av Margarita Savinova
Den aller første store saken om det norske Barnevernet og fratatte russiske barn i Norge kom ut i russiske medier i 2011. Det året fikk alle russere vite ikke bare om det norske Barnevernet, men også om hvordan «det virkelige livet» (Poznovatel’noe TV, 2013) i Norge er generelt.
En russisk kvinne, Irina Bergset, som bodde i Norge med sine to barn og var skilt fra en nordmann, anklaget eksmannen sin for seksuelt overgrep mot det yngste barnet (Vesti, 2011a; Lunde, 2015). Dette ble, ifølge Bergset ikke tatt på alvor av norsk politi og norske myndigheter. Derfor måtte hun be om hjelp i sitt eget land. Denne informasjonen fikk russere gjennom de statlige kanalene Pervyj og Rossiya-1. Bergset har spilt og spiller fortsatt en stor rolle i fremstillingen av Norge og det norske Barnevernet i Russland. De sjokkerende detaljene og de ulike virkelighetsfremstillingene i Irina Bergset-saken som presenteres videre i kapittelet er nødvendig for å belyse oppgavenes aktualitet og bidra til lesernes bedre forståelse av hvor alvorlig kritikken mot Barnevernet i russiske medier er.
Irina Bergset (49) ble født i Sochi og er utdannet journalist. Ifølge Irina selv, har hun PhD i filologi og har jobbet som sekretær-konsulent i Statsdumaen (1) i 10 år (Romenskij og Olevskij, 2013). Hun har en sønn, Sasha, fra før som hun hadde med seg til Norge.
I 2005 møter hun sin framtidige norske ektemann. Mannen hevder at de møtte hverandre på en nettdating side der Irina var på jakt etter en utenlandsk ektemann (Malgin, 2013; Lunde, 2015). De giftet seg i 2005, fikk en sønn Misha i 2007 og gikk fra hverandre i 2008, og ble endelig skilt i 2010. Ifølge eksmannen var skilsmissen hans bestemmelse. Han begrunnet dette med at Irina hatet barna hans fra hans forrige ekteskap, da hun mente at «hun giftet seg med ham og ikke med barna hans» (Malgin, 2013). Han påpekte at Irina ofte oppførte seg rart og var mistenkelig ovenfor alle mennesker. «Hun trodde at alle rundt henne ville lure henne eller skade henne. […] En gang kjørte hun bil med barna og punkterte dekk. Etter det beskyldte hun meg for at jeg ville drepe henne og hennes barn» (Malgin, 2013, Lunde, 2015).
I motsetning til sin eksmann, mente Irina at hun møtte ham gjennom sin russiske venninne som bodde i Norge. Hun mente at hun ble dypt forelsket i ham med en gang. Ifølge Irina giftet de seg i Moskva og flyttet til Norge. Hun fortalte at hun «rømte» fra mannen sin fordi «han var alltid irritert på hennes sønn og slo ham noen ganger» (Pravda, 2011). I et intervju til næringslivsavisen Vzglyad forklarte hun følgende: «Jeg gikk fra ham nettopp fordi jeg begynte å legge merke til rare ting i familien hans. For eksempel måten slektninger oppførte seg på tydet på at de hadde seksuelle forhold til hverandre. Der og da trodde jeg at jeg bare overreagerte og at folket i Norge var mer hemningsløse» (Sidorenko, 2012).
Etter skilsmissen fikk Irina foreldreomsorgen for deres felles sønn, Misha. Han bodde hos henne i Norge, mens eksmannen fikk lov til å besøke dem og ha alenetid med sin sønn. Irina fortalte til ansvarlig redaktør av nettavisen Pravda.ru (2011), Inna Novikova (som også er hennes skolevenninne), at samme året oppdaget hun at eksmannen mishandlet deres felles barn. Dette rapporterte hun til norsk politi. Hun ventet i over en måned, men fikk ingen tilbakemelding fra politiet, de nektet å hjelpe henne. Senere gjenfortalte Irina i et intervju med avisen Pravda en historie som hun hørte fra sitt yngste sønn, Misha: «Misha forteller at faren har tatt ham til sin datters sommerhus. Det var 12 mennesker i sommerhuset både kvinner og menn. De har alle voldtatt ham, kvinner gjorde det med kunstige kjønnsorganer. Misha hadde på seg giraff- eller sebrakostyme med kjønnsorganer over hele kroppen. […] Barnet forteller også at han ble malt i blått fra topp til tå. De som har voldtatt barnet gikk rundt og sang «Vi er homo…» som homofile gjør. Misha fortalte at faren selger ham på nettet og at han var veldig verdifull. Det var Misha veldig stolt av. Videre forklarer barnet at voksne brukte «støvsuger» – ikke direkte støvsuger, men en slags høyteknologi som pumper ut slim. De bruker den for å fjerne bevis på voldtekt» (ibid.). En annen versjon Irina kom med senere var at de 12 personene i sommerhuset «kledde Misha ut som Putin og sto i en kø for å voldta en fire år gammel gutt» (Latinina, 2013).
Eksmannen bekrefter i et intervju at han har reist til sommerhuset sammen med sønnen sin for å besøke familien. Men det han forteller om ferien stemmer overhodet ikke med Irinas beskrivelse: «Det var en fantastisk helg, helt nydelig. For første gang har barnet tilbrakt tid med sin eldste bror og søster. Vi kunne ikke gjøre det før: Irina hatet mine barn og har sagt gjentatte ganger at Misha ikke var deres bror. Misha var kjempefornøyd med turen, jeg har tatt masse koselige bilder» (Malgin, 2013).
Ifølge eksmannen da Irina anmeldte ham for seksuelt overgrep til norsk politi, ble denne saken tatt på alvor. Det har blitt gjennomført flere etterforskninger av både han og familien hans, men ingen av Irinas anklager ble bevist (Lunde, 2015). I tillegg ble den yngste gutten sjekket hos en lege, men det ble ikke funnet noe spor av blåmerker eller mishandling. Irinas oppførsel og ubegrunnede gjentatte anklager mot sin eksmann, fikk politiet og Barnevernet til å tenke at kvinnen var psykisk ustabil (ibid.). Derfor ble barna midlertidig tatt fra Irina slik at hennes psykiske helse kunne undersøkes nærmere. Ifølge Irina selv avkreftet legen at hun var psykisk ustabil, men han mente at kvinnen var i sjokk. Barna ble deretter returnert tilbake til sin mor, men kvinnen fortsatte å fortelle historier om eksmannen sin og anklage ham for pedofili (Sidorenko, 2012). Mens barna var hos Irina, satt Barnevernet i gang en etterforskning av hennes sak og kom med endelig beslutning om at barna skulle midlertidig bli plassert i fosterfamilier. Selv sier Irina at domstolen anklaget henne for alt mulig bare for å kunne frata henne begge barna. «Den siste anklagen kom rett før 1.mai i fjor [2011]. To politimenn og Barnevernets ansatte kom hjem til oss uten varsel akkurat samme dagen. De tok barna og overleverte dem til en fosterfamilie» (ibid.).
«Misha forteller at faren har tatt ham til sin datters sommerhus. Det var 12 mennesker i sommerhuset både kvinner og menn. De har alle voldtatt ham, kvinner gjorde det med kunstige kjønnsorganer. Misha hadde på seg giraff- eller sebrakostyme med kjønnsorganer over hele kroppen. […] Barnet forteller også at han ble malt i blått fra topp til tå. De som har voldtatt barnet gikk rundt og sang «Vi er homo…» som homofile gjør. Misha fortalte at faren selger ham på nettet og at han var veldig verdifull. Det var Misha veldig stolt av. Videre forklarer barnet at voksne brukte «støvsuger» – ikke direkte støvsuger, men en slags høyteknologi som pumper ut slim. De bruker den for å fjerne bevis på voldtekt»
Mens Barnevernets etterforskning pågikk, kontaktet Irina den russiske ambassaden og gikk ut i russiske medier med sin historie. Det russiske Utenriksdirektoratet og tidligere Russlands barneombud Pavel Astakhov, lovet å hjelpe henne med å få barna tilbake (Vzglyad, 2011a). Samtidig hevdet talsmannen for Russlands Etterretningskomite, Vladimir Markin, at «russiske etterforskere åpnet straffesaken» (Vzglyad, 2011b) mot Irinas eksmann fordi han «er mistenkt for å begå seksuelle overgrep mot deres yngste sønn, Misha» (ibid.).
Deretter ble det en rettssak i Norge mellom Irina og eksmannen om hvem som skal få omsorg for Misha. Irina inviterte flere vitner fra Russland, blant annet en etterforsker fra Etterretningskomiteen fra Moskva. Ifølge Irina fremviste etterforskeren bevis på at eksmannen mishandlet barnet, men «senere viste det seg at alle dokumentene hadde forsvunnet fra saken» (Sidorenko, 2012). Siden Irina ikke klarte å bevise eksmannens skyld, vant han saken og fikk omsorg for barnet, men Irina kunne fremdeles møte Misha to ganger i året under Barnevernets og politiets tilsyn. Dette var helt uforståelig for Irina som mente at hennes eksmann misbrukte Misha: «Barnet bor på hemmelig adresse. Saken er at det finnes en regel i Norge: hvis barnet sier noe, må han straffes. Hvis han forteller om seksuelle handlinger, betyr dette at man må gjøre det enda verre for barnet og sende ham til en som foretar disse seksuelle handlinger» (ibid.).
Irinas barn fra et tidligere forhold, Sasha, (13) var fremdeles plassert i fosterfamilie, men ble bortført kort tid etter av en polsk detektiv, Krzysztof «Rambo» Rutkowski. Han har jobbet de siste ti årene med å hjelpe polske familier med å returnere barn som holdes «ulovlig» i forskjellige land (Lunde, 2015). Sasha skal ha funnet nummeret til detektiven på nettet og kontaktet ham. Gutten ble bortført av detektiven til Polen og gjenforent med sin mor der (2) . Norske myndigheter prøvde å få ham utlevert tilbake gjennom den polske domstolen, men tapte i en rettsak (Lunde, 2015; Smetanina, 2011). Det russiske barneombudet, Pavel Astakhov, har blant annet engasjert seg i saken og forhandlet med polske myndigheter for å få Irina og Sasha tilbake til Russland (Vesti, 2011b; Lunde, 2015). Irina Bergset fikk omsorgsretten for Sasha tilbake og kunne reise med ham til Russland. Siden norske myndigheter mente at Irina var med på å bortføre Sasha, noe som er ulovlig i Norge (Barnevernloven, 1992, § 4-31), fikk Irina forbud mot å reise til Norge og hun mistet følgelig muligheten til å møtes eller snakke med Misha (Malgin, 2013). Nå bor Irinas eksmann sammen med Misha på hemmelig adresse fordi norsk politi og Barnevernet er bekymret for Mishas sikkerhet.
Irina Bergset er nå gründer av og leder for bevegelsen Russiske mødre (Russkie materi). Denne ble stiftet i 2011 da Irina begynte å kjempe mot Norge for å få barnet sitt tilbake til Russland. Målet for bevegelsen er å beskytte russiske foreldrenes rettigheter, og å tilby dem som har mistet sine egne barn utenfor Russland både informasjon og moralsk støtte. På det offisielle nettstedet til Russiske mødre (Russkie materi) kan man finne historier om kvinner som ble rammet av Barnevernet i ulike land, informasjon om demonstrasjoner som organiseres mot Barnevernet, tips til foreldre om hvordan oppføre seg i utlandet, siste nyheter om Barnevernets arbeid og mye mer.
Irina Bergset deltar stadig i alle demonstrasjoner mot Barnevernet som foregår i Russland (Jelkov, 2013). Hun har blitt intervjuet flere ganger angående hennes sak og framstår ofte som en ekspert på Barnevernet i de statlige russiske mediene. Den mest berømte videoen med henne er 1,5 timers intervju med Positivnoe TV: Hvordan lever man i Norge i dag. Sannheten om livet i Norge (Kak zhivet Norvegia. Pravda o zhizni Norvegii) (Poznovatel’noe TV, 2013). Hun har også nylig skrevet artikkel En sjokkerende historie om en russisk kvinne som flyttet til Norge. Irina Bergsets framstillinger av Barnevernet og Norge er svært urealistiske og strider både med lover som er fastsatt i det norske lovverket og Barnevernets intensjoner som det kommer fram videre i kapittelet.
Uttalelser fra Irina Berget til media:
- Barnevernet er et kommersielt prosjekt for barnehandel (Pervyj, 2014a)
- Barn i Norge lærer om sex og incest på skolen
- Fratatte russiske barn gis bort kun til homofile par
- Norge blir et 90% homofilt samfunn innen 2050
- Stadig flere norske spedbarn blir voldtatt av sine foreldre og slektninger (Jelkov, 2013)
- I Norge vil klassisk barnelitteratur bli byttet ut med barnebøker hvor alle former for seksuelle forhold er tillatt (hun nevner for eksempel at Askepott skal forelske seg i dronningen, mens prinsen blir forelsket i kongen) (Russkie materi, 2014).
- 5176 (3) russiske barn er nå under Barnevernets omsorg ifølge statistikken. I tillegg brukes 1/3 del av landets budsjett (4) til å frata barn (Pervyj kanal, 2014a)
(1) Underhuset av Russlands føderale forsamling.
(2) Der og da mente Irina at hun ikke var innblandet i Sashas bortføring, men hun innrømte dette senere etter hun fikk omsorg for Sasha og flyttet sammen med ham tilbake til Russland.
(3) Tallene fra SSB viser at 31 barn med russisk innvandrerbakgrunn var under Barnevernets omsorg i 2014 (Bufdir, 2015).
(4) Norges budsjett lå på 1 200 milliarder kr. Det brukes 2 milliarder på barnevern, noe som er under 2 promille eller 1/600 av landets budsjett
Leave a Reply