IDAG HAR JEG BRUKT DAGEN PÅ OG SKRIVE TIL BÅDE STORTING OG REGJERING SAMT ANDRE INSTANSER! GJERNE DEL!
Kjære storting og regjering.
I Denne time skriver jeg fordi jeg er så opptatt av hvordan dagens Barnevern jobber. De gjør ting som overhode ikke er greit. Vi som har litt i vår bagasje blir behandlet som kriminelle i det vi velger og snu om på det negative til noe positivt.
Dette er min historie.
Mitt navn er Ronja-Marie Fissum og jeg er en 20 år gammel førstegangsmor.
Jeg mistet barnet mitt på brutalt vis til barnevernet for 8 mnd tilbake, kun 45minutter etter fødsel den 6 Mai på st. Olav hospital i Trondheim.
Jeg har tidligere vært under barnevernet en periode selv og hatt en vanskelig ungdomstid hvor jeg har vært innom noe rus og en noe utagerende livsstil en periode.-Noe jeg brøt med våren 2016 etter at jeg fikk et valg om jeg fortsatt ville holde på med rusen eller berge forholdet. Jeg valgte det sistnevnte og kuttet rusen for godt.
Kun noen mnd etter at jeg endret livsstil, så ble jeg gravid og ventet et guttebarn i (12 Mai, han kom den 6 Mai). Dette var noe som var en stor berikelse for oss, selv om fortiden var bak oss. Jeg er veldig optimistisk med tanke på framtiden og det som skulle bli vår lille familie. En ny start..
Jeg var på svangerskapskontroller igjennom svangerskapet og pga min tidligere livsstil ble jeg tilbudt å avlegge hyppige rusprøver under svangerskapet, noe jeg samtykket i. Alle rus-prøver var rene. Ut i svangerskapet så var det et par anledninger hvor jeg ikke så meg mål for å komme meg avgårde pga av at jeg var sengeliggende og sterkt plaget med svangerskapskvalme. Jeg meldte fra om dette og fikk ny time. Jeg fikk ingen som helst tilbud om at de kunne komme hjem til meg for å ta prøver. – Jeg var heller ikke klar over at dette var av så alvorlig karakter at det kunne bli brukt mot meg på et senere tidspunkt. men det skulle vise seg å bli skjebnesvangert…
Jeg trodde det var en grunnleggende forståelse for at jeg måtte få ro under svangerskapet da jeg var dårlig, slik som alle andre mødre får når man går gjennom et svangerskap, via helsestasjon, lege og sykehuset. Jeg trodde jeg ville bli møtt med forståelse og empati da jeg har vært åpen, ydmyk og samarbeidvillig hele veien. Jeg ser i dag at det er beklagelig at jeg ikke møtte ved alle timene, men at jeg kunne fått et tilbud med hjemmebesøk, spesielt når jeg var dårlig i svangerskapet. .
Alt som har vært i mitt fokus har vært å forberede en god start på livet til min elskede sønn. jeg har ressurser og styrke men det vil ikke barnevernet annerkjenne. De har ikke samarbeidet med meg for å legge til rette for hjelpetiltak slik at jeg og min samboer og vår nyfødte sønn kunne få en god og myk start på vårt nyetablerte liv – De rev barnet ut av hendene på meg kun 45 minutter etter fødsel!!
Vedtak fra barneverntjenesten på akuttvedtak ble fattet under fødselen. Jeg ble orientert før fødselen at de ville ta barnet mitt fra meg.
Når jeg lå på fødestuen og presset meg gjennom de verste riene så satt politiet på sykehusgangen med barnevernsvakten, som gikk inn og ut av fødestuen og snokte og forstyrret meg under pressriene. Det var så fryktelig invaderende, krenkende og traumatisk.
I mitt livs største øyeblikk da jeg skulle sette mitt barn til verden, ble jeg behandlet så dypt krenkende at jeg har ikke ord for smerten og frykten jeg følte.
Bestemor satt i gangen sorgtunge med barnevernsvakt ved sin side litt lenger bort i gangen. Familien var klare for å stille opp med hele sitt hjerte, men hele familien ble tråkket på.
Jeg fødte mitt barn uten noen medikamentell hjelp. Jeg var sterk gjennom fødselen. Da min kjære sønn kom til verden ble jeg først nektet å legge han til brystet. Men etter at barnevernstjenesten hadde drøftet dette med teamet sitt fikk jeg omsider lov til dette. Jeg og hans far fikk knapt en time med vår sønn. Før barnevernet tok sønnen min og hastet ut dørene av sykehuset. Mitt stakkars barn ble frarøvet den første råmelken og han ble revet ut av mors trygge favn og fraktet bort med totalt fremmede…. vi var i sjokk.. Jeg greide ikke en gang å føle meg som en mamma, jeg klarte knapt og tenke klart. Jeg følte meg heller som en ruge-høne der jeg hadde bært på noen andre sitt barn.
Vi er fortsatt i sjokk og den dypeste sorg, det hele føles helt ubegripelig, som en vond drøm et av de verre marerittene man kan ha…
Familien til barnefar stilte opp som beredskapshjem og de ville fortsette med det til saken var avklart i retten. Men barnevernet hentet sønnen min den 13 september 2017 og flytta han i fosterhjem. Fosterhjemmet hadde nemlig ventet siden 6 dager etter fødselen på å få barnet så fort som mulig.
Jeg spør hvordan kan det være mulig å handle så motstridig mot de sterke føringene som ligger til rette for familieplasseringer i disse dager. Det har stått mye om det i media, både bufetat og solveig horne taler så sterkt for dette.
Barnevernet har ikke tilbudt et eneste hjelpetiltak, de har ikke evaluert mine omsorgsevner, de nektet å få inn en sakkyndig psykolog for å få evaluert mine omsorgsevner for mitt barn. Jeg har aldri fått sjansen til å prøve meg som mor.
Det anses som grove brudd på menneskerettighetene, spesielt med tanke på brutaliteten i det som for oss oppleves som et stort overgrep. Og ikke minst det overgrepet som er begått mot mitt uskyldige barn. Det står også oppført at alle hjelpetiltak skal være utprøvd før en eventuell omsorgsovertakelse.
Jeg tapte i fylkesnemnda og i begjæring til tingretten om å få oppnevnt sakkyndig fra min advokat, så ble dette ikke tatt til følge. Det er uforståelig for oss.
Det er et par uker til saken skal opp i tingretten. Den 27 og 28 November.
Tingretten tapte vi også da jeg ikke hadde sakkyndig oppnevnt, og at BV mente jeg ikke hadde modnet NOK i den forstand mente de at jeg ikke var egnet som mor. Saken er nå anket videre til lagmannsretten, og vi venter foreløpig på svar. Selv om jeg er fullt innforstått med at det er et nåløye og komme igjennom
Min advokat er Rikke Arnesen/- Martin mindrstrømmen og det er Trondheim kommune, Heimdal BFT som har saken.
Jeg ønsker å gå ut med min historie i full åpenhet nå i disse dager, slik jeg har gjort en stund. jeg ønsker å få belyst uretten som er skjedd mot meg og mitt barn ikke minst imot familien. Barnevernet har opptredt uforsvarlig og vi har ingen rettssikkerhet. Dette er et rop om hjelp, noen må belyse saken.
Jeg synes det er klart og tydelig at noe bør skje når det kommer til barnevernet. Folk i dagens samfunn er livredde for å få barn, nettopp fordi at barnevernet selv sitter og synser i sine usynlige spå-kuler om både det ene og andre. Jeg trodde rett og slett loven var for å holdes, men når systemet selv tråkker over den og lager seg nye, så undres jeg over hvilket system vi i Norge faktisk har. Hvordan kan vi stole 110% på at de hjelper oss når ting er i den grad så alvorlig som de mener at de ikke ikke vil gi oss en eneste sjanse til og vise at vi duger til å være foreldre til vår førstefødte? Ingen av oss er kriminelle, voldelige eller pedofile. Men likevel er vi i øynene til barnevernet i faresonen for «fremtidig omsorgssvikt» ennå vi knapt har fått vist hva vi kan.
Samværsordningen er heller ikke noe til å skryte av. Jeg har 6 ganger i året i 2 timer, mens Emil’s far og min forlovede har 4 ganger i året i 2 timer.
LA NOE SKJE MED DET NORSKE SYSTEMET!
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply