NRKs helsemagasin PULS sendes mandager i beste sendetid. 21.01.08 kom følgende intro fra programleder Helene Sandvig til et innslag om barnevernets tilkortkommenhet: ”Barnevernet er en etat som har fått mye kjeft. I kveld skal vi fortelle en annen historie. Den skal handle om barn som trenger hjelp fra barnevernet, men som ikke får det”. Enkelt språk; enkel kjensgjerning. Men stemmer denne fremstillingen med virkeligheten? Stemmer fremstillingen med omfang, vinkling og fokus på barnevernets virksomhet fra medias side? Fra NRK, den mektigste aktøren med de mest virkningsfulle virkemidler til rådighet, spres det prime time en type usannhet medias egen ensidighet er den første til å dokumentere.
Propagandaapparatets ensidighet
Det inntrykk innslaget 21.01.08 er ment å skape er at foreldre som blir gjenstand for barnevernets interesse har så stor makt at de rett og slett kan forhindre barnevernet i å ”hjelpe” barna deres hvis foreldrene mener slik hjelp ikke er nødvendig. Det er den samme visen: Mange barn lider og barn får ikke hjelp. Og det samme refrenget: Medias oppgave er å avdekke barnevernets tilkortkommenhet overfor alle barna de ønsker å hjelpe. I programmet er stipendiat Elisabeth Gording Stang intervjuet som faglig alibi. Hun har nylig begått en doktorgrad om dette temaet, men i programmet sies det intet om stipendiatens metoder og hvordan ”funnene” kan etterprøves. Jeg oppsøkte det juridiske fakultetsbibliotek for å sjekke metodeforutsetningene bl.a. Slik jobber ikke media, og fremstillingene blir deretter.
Propagandaapparatets ensidighet bygger på manglende evne til å stille grunnleggende spørsmål ved barnevernets faglige legitimitet, f. eks hvordan man dokumenterer sine antagelser utover mytemakeriet. Media søker ikke alternative kilder og reflekterer i sjelden grad over forholdet mellom makt og omsorg. I NRK-innslaget 21.01.08 kommer det ingen motforestillinger mot oppfatningen om at foreldrene har makt til å stoppe barnevernet hvis dette ønsker intervensjon. Men i en nettdebatt i Dagbladet uken etter kom det frem atskillig mer nyanserte synspunkter, både på mediefremstillinger og på sannsynligheten i budskapet NRK formidlet. Innslag om at barnevernet må gripe inn oftere forekommer titt, likeledes oppslag om at flere må melde fra. Oppfordring til angiveri er offisiell politikk. Også for media.
Selvbeskyttelsesvåpen nr. 1. Taushetsplikten.
Med Internett oppstod muligheter for alternative måter å formidle hva som skjer i samfunnet. Informasjonsmonopolet til de etablerte systemvennlige mediene er brutt. Kritikk av barnevernets virksomhet, ofte basert på selvopplevde historier, formidler andre virkeligheter. På hjemmesider for enkeltpersoner og merogmindre organiserte sammenslutninger formidles artikkelserier som denne, casebeskriveler fra enkeltsaker som dokumenterer barnevernets herjinger, og det har vokst frem ulike svartelister over personer som oppfattes som farlige for barn og familie. Når Aftenposten og andre riksmedier viser bilder av smilende fosterbarn med navn og det hele, holder Datatilsynet kjeft. Ingen fare ved eksponering. Men når ubrukelige fagfolk navngies og listeføres bruker Datatilsynet krefter for å finne ut om det kan forbys.
På begynnelsen av 90-tallet fantes det tilløp til kritiske reportasjer om barnevernet sett også fra foreldrenes side. Men en del medier brente seg eller de fikk smekk på fingrene for manglende systemlojalitet. Et kildeproblem var og er opplagt barnevernets selvbeskyttelsesvåpen nr 1: taushetsplikten. Gjennom henvisning til denne kan barnevernet dekke over sine egne systemfeil, hovedsakelig mangel på dokumentasjon med sviktende vurdering som følge. I kjent stil skyves barna foran. Samtidig kan det spres myter som Kari Killen – syndromet: at hvert fjerde norske barn lider av grov og alvorlig omsorgssvikt. Men foredrene som utsettes for barnevernets oppmerksomhet har ikke taushetsplikt, selv om advokat Rikke Lassen i sin villfarelse (?) mener noe annet.
Etablerte medier har sviktet
Medias vinklinger i oppslag om barnevern kan i en del tilfeller kalles sosialpornografi. Vi får lidelseshistorier i kjapp kombinasjon med oppgradert idyll. Ikke et ord om at slike mediafremstillinger er deler av et system som jevnlig smører media med kildeukritiske reportasjer uten motforestillinger fra berørte biologiske foreldre. Når klientsamfunnet nå har begynt å røre på seg, er det som en reaksjon på at de etablerte mediene har sviktet. Av størst betydning så langt har listing av fagpersoner et merogmindre organisert foreldrenettverk har bygd opp, fått mest oppmerksomhet – både innad og utad. Flere større reportasjer i NRK og VG bl.a. har handlet om hvor felt fagpersoner som er svartelistet har det. Hittil har ingen medier laget innslag om hvordan foreldre som mister sine barn har det og tar det.
Internet gir muligheter for å lage opprop og kampanjer som ellers ikke ville bli kjent. Svartelistene har hatt stor betydning som motmaktmiddel. Internetpublisering når langt og spres i stort omfang. Kommunikasjonen i motkulturene er mer effektiv enten det gjelder utveksling av informasjon om enkeltsaker og profesjonelle aktører man skal holde seg unna hvis man kan, eller tips om artikler og nettdebatter. De etablerte medienes desinformasjon blir utfordret som aldri før. Motkulturene gir også mulighet til å publisere artikler som går fremtredende fagfolk etter i sømmene. Nylig kreert doktor juris Elisabeth Gording Stang kan risikere at hennes akademiske arbeide blir plukket fra hverandre i den frie og uavhengige internetoffentligheten når hun ikke lenger er beskyttet av NRK eller Aftenposten.
Ikke avhengige av systemvennlige medier
Da vil de systembeskyttede fagfolkene med og uten dr. grader, i likhet med de etablerte mediene, før eller senere bli underkastet kritikk som mer gjennomført tar for seg metodiske spørsmål som utvalg og representativitet. Både for undersøkelsene som gir mytene belegg, og for mediaoppslagene. At brukernettverkene og motkulturen ikke er avhengige av systemvennlige medier som NRK, men skaper sine egne nyheter og informasjonskanaler på nettby, facebook og på diverse nettsteder som Samfunnsmagasinet, BarnasRett og Forum for Menn og Omsorg, gjør motmakten reell og skaper berettiget frykt hos fagfolkene. Frykt for at deres umenneskeligheter vil bli avdekket. Opplysninger om systemovergrep kan ligge på nett til evig tid. Her er ingen foreldelse. Og ingen lukket rett.
Når disse ord skrives (månedsskiftet jan/feb 2008) pågår en spesiell sak vi kaller Plakat-saken. Et foreldrepar fra Mosjøen er tiltalt for å angivelig å ha sjikanert ansatte i barnevernet ved å henge opp plakater med opplysninger om ansatte. Av mediaoppslagene i nettavisene fremgår at saken vil få stor prinsipiell betydning også utover landets grenser. Barnefaren sier han vil ha revansj etter 20 års trakassering fra barnevernet, og at han har gått bevisst inn for å pådra seg en anmeldelse. Grunnlaget for rettssaken er mildest talt syltynt. Dette handler om mer enn de juridiske prinsippene for grenseoppgangen for ytringsfriheten. Vesentlig handler den om hvor langt et system kan gå før deres egen virksomhet slår tilbake. Uansett hva retten dømmer for eller mot foreldrenes motmaktstrategi, vil trykket øke. Strasbourg venter
Ole Texmo
Leave a Reply