I 1993 var jeg 16 år og bodde på ungdomshjem i Stavanger. Jeg hadde adferdsvansker, som de betegnet det som. Jeg ble også utpekt til å være lederen blant ungdommene som bodde på ungdomshjemmet. Det rare i det var at jeg kun bodde der i korte perioder. I de periodene mitt daværende beredskapshjem ikke hadde anledning til å ha meg. I tillegg visste jeg ikke at jeg ble ansett som leder før jeg leste sakspapirer flere år senere. Jeg er sikker på at de andre ungdommene aldri så meg som sin leder.
En kveld ble det bråk på ungdomshjemmet. Jeg hadde en barndomsvenninne på besøk og hun som hadde nattevakt sendte henne hjem før reglene tilsa at venner måtte gå hjem. Dette gjorde meg rasende da turen hjem for min venninne var lang og ville ta veldig lang tid med tanke på hvor kort tid hun hadde vært på besøk. Jeg ble sinna over at regler ble forandret plutselig, og etter nattevaktens ønske.
De andre ungdommene kom også og noen av de hadde også venner med. Det ble en høylytt krangel. Oss ungdommer mot nattevakt. Det endte med at det ble tilkalt en av de andre som jobbet der. Venner ble sendt hjem og vi i seng.
Dagen etter skulle jeg på et korpsstevne. Jeg ble kjørt ut til de andre og vi dro på stevne. Jeg fikk beskjed om at det ikke var mulighet for henting, jeg måtte derfor få noen andre til å kjøre meg hjem. Det synes jeg var greit. Stevnet gikk sin gang. Jeg husker at vi fikk innsatspokal. Da vi skulle hjem kom likevel hun fra ungdomshjemmet og hentet meg.
Jeg ble ikke mistenksom over det. Krangelen dagen i forveien var glemt i mitt hode. Jeg var ferdig med den. Jeg spurte henne: «Hvor er bilen», og hun svarte: «Vi tar den røde der». Jeg tenkte heller ikke mer over det. Det hendte at de brukte sin egen bil. Jeg satte meg inn i den røde Taunusen. Da sa hun at jeg måtte sette meg i baksetet. Jeg tenkte at vi sikkert skulle hente en av de andre ungdommene og fortalte ivrig om innsatspokalen. Det var en 3-dørs bil, så vi måtte vippe frem setet.
Jeg satte meg inn bak. Da hoppet hun inn ved siden av meg og 2 fremmede menn kom ut av ingenting og satte seg foran. Jeg begynte å bli redd da han ene snudde seg og sa: «Det har vært en del bråk på ungdomshjemmet i det siste, eller hva?». Jeg svarte kjapt: «Hva er du? Psykolog?» Da lo han hånlig og fortalte at nå skulle vi på telttur. Jeg svarte, som sant var, at jeg kunne ikke dra på telttur i korpsuniform. Da fortalte de at de hadde pakket en sekk med klær til meg, jeg skulle få skifte klær.
Vi kjørte til et motell i nærheten. Der slapp de av hun jeg kjente og trompeten min. jeg var nå alene med 2 fremmede menn. De var ikke høflige. Ikke litt engang. De begynte å rakke ned på meg, mine venner og min familie. Det var tydelig at de hadde feil informasjon fordi informasjonen om «min» familie stemte ikke. De snakket om familien til ei av de andre på ungdomshjemmet. Jeg var nå overbevist om at de hadde gjort noe feil.
Vi dro langt vekk fra bebyggelse og til en hytte. Der skulle jeg skifte klær. Jeg var helt klar på at det var uaktuelt å skifte foran de to. jeg fikk gå opp på et slags loft. Da jeg åpnet sekken er det to ting jeg husker godt. En pose chips og ei bok: «Onkel Toms hytte». Jeg hadde en blandet følelse. Kjente litt på at noen hadde vist en omsorg i pakkingen og en redsel på om dette skulle vare evig. Jeg skiftet klær, gjemte chipsen og boka nederst i sekken og gikk ned.
Da skulle vi jammen ut i bilen igjen. Kjørte ned til en kai. Da vi gikk ut av bilen la jeg merke til et klistermerke bak på bilen. Der sto det: «Jesus. Verdens lys». Nå var jeg overbevist om at de hadde tatt feil. Jeg prøvde å si dette til dem og fortalte samtidig at jeg måtte nå en fest samme kveld. Det nyttet ikke. Jeg måtte bli med dem oppi en liten båt og vi dro ut til en holme. Jeg ante ikke lengre hvor jeg var og de fortsatte å rakke meg ned. Da vi gikk i land skulle vi spise. Aspargessuppe. Jeg fant ut at jeg skulle sultestreike. Da måtte jeg jo få dra hjem?
Jeg gikk litt bort fra dem. Jeg likte dem ikke. De var ufine og nedverdigende. De snakket stygt om meg og alle rundt meg. Jeg husker at dråpen var å bli kalt «en horunge». Mamma var fantastisk. Hun har alltid vært en klippe i livet mitt og i tillegg alltid vært gift med min far. Derfor gikk jeg altså bort fra dem. Jeg vurderte å hoppe på sjøen. Jeg orket ikke dette og jeg ville ikke la dem se at jeg gråt.
Så skulle vi jammen i båten igjen. Det viste seg at der var et hus på den holmen og vi måtte derfor finne en annen. Denne gangen var det en veldig liten holme. Jeg var sulten midt i min sultestreik og husket plutselig på chipsposen. Jeg lurte meg ned til båten der sekken min lå. Så at de hadde fjernet årene, men fant chipsen. Var nå sent og jeg var veldig sulten. Jeg spiste så fort jeg kunne, men så sto han der. Han ble rasende. Det var han som var den verste. Han tømte hele chipsposen på sjøen og dro meg opp til dem igjen.
De sa at jeg ikke fikk dra hjem med ring i nesen. Jeg tok den da ut. Da sa de at jeg ikke fikk dra hjem med MC-jakken min på og at jeg måtte kaste den på sjøen. Det nektet jeg å gjøre. Jeg hadde fått den av mamma. De satte opp et lite telt og nå skulle vi sove. Jeg og to fremmede menn. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ligge i midten. Det nektet jeg og her ga de seg og lot meg ligge ytterst. Nå gråt jeg. De sa så utrolig mye stygt hele tiden. De skulle lære meg å oppføre meg.
Dagen etter var det søndag. Jeg gjorde de klar over at jeg skulle ha avgangseksamen dagen etterpå, på mandagen. Da hånflirte igjen han verste av dem, og sa at i morgen skulle vi opp å gå en uke i fjellet før jeg skulle videre til Motivasjonskollektivet på Eidsvoll. Men nå skulle vi i land å kjøpe drivstoff til båten. Vi gjorde det og jeg gikk et lite stykke foran dem. Kom meg inn på bensinstasjonen litt før dem. Jeg gråt fortsatt og sa til han bak kassen: «Hjelp meg! Jeg er blitt kidnappet».
Døren gikk opp og inn kom de. Han bak kassen spurte de om hva som foregikk. Jeg stormet ut og satte meg på en murkant. Da kom han som ikke var den verste ut og sa: «Linda, jeg innser at det er nok nå. Du skal få dra hjem». Nå gråt jeg av lettelse. Da han andre kom ut gikk jeg litt lettere nedover til båten. Da sier han som var den verste: «Du skal IKKE hjem! Det blir som jeg sa i morges!». Da gråt jeg igjen.
Han gikk inn og kjøpte tre glassflasker med Cola. Så sa han: «Kom igjen nå». Jeg sa at jeg nektet å gå i båten før de hadde bestemt seg for om jeg skulle få dra hjem eller ikke. Da sa han verste: «Vil du at vi skal presentere oss fra barnevernet og si at du er farlig å være rundt?». Huff, jeg så at folk trakk seg unna. Jeg gråt så mye at jeg hikstet og tuslet skamfull ned i båten.
Da tror jeg de hadde en diskusjon seg imellom. Vi dro i alle fall tilbake til hytten og jeg fikk ringe ungdomshjemmet. Jeg gråt enda og han tok fra meg telefonen fordi jeg ikke fikk snakke dersom jeg ikke kunne stoppe å gråte. Når han tok telefonen, løp jeg. Jeg løp og løp. Hørte skritt bak meg som kom nærmere og nærmere. Jeg satte meg på bakken og husker at jeg lekte med noen maur som krøp der. Han tok armen min bak ryggen, slik politiet gjør, og dro meg tilbake til hytten.
Da hadde de blitt enige om at det var nok. Jeg skulle kjøres tilbake til ungdomshjemmet. Han verste snudde seg da jeg satt i baksetet og sa: «Du var en hard nøtt å knekke», mens han lo litt. Jeg gråt og gråt.
Tilbake på ungdomshjemmet var det hun som var nattevakt som tok oss imot. For å ikke bli tatt ut igjen måtte jeg be henne om unnskyldning. Det var vanskelig. Hun måtte i tillegg godkjenne unnskyldningen. Det gjorde at jeg måtte si unnskyld igjen og igjen og igjen. I tillegg sa de klart at: «Dersom du ikke nå oppfører deg, Linda. Da kommer vi og henter deg igjen. Ikke vær redd, vi finner deg uansett. Om du så sitter på bussen henter vi deg.»
På vitnemålet mitt på avgangseksamen står det: «Fritatt». Jeg gråt og gråt, var ikke i stand til å ta noen eksamen. Jeg ble aldri henvist til psyk og tar den dag i dag ikke lokalbuss.
Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg nekter å skamme meg mer over dette. Jeg fikk 4 år senere en erstatning på 30 000,- og en lovnad om at dette ALDRI skulle skje igjen. Dessverre vet jeg at det ikke stoppet i 1993. Jeg er heldig jeg har klart meg godt, men jeg håper at denne måten å behandle barn og ungdom på må ta slutt. Dette er mitt bidrag i å få det til.
Linda Øye
Linda Øye er politisk nestleder i Mental Helse og leder prosjektet Fra offer til kriger. Er også foredragsholder og har sin egen blogg om psykisk helse, En titt over gjerdet.
Leave a Reply