av KSS
Det er veldig mange som skriver om hvordan de har opplevd møte med barnevernet. Jeg tenkte jeg skulle fortelle min i historie som skjedde når jeg bare var 14 år.
Det var fredag og jeg og min lillesøster vi sykler til skolen som vanlig. Alt gikk helt fint, frem til jeg får høre av rektoren på skolen at det sitter to damer ute i gangen som vil snakke med meg. Jeg lurte jo på hvem dette her var, da fikk jeg til svar at det var barnevernet som satt der, og jeg bare tenkte «hva faen vil de»?
Vi går inn på et møterommene som skolen har og da kommer det frem at jeg skal bli tatt vekk ifra hjemmet mitt. Jeg blir skikkelig sinna og jeg kaster ting rundt meg, jeg kaster tente telys på de, lugger de i håret osv. Jeg spurte om hvem det var som hadde ringt, og jeg fikk ikke noe svar til og begynne med så jeg spør en gang til » Hvem ringte?». «Din farmor har ringt til oss og sagt at du ikke har det bra hjemme», sa de da.
Jeg går ut av møterommet og låser døra til rådgiverens kontor og ringer til pappa og forteller hva som har skjedd og at jeg ikke skal reise til min mormor for å tilbringe helgen min der. Jeg klikker som faen og jeg tenker bare fy faen ta bv som gjør dette her mot meg og min lillesøster. Min lillesøster ble også henta på skolen og hun skjønte ingenting om hva som skulle skje. Jeg spurte etter henne flere ganger men jeg fikk ikke noe svar da heller.
Jeg blir kjørt ned til bv kontoret i tønsberg hvor jeg da møter den ekleste bv lederen. Han forteller at jeg skal på institusjon. Jeg sier at det skal jeg ikke.. ikke tale om.
Når jeg sitter i bilen på vei til institusjonen, så kveler jeg ho ene dama fra bv og ber dem om å kjøre meg hjem til mamma. Jeg fikk ikke se mamman min på 3 mnd, jeg fikk bare ringe til mamma og ikke noe mer enn det.
Når jeg kom i fosterhjem så fikk jeg lov til å se min mormor etter et par dager. Jeg blei sikkelig glad for å se min mormor, jeg husker at jeg klemte henne og gråt som bare det. Vi reiste da til mamma så jeg fikk se henne selv om jeg ikke fikk lov av bv. Men det dreit jeg i, jeg savna mammaen min som bare det den gangen.
Jeg krangla mye med bv den gangen og jeg husker at jeg sa at hvis de ikke fikk meg hjem til mamma så skulle jeg lage et hælvete, og det skjedde tilslutt. Jeg husker at dem kom hjem til fosterhjemmet mitt hvor jeg da fortalte hva jeg syntes om dem; jeg sa jeg hata de og jeg kalte dem for mye stygge ting. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for noe, jeg ville jo bare hjem til mamma.
Jeg bodde i fosterhjem til jeg var 18 år og etter det så flytta jeg ut i egen leilighet. Jeg hadde jo også en slem pappa som slo meg og som nesten voldtok meg, så i den andre rettsaken så valgte jeg og ikke flytte hjem og jeg husker at pappa ble skikkelig forbanna og at han tok meg hardt i armen når jeg skulle ha samvær med mamma og pappa.
Tilslutt så skiller mamma og pappa seg, det blei jeg veldig lettet over å høre. Men det og være i bv er helt forferdelig og du blir så deppa og vet ikke hva du skal gjøre for noe. Jeg lagde bare faenskap for det var den eneste måten jeg fikk roa meg ned på. Jeg liker ikke barnevernet i det hele tatt, barnevernet kom med masse piss og dritt når jeg var innenfor barnevernet den gangen. Jeg skrev aldri under på noen ting av de kom med, for jeg visste at det var noe lueri de kom med. De er så jævelige mot deg, de hører aldri på deg og de driter i hva du sier og mener. De gidder ikke og høre på deg, de lager bare sine egne lover og regler. De følger aldri lovens regler som de burde. Jeg snakker av masse erfaring når det kommer til barnevernet. Jeg vet hvordan det er og hvordan de holder på.
Jeg ville bare fortelle min historie. takk:)
Leave a Reply