Du er her
Hjem > Meninger > Kan vi ha tillit til barnevernet?

Kan vi ha tillit til barnevernet?

gestapo

av Endre Stene, Namsos

Barnevernstjenesten er av de institusjoner i Norge som er gitt mest makt. Men tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes. Det ansvaret ligger hos barnevernet.

De har retten til å skille barn fra foreldre. En så sterk inngripen i menneskers liv bør utøves sammen med stor skjønnsomhet, og evne til å vurdere alternative teorier. Hvis ikke er faren for maktmisbruk stor. Mange barn opplever alvorlig omsorgssvikt. Vi trenger derfor å kunne ha en grunnleggende tillit til at barnevernet gjør vurderinger som er til barns beste. Men tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes. Det ansvaret ligger hos barnevernet.

De siste årene har kritikken mot barnevernet vært stigende, parallelt med kraftig økt bruk av akuttplassering. I møte med slike nyhetsoppslag om slik saker, har jeg før hatt tillit. Men stilt overfor fullt innsyn i en konkret sak, ble jeg skremt. Jeg oppdaget at her

– mangler evnen til skjønnsomhet og sensitiv lytting. I stedet møtes foreldre og nettverk med en tilsynelatende forhåndsprogrammert mistenksomhet. Da kan raske og dramatiske beslutninger tas på feil grunnlag, som vanskelig kan reverseres i ettertid.

– velger en konflikt og omsorgsovertakelse der dialog og samarbeid kunne gitt bedre løsninger for barna. Barnevernet er pålagt å iverksette hjelpetiltak, slik at foreldrene kan hjelpes til å ivareta barna. Tvang skal være siste alternativ. Men når samarbeid ikke velges, og foreldre heller ikke ivaretas i prosessen, ødelegges muligheten for at foreldre dyktiggjøres.

– mangler forståelse for barnas opplevelse av prosessen. I stedet gjøres vedtak mot også store barns uttrykkelige ønsker og følelser. Da velger barnevernet– ikke bare å flytte barn fra foreldre – men også å rive dem opp fra stabile og viktige nettverk i slekt og venner. Og akuttplassere dem hos totalt fremmede mennesker, isolere dem fra alle trygge og kjente relasjoner i lang tid, før en grundigere kontroll blir tatt av om vilkårene er oppfylt. Arresterte kriminelle har større rettsvern.

– forstår en ikke at selv barn som opplever omsorgssvikt, trenger å få hjelp til å bygge bro til sitt biologiske opphav. Alternativet kan bli identitets- og rotløse barn.

– bryter en regelverk, men samtidig er svært nøye på at andre opptrer helt korrekt. Viljen til å innrømme feil synes fraværende, og det går prestisje i saker.

– mangler en fremmedkulturell kompetanse. Foreldres oppførsel kan vanskelig forstås ensidig fra norsk ståsted. Også ved oppdragervold. Ledende psykologer argumenterer derimot i slike tilfeller sterkt for dialog og veiledning til etniske minoritetsforeldre i stedet for konflikt og omsorgsovertakelse.

Barnevernet avfeier normalt kritikk med at vedtak er «til barnas beste». Dessverre bør det stilles spørsmål ved dette. Får vi om noen år et oppgjør som tilsvarer det som var om de tidligere barnehjemsbarna?

For ett år siden gikk 150 fagpersoner innen jus, psykiatri, helse og barnevern ut med en bekymringsmelding om barnevernet. Barnevernet viste liten vilje til å lytte. Det er et demokratisk problem når den offentlige institusjonen som har makt til å gjøre størst inngrep i menneskers liv, og som samtidig er gjenstand for minst innsyn, viser manglende vilje til selvkritikk.

Vi har imidlertid en instans som prøver saker som gjelder omsorgsovertakelse, nemlig fylkesnemndene. Men disse er forvaltningsorgan underlagt staten og gir som oftest barnevernet medhold. Derimot kan det gå nærmere ett helt år før akuttvedtak blir prøvd av en uavhengig domstol, tingretten. Da kan barnevernets håndtering – ved å velge konflikt i stedet for dialog, og ved å flytte barna i nytt miljø – bidra til at utfallet i en endelig dom bli til barnevernets «favør».

Som oftest er det ressurssvake familier som kommer i barnevernets søkelys. De er sjelden selv i stand til å «kjempe» sin sak. Media bør være forsiktig med å omtale konkrete saker. Likevel har de et ansvar for å sette kritisk søkelys på institusjoner i samfunnet som kan misbruke sin posisjon.

Vi trenger en grunnleggende debatt om rekruttering og utdanning til yrket, og om barnevernets nåværende form. Det eksisterende barnevern bør vurderes byttet ut med et familievern, der barnas beste ikke kun er basert på barnevernspedagogenes skjønn og holdninger, men der barnet fullt ut blir hørt og alle ledd i barnevernskjeden gjennomgår jevnlige kvalitetskontroller.

Barnevernets ansatte må ikke mistenkes for å ville noen vondt. Og her arbeider også selvsagt mange dyktige og samvittighetsfulle personer. Disse gjør en viktig jobb! Men historiene om barnevernansatte som bruker sin makt uten tilstrekkelig kunnskap, ydmykhet og respekt begynner å bli så mange, at et kritisk søkelys haster. For barnas skyld!

Comments

comments

Top
Translate »