La oss starte med et eksempel tatt ikke helt ut av luften: Mor og far får samlivsproblemer, tidsklemme, krangling og gjensidige beskyldninger om sjalusi og utroskap: de vanlige greiene. Konfliktnivået er såkalt høyt, men det er i utgangspunktet ingen egentlig vold eller omsorgssvikt å snakke om. Et turbulent samliv med brudd som resultat for to personer som ikke finner ut hvorfor og hvordan de ikke passer sammen. Barna er uskyldige tredjeparter som i utgangspunktet ikke diskriminerer mellom foreldrene. I vårt eksempel er foreldrene ikke mer uforliktet enn at de burde kunne bli enige om en tillempet likedelt omsorgsordning.
I tur og orden vil foreldrene hver for seg og samlet møte fagfolk som mener at barn har kun en psykologisk forelder og at foreldre er utbyttbare ressurser for barna. Verken mor eller far ønsker å være annenrangs – overfor ekspartner eller barna. Samfunnet vil ikke anerkjenne begge som likeverdige omsorgsressurser, dermed spilles de ut mot hverandre. Oppildnet av mediefokus og dårlige rådgivere vil mor posisjonere seg i en forestående rettslig prosess om barnefordeling, og fremsetter mer og mindre bevisst påstander om at faren har forgrepet seg seksuelt på barna, i alle fall har hun en mistanke. Faren på sin side har oppfattet at skal han vinne kampen om barna, må han sverte moren. Han kontakter barnevernet med bekymringsmelding.
Bevisst holdning til feilinformering
Barnevernets virksomhet reguleres av forvaltningsloven og sosialtjenesteloven. Foreldre som kommer i kontakt med barnevernet blir ikke opplyst om sine rettigheter, f. eks muligheter til dokumentinnsyn og klageadgang, enten kontakten er frivillig eller ufrivillig. Vi trenger ikke konstruere eksempler for å hevde at barnevernets forvaltningskultur tilsier en bevisst holdning til å feilinformere sine klienter om rettigheter. Når og hvis en barnevernsak havner i retten, reguleres den av sivilprosessreglene i tvistemålsloven. Når advokaten tar saken, tar han også saken fra klienten. Barnevern, Fylkesnemnd og domstol er psykonomene og juristenes vernede bedrifter. Lekfolk som ypper seg her risikerer mer enn de i utgangspunktet er beskyldt for.
Straffelovens system er omfattende og langt mer utviklet og differensiert enn for de sivilsakstypene vi forholder oss til. I likhet med barnevernloven er det imidlertid samfunnets behov for å beskytte enkeltindividet mot overgrep fra andre enkeltindivider som er straffelovens hovedanliggende, sammen med straffeforfølgelse, til en viss grad rehabilitering og kriminalomsorg. Barnelovsystemet har ingen tilsvarende institutter som ivaretar oppfølging. Barnevernloven er sammen med sosialtjenesteloven rammeverk for ulike tiltak, kan forlenge umyndighetsalder (til 23 år), og står i mange tilfeller over annen sivillovgivning og fungerer som stat-i-staten, også sammenholdt med politiets nedslagsfelt. Godkjent ransakingsordre fra domstolen eller kjennelse på tvangsfullbyrdelse fra namsmannen hever barnevernet seg over. Legalitetsprinsippet settes ut av spill. Straffelovens forbud mot ulovlig omsorgsunndragelse (strl § 216) ser ikke ut til å gjelde for barnevernets herjinger.
Ulike terskler for beviskrav
Lovene er opplagt i konflikt, ulikt innrettet som de er med ulik anvendelse og sanksjonering. For barnefordeling gjelder det avtalefrihet mellom foreldrene, dvs de kan fritt avtale å praktisere hvilken omsorgs- og samværsordning som helst. Men hvis de av ulike trivielle, strukturelle, økonomiske eller også personlige grunner ikke blir enige, har de ikke lenger råderett over tviste- og bevisgjenstandene når de kommer i retten.
Her er nemlig sakene indispositive. Juristene overlater mye av ansvaret til de sakkyndige. Skillet mellom standarden ”barnets beste” i de to sakstypene er uklart: omsorgssvikt etter barnevernloven er også en åpen og passe løs betegnelse. Konfliktnivå og samarbeidsevne er lempelige begrepsstørrelser som kan anpasses systemets rettferdiggjørende strategier.
Foreldre som tar skilsmissekranglene med seg inn i rett og forvaltning vet oftest ikke hva de begir seg inn på. En mor som i vårt eksempel blir avvist av et politi som har nok å gjøre ellers, kan forsynes med en ”henlagt etter bevisets stilling”. Sammen med samfunnets hysteriske rop om store mørketall for uavdekkede overgrep, kan mor fortsatt bruke påstanden mot far. Fordi de ulike lovsystemene har ulike terskler for beviskrav, vil volds-, overgreps- og omsorgssviktpåstander fra partene respektive kunne leve videre selv om politi og kan hende også barnevern vet at påstandene er falske og strategisk motiverte. Blir konfliktnivået høyt nok, er dette i seg selv grunn for bekymring, slik psykonomene resonnerer. Tiden lager alle sår. Status quo er ofte systemets oppfyllelse for å begrunne en uriktig avgjørelse i førsteinstans
Kamuflert systemhensyn
Forskyvning av begrunnelser og vektlegging er trekk ved systemets håndtering. Manglende vilje til tvungent uhjemlet samarbeide med fagfolk kan betraktes som omsorgssvikt. De egentlige omsorgsvurderingene kan administreres vekk, faktagrunnlaget innordnes juridiske resonnementer som ikke behøver være logiske eller vitenskapelig fundert. En frikjennelse i straffesak, gitt at det har kommet så langt, er null verdt når beviskravene lempes i sivilsaker. Dette momentet utnyttes selvsagt, både av systemets aktører, vitner og foreldreparter som lar seg demoralisere. Grunnleggende omsorgshensyn man skulle tro var innbegrepet i ”barnets beste” kan erstattes med kamuflerte systemhensyn. Makta rår. Jussen er bevisst uklar. Samvær og foreldreansvar har annet innhold i barnevernsaker tiltross for at barneloven ligger i bånn.
Kompetansesvikten når det gjelder utredning og kartlegging av utsagn, omsorgsbetingelser og utviklingshistorie, er grunnleggende både i barnevern- og barnefordelingsaker. Nå skal en ordning kalt Follo-modellen, designet av psykolog Knut Rønbeck, anvendes også på barnevernsaker etter at den er utprøvd på barnefordelingsaker. Slik praksis med utpreget press til å inngå forlik glatter over at styrkeforholdet mellom partene i en barnevernsak er helt annerledes ujevnt enn i en barnefordelingsak. Når det offentlige er part i en sak har det et stort apparat til rådighet, sakkyndige og det hele. Lærdommen fra barnelovsaker er heller ikke dokumentert til å kunne overføres restløst. I svært mange saker er det alenemødre som må kjempe en fortvilt kamp mot et mangehodet troll av et forvaltningsmonster.
Uhjemlet forvaltningskultur
I vårt eksempel kan vi tenke oss at faren får såpass gehør fra barnevernet at han opprettholder kontakten og får næring til hvordan han skal utmanøvrere moren. Barnevernet på sin side er kjent med påstandene om at faren skal ha forgrepet seg på sine barn og driver sitt eget spill hvor de gradvis bearbeider far til å akseptere deres vilkår hvis barna ikke skal bli tatt fra foreldrene. Barnevernet kan i en slik situasjon – uten at saken har noe saksnr, det er jo en sak etter barneloven vil psykonomen si – spille far og mor ut mot hverandre. Selv om politiet har henlagt overgrepsanmeldelse, endog som ”intet straffbart forhold bevist”, er bevisvurdering spilt ut over sidelinjen av barnevernets uhjemlede forvaltningskultur. Her er makten over situasjonen og foreldrenes handlingsvalg viktigere enn å sikre barna deres omsorgsbetingelser med tilgjengelige biologiske foreldre fri fra usaklig forfølgelse fra offentlige myndigheter.
Av Ole Texmo
Leave a Reply