«Mange ser på ledelse som en forfremmelse, mens det i realiteten er et valg. Et livslangt, forpliktende, etisk valg.
Jeg har dessverre opplevd selv å måtte sykemelde meg på grunn av en sjef som kun var en administrator med få eller ingen menneskekunnskaper», skriver Hanne Kristin Rohde i en kronikk i Aftenposten. Hun er tidligere leder for seksjon volds-og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.
Det er ikke bare i politiet det finnes årlige ledere. Barnevernet skal såvisst også sin endel av de. For å bruke Kristin’s ord i den sammenhengen kan man si: «Det er dessverre mye som tyder på at lojalitetskravet i barneverns kulturen er så sterkt at ansatte opplever seg målbundet. Og hvis du våger å si noe, risikerer du å bli både irettesatt og beordret til å tie. I dette landskapet skal ledelse og lederutvikling få vekstvilkår. Det er ikke umulig, men det krever mer enn fine ord fra Barne- og Likestillingsdepartementet, ord som minner om luft.»
Hun påpeker i sin kronikk at ledere ofte blir ansatt som en forfremmelse for tro tjeneste mer enn pga sine kvalifikasjoner som leder. Hun mener at mange ledere mangler den etiske erfaringen det kreves for å være en god leder som kan gi gode arbeidsforhold hvor ansatte trives. Men hvem kan trives med å ta barn fra foreldre? Er det lederens manglende empati eller er det systemets ideologi som presser ledere og ansatte til å utføre uetiske handlinger som alminnelige mennesker ikke forstår? Er dette barnets beste. Barnevernet mangler positivt menneskesyn i deres verdigrunnlag.
Videre påpeker hun at 62% av de som sier seg mobbet i jobben er blitt mobbet av sjefen sin. Mangel på menneskekunnskap som kan ødelegge for mange i et arbeidsforhold. I barnevernet slutter ca 30% av de ansatte hvert år og gjennomsnittlig ansettelsestid er knappe 1.5 år. Sier ikke dette noe om ukulturen i etaten?
«Verdier skal etterleves, ikke leses opp i festtaler eller bekreftes i styringsdokumenter som alibi for satsing.», sier hun i kronikken. Hvilke verdier er det i barnevernet? Ledere som bedriver destruktiv ledelse, utsetter medarbeidere for psykiske lidelser som er helsefarlige. Hvor kvalifiserte er så disse medarbeiderne til å håndtere alvorlige undersøkelser i barnevernssaker? Hvordan kan vi bli garantert at deres arbeidssituasjon og psykiske helse ikke påvirker de beslutninger som tas?
Og hvorfor sier ingen ifra? Hun forklarer: «Den amerikanske organisasjonspsykologen Edgar Shein påpekte at 80 % av medlemmene i en organisasjon overlever ved passivitet. Og her er vi ved kjernen av en ikke uvesentlig utfordring: Du sier ikke ifra, fordi du vet at sjefen blir trodd og ikke du.
Du griper heller ikke inn dersom en kollega blir hundset, fordi du orker ikke bråk.
Du foretrekker å gi støttende kommentarer i etterkant. Et skritt på veien til bedre ledelse vil utvilsomt være at ledere som observerer at lederkollegaer utviser uakseptabel adferd må begynne å si ifra. At ledelse er et fag, er viktig og riktig. Dog er det vanskelig å ta eksamen i holdninger.»
Skal familier få rettferdig behandling av barnevernet så betinger det at de ansatte der har gode ledere og gode ansettelsesforhold. Har en ikke det, vil saksbehandlingen kunne bli fatal og menneskerettighetene brutt. Det har vi sett mange eksempler på.
Skal barnevernet bli 50% bedre, må topplederne bli 50 % bedre. Jeg tror at det på toppnivå hersker en stor grad av fornektelse over at det finnes en fryktkultur i barnevernet. Dette kan blant annet begrunnes i lederens etiske blindhet, altså at de det gjelder faktisk ikke ser problemet.
Lederne ser ikke selv at de er i et etisk uføre. De forstår ikke at egen væremåte, egen adferd, egen ansvarsfraskrivelse virker negativt på andre og derved blir kulturbærende.
En hel organisasjon kan leve i etisk blindhet. Jeg er stygt redd for at det er akkurat det som er tilfellet i barnevernet.
Leave a Reply