Det er flere grunner til at familier kommer i kontakt med barnevernet. Grovt kan man skille mellom tilfeller hvor familier selv tar kontakt og tilfeller hvor barnevernet, oftest på grunnlag av bekymringsmeldinger formidlet anonymt eller via angiversamfunnet som har utviklet seg, bestemmer seg for å se nærmere på forholdene i hjemmet. For alle typer tilfeller kan man spørre seg: Fikk barna hjelp? Enkelte nyanseringer er imidlertid på sin plass, bl.a. om det var reelt behov for barnevernets assistanse og inngrep. Sier man i utgangspunktet at familien selv er den nærmeste til å vurdere behov for hjelp fra fagfolk, kan vi ta for oss slike eksempler først. Dette gjelder f.eks. de såkalte ”syndrombarna”.
Overprøver spesialisters anbefalinger
Mange foreldre har opplevd at når de tar kontakt med barnevernet fordi deres barn har spesielle behov eller atferdsproblemer som ikke nødvendigvis skyldes forholdene i hjemmet, evner ikke barnevernet å finne ut om problemårsak er person-, relasjon, eller situasjonsbestemt. Den grunnleggende kompetansesvikten hos barnevernet viser seg på alle nivåer av ressurskartlegging og utredning for mulig behandlingstilbud. Beslutningsgrunnlaget er derfor oftest meget tvilsomt. Konsekvensene er katastrofale i altfor mange tilfeller. Selv foreldre som har samarbeidet godt med medisinske fagpersoner, institusjoner og spesialister, opplever å bli overkjørt av barnevernets inkompetente saksbehandlere og avhengige eksperter.
Noen barn har spesielle behov. Dette gjelder for de mer kjente ADHD-diagnostiserte hvor kunnskapen etter hvert har blitt mer utviklet, men hvor diagnoseimperiet fortsatt gjelder som norm for utvidelse av psykonomiets markedsandeler. I tillegg har vi mindre kjente syndromer som Tourettes, Aspergers, diGeorge og FAS (føtalt alkoholrelatert syndrom). Diagnosene er i mange tilfeller usikre. Barnevernets egne eksperter behersker ikke grenseoppgangen mellom arv og miljø; psyke og soma; mellom organisk/genetisk bestemte faktorer og oppvekstbetingede forhold. Like forbannet overprøver man foreldrenes egne observasjoner og spesialisters anbefalinger, både med tanke på barnets behov for grunnleggende tillit og trygghet, og behov for spesialbehandling. Barnevernets konklusjoner er oftest tilpasset psykonommarkedets behov. Foreldre som tar kontakt med barnevernet løper en stor risiko.
Ser ikke behovet for seriøs forskning
Heller enn å yte familien den hjelpen de måtte ha behov for – utfra reelle hensyn til barnets situasjon – undergraves foreldreautoriteten, også respekten for den utvidete familien. Mange ressurssterke besteforeldre blir ikke vurdert som alternative omsorgspersoner hvor det legges til rette for fosterhjemsplassering. Vel anbrakt i fosterhjem skulle man kanskje tro at barna fikk den hjelpen de hadde krav på. Men verken barnevernet eller deres forlengede armer i psykonomveldet evner å dokumentere bedring. Når barnevernets beslutninger ikke lar seg etterprøve, har dette sammenheng med en manglende faglighet som ikke ser behovet for seriøs forskning med kontrollgrupper som relevant sammenligningsgrunnlag. Bruk av tilsyn er gjennomgående en øvelse i systemlojalitet, selv om det finnes en del hederlige unntak av tilsynsførere som sier fra og gjør en god jobb for familier med hjelpebehov.
I de tilfellene hvor barnevernet griper inn uten av familien har bedt om hjelp, vil beslutningsgrunnlaget for vedtak og avgjørelse som regel bli påvirket av hvordan mistanken om omsorgssvikt har oppstått og utviklet seg. Men fordi barnevernet i likhet med resten av psykonomveldet ikke evner å skille mellom utredning og behandling, begår de en rekke slutningsfeil som har betydning for hvordan sakkyndige og andre fagpersoner tilrettelegger omsorgsovertakelse. Vi har tidligere sett hvordan mandat for sakkyndige er bygd opp med undersøkelsesmomenter som inneholder elementer som sørger for at både vilkår for barnets spesielle behov og foreldrenes sviktende evne til å dekke behovene, blir oppfylt. Slik kan barn brytes opp fra sine foreldrehjem, tilsynelatende fordi deres omsorgsbehov ikke ble dekket.
Barn under barnevernet kommer dårligere ut
Hvordan går det med disse barna? Hvilke faglig-metodiske kriterier har barnevernet for å måle, sammenligne og etterprøve effekten av omsorgsovertakelser når barna havner i fosterhjem og på institusjoner? Hvilken faglitteratur kan man vise til som dokumenterer at barnevernets kunnskap er bedre enn foreldrenes? Svarene er enkle. De finnes ikke. I alle fall ikke i Norge. Det fins undersøkelser utført av andre enn norsk barnevern som viser at barn under barnevernets omsorg, f.eks. i fosterhjem, kommer dårligere ut (Bo Vinnerljung), og som viser at barn med barnevernshistorie har høyere score på selvmord, psykiatri og annen elendighet (Ellen Kjeldsberg). Nord-Amerikanske undersøkelser viser også at av barn som rømmer fra institusjoner søker de fleste hjem.
Mangel på faglighet med tilhørende mulighet for å sjekke om barnevernets tiltak og vedtak, samt om rettens avgjørelser holder mål, er ikke tilfeldig. Vi har flere ganger i denne serien mer enn antydet at barnevernets ideologi er basert på utvanning av skillet mellom makt og omsorg, for å skape grunnlag for virksomheter som sysselsetter sosionomer, psykologer og barnevernpedagoger. Vi kan ta med juristene også. Rotete lovgivning skaper behov for avklaring og regulering, men oppfølgingen av hvordan det går er ikke underkastet kvalitetsikring. Uten systematisk tilbakemelding lærer man ikke hvordan beslutningene fungerer for de berørte og for systemets innretninger og nivåer. Denne tendens er symptomatisk for hvordan man forsømmer å følge opp barna som blir tatt fra foreldrene.
Mangler begrep om grensesetting
Hva man derimot skaper er ulike former for avhengighet. Barn som blir fratatt deres naturlige og riktige forankring i livet – forholdet til sine foreldre – vil utvikle usikkerhet og mangelsykdommer i overført betydning. Forsterkede fosterhjem og alskens psykonomtiltak kan ikke kompensere for det grunnleggende tapet og savnet etter deres reelle omsorgspersoner. Effekten av psykonomtiltakene kan ikke dokumenteres i positiv retning, men vi har mange nok enkelteksempler på at det har gått ille, ikke utelukkende barn og ungdom som rømmer og havner på kjøret, men også de som forblir lojalt hos sine nye formyndere, fortapt i en lært hjelpeløshet man må være spesialutdannet klinisk psykolog for ikke å oppdage. Avhengighet til foresatte, til hjelpetiltak og offentlig understøttelse er ofte symptomer på at det omsorgsansvaret barnevernet har tiltatt seg ikke har vært til barnas beste.
Man kan knapt åpne en avis uten å lese oppslag om problemer på barneverninstitusjoner, enten det er drap eller rømninger, branner eller slagsmål. Mest sannsynlig er det barnevernet som verken kan tilby barna omsorg eller sette grenser. På barnevernets institusjoner blir de unge introdusert for rus og kriminalitet, debuterer tidlig seksuelt, får et unormalt forhold til penger og verdier og hvordan man opprettholder normale liv med jobb og selvdisiplin. Mange barn utsettes for vold og overgrep. Også fra barnevernets egne ansatte og fosterforeldre. Biologiske foreldre har naturlige sperrer mot vold overfor sine barn. Barnevernet mangler begreper om grensesetting. Men skyver gjerne ansvaret for systemskapte problemer over på foreldrene.
Ole Texmo
Leave a Reply