Barnevernet mangler forståelse for andre kulturer. Derfor har de ikke tillit hos mange innvandrerforeldre.
Norge har et problem når det gjelder håndheving av lovverket for barnevern. Det kan føre til at barn av innvandrere i framtiden anklager norske myndigheter for å ha ødelagt livene deres. Noe er galt hvis innvandrerforeldre lever i konstant frykt for å bli fratatt omsorgen for egne barn av barnevernet. Vi må ikke glemme at Norge tidligere fratok «tatere» sine barn, fordi man trodde det var best.
Barnevernets håndtering av flerkulturelle familiesaker må settes i en global rettskontekst basert på FNs barnekonvensjon. Vi ser at flere land i det siste har begynt å rette fokus mot Norge på grunn av det de mener er manglende rettsvern for deres borgere i barnevernssaker i Norge. De fleste med innvandrerbakgrunn lever i en transnasjonal tilværelse hvor familie og slekt i hjemlandet påvirker livet deres i Norge. Familien har stor betydning og er et viktig påvirkningselement i avgjørelsene de tar. Når de kommer til Norge er det mange som har vanskelig for å lære seg uskrevne regler og norsk måte å tenke på.
Vi ser at flere land i det siste har begynt å rette fokus mot Norge på grunn av det de mener er manglende rettsvern for deres borgere i barnevernssaker i Norge.
ELVIS CHI NWOSU
Queen Agho-saken
Et eksempel på dette ser vi i Brennpunkts dokumentar «Barnediplomatiet», en sak jeg selv har vært involvert i som såkalt «linkarbeider» – forklart som en kompetent brobygger og formidler. Queen Agho kom høygravid til Norge fra Nigeria for å bo sammen med ektemannen Roy. Etter elleve uker i et nytt land, omringet av mennesker som snakker et fremmed språk, føder hun sin sønn. En jordmor på sykehuset mener at det er manglende kontakt mellom Queen og sønnen, og tilkaller barnevernet. Queen forstår ikke det som skjer rundt henne, hun blir redd, stresset og nervøs. Etter to uker får Queen og sønnen endelig lov å dra hjem. Barnevernet kommer daglig på besøk, men etter en uke fattes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse.
Barnevernet engasjerer en psykologisk sakkyndig for å utrede Queens omsorgsevne. Den sakkyndige konkluderer blant annet med at Queen trenger veiledning om hvordan hun skal håndtere den lille gutten og anbefaler videre et opphold på et familie-barn-senter. Kort tid etter går Barnevernet til omsorgsovertakelse og endrer beredskapshjemmet til et fosterhjem. Fosterhjemmet er kun ti minutter unna Queen og ektemannens bolig. Nå må Queen se gutten vokse opp hos fremmede mennesker, mens hun selv ikke får være sammen med ham.
Noe er galt hvis innvandrerforeldre lever i konstant frykt for å bli fratatt omsorgen for egne barn av barnevernet.
ELVIS CHI NWOSU
Minoritetsfamilienes engstelse
Historier som Queens kan være noe av svaret på hvorfor minoritetsfamilier ikke har tillit til det norske barnevernet. Marie Moufacks’ studier fra 2010, «Et sensitivt barnevern. Om ikke-vestlig foreldres opplevelse og erfaring med barneverntjenesten», viser at det ofte bygges opp en engstelse allerede før minoritetsfamilier møter barnevernet. Denne engstelsen kan begrunnes i uvisshet om hva barnevernet er og hva det faktisk jobber med. Det er viktig med informasjon om barnevernet på et tidlig tidspunkt. Et viktig tiltak i denne sammenhengen er arbeid med oppsøkende informasjon fra organisasjoner og organer som jobber med mangfold, integrering og innvandringsspørsmål.
Vi må bli oppdatert i forhold til internasjonal praksis i møte med sårbare grupper, informasjon om bruk av linkarbeidere, særtiltak som alternativ til fosterhjem, rekruttere minoritetsressurser i barnevernet, samt fosterhjem med minoritetsbakgrunn. Vi er glade for at regjeringen vil evaluere fylkesnemnda og barnesakkyndigkommisjonen. Dette er institusjoner som må bli mer mangfoldige og representative i sitt arbeid.
Barn i minoritetsfamilier går glipp av hjelp når grove feil gjøres i møte med sårbare grupper.
ELVIS CHI NWOSU
Barnevernets viktige arbeid krever tillit. Tillit bygges på omdømme, faglighet, og ved å følge grunnleggende rettsprinsipper. Barn i minoritetsfamilier går glipp av hjelp når grove feil gjøres i møte med sårbare grupper. Tilpasning av dagens barnevernstjenester vil på sikt få folk med innvandrerbakgrunn til å se barnevernet som en ressurs, og ikke en fiende, slik de framstår for mange innvandrere i dag.
Det burde inn i skolen, når de skal ha norsk undervisning. Da burde de lære om det norske samfunnet og barneoppdragelse og hva som skjer her i landet hvis ikke de behandler barna sine bra. Hvis de ikke får informasjon om dette hvordan skal de da vite. Det er ikke sikkert alle rekker å sette seg inn i slike saker når en er på flukt. Arbeids innvandrere burde kunne sette seg inn i det før de kommer. Men det er at problem i norsk rettsvesen at barneloven blir mindre verdsatt enn likestillingsloven. Det er ikke viktig hva barnet vil, men hva far vil. Vi mødre er jo bare vansklige og manipulerende.
Rødhette
300.000 kr. i erstatning ble det for en helnorsk familie etter et talentløst inngrep fra barnevernet. Det er en menneskerett å spørre muslimer hva de mener om terrorisme og jihad. Det er også en menneskerett å spørre barnevernet om de er en uformelig masse som ikke evner å gi iformasjon, støtte og hjelp på en bærekraftig og vekstfremmende måte. Jeg kjenner også til gode eksempler. Poenget er at hellig overbevisning om egen godvilje og talent ikke er så bra i et folkeslag som det norske, som har så vanskelig for å bevege seg mellom kulturer, til og med innenfor eget land. Norge var langt fremme på lobotomi og sterilisering. Innenfor eget yrke har jeg sett alvorlig mangel på innlevelse. Vi kan ta for gitt at vi er mer opptatt av å få ros for det norske, enn å leve oss inn i andre menneskers situasjon. Ta det som en rassist, blant dem har jeg møtt flere reale folk enn blant de tolerante. Til slutt er det også slik at det norske trangsynet er like utbredt blant ytlendingene som blant norske – så hver kultur får streve litt med sitt.
Jamil Dybwad
Det er ikke noe bedre for de norske barn. Barnevernet bruker jo samsvar mellom mor og barn som unnskyldning for å ta barna. Barnevernet truer og truer, og kommer med falske påstander om foreldre. Og det er helt sikkert mange foreldre som har mista ungene sine pga alt tullet til barnevernet. Det er på tide at regeringa våkner opp og ser alt sammen, ser hvor mange barn og foreldre dem ødelegger med alt dette. Noen burde gjøre noe før det blir for seint. Våkn opp!! Gjør noe med det!!
Camilla Johansen
Det er norsk å være god! Statistikken viser at barnevernet «beslaglegger» flest barn hos fremmedkulturelle mødre. Som barneombudet sa i brennpunkt programmet, så er det kun «barnets beste» som legges til grunn. Statistikken viser med andre ord at mødre fra andre kulturer enn den etnisk norske er dårligere mødre. Nå er jo barneombudet etnisk norsk selv, men det betyr vel ikke at hverken hun eller hennes kolleger i det etnisk norske barnevernet kan «konfiskere» barna til di fremmedkulturelle. Dette handler ikke om rasisme. For, selv om det er mye fremmedfrykt og rasisme i Norge, så gjelder ikke dette i barnevernet. Hvor dårlige disse fremmedkulturelle mødrene er kan vi bare gjette oss til, men at det må være riktig så ille er det ingen tvil om, for terskelen for å bli fratatt omsorgen i Norge er svært høy. Dette forstår vi når vi leser om den omsorgen som tildeles de «konfiskerte» barna. De havner i etnisk norske fosterhjem og barnehjem under oppsyn og omsorg av barnevernstjenesten. Mange barn har blitt mishandlet på det groveste, og voldtatt av sine omsorgspersoner mens de har vært under barnevernets omsorg. Barnevernet er ikke funnet å være uskikket for å ha omsorg for barn av den grunn, og dessuten har jo mange av barna kjempet seg til erstatninger i ettertid. Ut fra dette blir min slutning at disse fremmedkulturelle mødrene må være forferdelige omsorgspersoner, siden barnevernets omsorg er «til barnets beste» i disse tilfellene. Som sagt, det er norsk å være god, og jeg er stolt av å tilhøre denne overlegne kultur!!
Geir Johansen