føle at jeg ikke gjør en god nok jobb, men vi kan ikke som sosialarbeidere gå kollektivt i forsvar og være prisgitt barnevernssjefenes måte å tenke fag på.
Dagsavisen prøvde i går kveld å få kommentarer fra ledelsen i Bufetat, som barnevernet sorterer under, uten å lykkes.
FO takker Skjerve for utfordringen
I et svar til Ida Skjerve takker forbundsleder Mimmi Kvisvik i Fellesorganisasjonen (FO) for utfordringen.
– Først og fremst fordi du så tydelig står på barnas side og gjerne vil bruke din faglighet bedre.
– Vi oppfatter at du savner FO som en mer utålmodig og kompromissløs aktør på vegne av barna, de ansatte og barnevernet. Dette tar vi til oss, skriver Kvisvik.
– FO er enig med deg at dagens politikere ikke tar høyde for hva som er den faktiske ressurssituasjonen til barnevernet. Det handler om penger, men først og fremst om politisk vilje. Dette til tross for at mange aktører har påpekt at feltet er underbudsjettert.
Kvisvik går i innlegget på Nyemeninger.no ikke inn på at barnevernet ikke deltar i diskusjonen om sin egen rolle i voldssakene – som var utgangspunktet for både Kaia Storviks kommentar og Ida Skjerves tilsvar.
Mange kompetente mennesker gir dessverre opp å jobbe i barnevernet fordi de har empati og medmenneskelig forståelse. Et rigid og bakstreversk utdanningssystem får enkle, men velmenende mennesker, til å bytte ut sitt medfødte sunne bondevett med dogmer og teorier uten vitenskapelig hold. Gitt den makt de får i sin posisjon og tro på egen ‘profesjonalitet’, kan de ødelegge et barns liv, og stadig føle seg som ‘det godes tjenere’, til tross for at barnets liv kanskje går fra tålelig til utålelig. Dette skaper farlige barnevernere, som i sitt dype ønske om å hjelpe, snarere blir problemet, enn å yte riktig hjelp. I tilfeller der foreldre virkelig ikke noengang kan være omsorgsytere ( på grunn av rus eller dyp varig sykdom), ser man ofte mislykkede forsøk på å ‘reskape’ familien. I disse tilfellene, får barneverneren oppfylt sitt sårt tiltrengte ( og menneskelige) behov for å bidra til endring ved midlertidige solskinnshistorier. Historien lærer oss at vi ikke lærer noe av historien. I et barnevernsperspektiv er det ikke annerledes; barneverneren tror seg ansvarlig for midlertidig og kortvarig endring, som man kan se i enkelte tilfeller, og det er belønningen for de sakene der de havner i konflikt med sin egen menneskelighet. Ofte er det ikke de store ytre endringene som skal til for at foreldre blir gode nok omsorgsytere, men barneverneren får ingen stor gevinst for sin innsats i familier som bare går gjennom en tøff periode. Når det går prinsipp i en sak, er belønningen felleskapet innad i barnevernet, og overstyrer all mistro til egen feilbarhet. Det blir som en sekt som ikke evner å se sin egen logiske brist. Den som har intelligens, empati og dybde nok til å se helhet i sitt virke, vil ha problem med å ivareta egen integritet som ansatt i barnevernet over tid. Til alle tider har vi hatt en slags inkvisasjon, bare nevnt ved andre navn, og i likhetssamfunnet blir det svært så synlig det vi alle vet; alle er vi forskjellige. Ære den som tør å si høyt at alle barn IKKE er like, alle familier er ikke like, men det blir folk av oss alle sammen til slutt. Vi er ikke like, men vi har lik verdi, det er den store forskjellen.