Det krever særlig mot for et barn å si ifra om noe det har blitt utsatt for, og det vil ofte være knyttet til en frykt for ikke å bli trodd.
I Aftenposten kunne vi tirsdag 16. juli 2013 lese om barnevernets nye rutiner i en bydel i Oslo, som går ut på at barnevernet heretter gjør egne undersøkelser om en sak skal anmeldes, og der de avgjør selv om et overgrep eller et annet straffbart forhold skal anmeldes eller ikke.
Begrunnelsen for dette er at det ikke alltid er til barnets beste å politianmelde barnets foreldre fordi politiet ofte henlegger slike anmeldelser og at dette da vil bli en belastning for barnet som skal leve med anmeldelsen.
Overformynderiets advokat Spydevold er rystet over disse nye rutinene til barneverntjenesten og karakteriserer dette som en fare for barnevernsbarns rettssikkerhet. Advokat Spydevold understreker at det er politiets oppgave å forvalte straffeloven, ikke barneverntjenestens.
Sistnevnte støttes av visepolitimester Hans Haldorsen ved Oslo politidistrikt.
Krever mot
Jeg kan forstå at barneverntjenesten fortløpende vurderer barnets situasjon og hva som er dets beste. Når det imidlertid er snakk om et mulig straffbart forhold og om saken skal anmeldes, mener jeg de må overlate disse vurderingene til politiet.
Og der barna selv ytrer et ønske om at saken anmeldes, da har barnevernet et særlig ansvar med å høre på barna. Jeg kjenner til flere tilfeller av unge i barnevernet som vegrer seg for å si ifra om overgrep eller andre krenkende og straffbare forhold de har blitt utsatt for. Og her dreier det seg ikke bare om krenkelser fra foreldre, men også fra lærere, helsearbeidere, barnevernansatte og andre voksne som er i kontakt med barna.
Det krever særlig mot for et barn å si ifra om noe det har blitt utsatt for, og det vil ofte være knyttet til en frykt for ikke å bli trodd. Hvordan skal disse barna ha tillit til voksne, til apparatet rundt seg, hvis ikke de blir tatt på alvor når de endelig sier ifra og samtidig ber om at saken anmeldes?
Anbefales å la det ligge
En ungdom jeg for tiden følger opp forteller meg at i samtaler med sin saksbehandler vedrørende spørsmålet om å anmelde overgrepssak mot faren, ble hun anbefalt å la saken ligge, da dette kunne vanskeliggjøre samarbeidet med mor og far senere.
En annen jente jeg har kjent i noen år ble av barneverninstitusjonens ledelse overtalt til ikke å anmelde et overgrep hun ble utsatt for av en ansatt da vedkommende ikke lenger jobbet i institusjonen. Da hun endelig fikk hjelp av en advokat, var foreldelsesfristen på to år løpt ut.
Forrige uke fikk jeg telefon fra en ung jente som ble utsatt for grov omsorgssvikt i form av både fysisk og psykisk mishandling. Hun forteller at hun ønsket å anmelde foreldrene, men at barneverntjenesten ikke var enig med henne i det da dette ville vanskeliggjøre samarbeidet mellom barnevernet og foreldrene.
Alvorlig svekket rettssikkerhet
Det er etter min mening en alvorlig svekkelse av barnevernsbarns rettssikkerhet dersom ikke de gis samme tilgang til det forvaltningsorganet som er satt til å håndtere straffesaker – politiet. Jeg stiller meg derfor bak synspunktene til både Overformynderiets advokat og visepolitimesteren.
LES OGSÅ
Cecilia Dinardi bruker all sin tid på å hjelpe barn som har det vanskelig. Hun jobber både på gateplan og i kulissene.
«Jeg vet mye om det å være helt alene»
Cecilia Dinardi ble barnevernsbarn som 13-åring. Nå bruker hun sitt voksne liv til å hjelpe andre.
Barneverntjenesten har ingenting med å forvalte straffeloven og drive en form for forhåndsprøvende barnevernpåtale ved å forhåndsvurdere om en sak egner seg for anmeldelse sett i forhold til hva som er barnets beste, eller ikke. Her mener jeg de går utover sin kompetanse og sammenblander to forskjellige vurderinger.
Barn har krav på samme rettssikkerhet som voksne, og dersom de varsler om et straffbart forhold og i tillegg ønsker å anmelde, har de krav på at politiet undersøker saken.
Har noen spurt barna?
Barneverntjenesten kan utgjøre en viktig rolle som støtteperson for ungdommen eller barnet, bevisstgjøre om virkninger og konsekvenser knyttet til det å reise en anmeldelse. Utover dette er det opp til politiet å håndtere en sak som det kan være grunn til å anta at det er et straffbart forhold.
I artikkelen i Aftenposten begrunner barnevernet at disse rutinene blant annet skyldes at sakene ofte blir henlagt og at dette kan bli svært vanskelig for unge personer.
Jeg tør påstå at det er minst like vanskelig for unge i barnevernet – hvis ikke vanskeligere – når de opplever ikke å bli tatt på alvor når barneverntjenesten vurderer at saken ikke skal anmeldes. Har noen spurt hva barna synes om dette? Blir deres synspunkter tatt i betraktning?
Ulik praksis
Og endelig, mange barn utsatt for vold eller overgrep har ofte et sterkt behov for å anmelde saken slik at andre barn ikke skal oppleve det samme som dem. Mange vil ha et ønske om å ansvarliggjøre gjerningspersonen, og de vil samtidig ha et ønske om å bidra til at andre unge ikke utsettes for de samme krenkelsene.
Om straffesaken ender opp med å bli henlagt vil det i mer eller mindre grad kunne oppleves vanskelig for flere unge, men de vil samtidig sitte igjen med opplevelsen av å ha gjort hva de kunne for å avhjelpe flere krenkelser blant andre unge og dette har en egenverdi for dem.
Vi ser at landets barneverntjenester praktiserer svært ulike rutiner når det gjelder anmeldelser fra barn. Det er på tide at myndighetene tar tak i dette og får i stand en landsdekkende gjennomgang av denne praksis, og legger felles føringer for å bidra til en enhetlig praksis.
Cecilia Dinardi, barnerettsforkjemper og advokat som bistår barn og unge
Denne kronikken ble først publisert på rettighetsbasen ungeduer.com.
Leave a Reply