Barnvernet er i hardt vær. Det kommer avsløringer om lidende barn som ikke får den hjelpen de trenger, og om forsømmelser i fosterhjem og institusjoner. I tillegg florerer historier om barn som feilaktig er tatt ut av sin biologiske familie med tvang. Stadig flere er blitt kritiske til barnevernet. I økende grad tas det i bruk sterke karakteristikker. Eksempler på dette er kameraderi, mafia, big business, Gestapo, uriktige observasjoner, triksing med bevis, misbruk av definisjonsmakt, prestisje og trenering.
Bak kritikken øyner vi et fjell av kvinner og menn som selv har opplevd å miste sine barn til barnevernet. Disse kvinner og menn mener de har blitt utsatt for maktovergrep. Derfor ønsker de å kjempe imot denne offentlige «tjenesten» som de mener har tilintetgjort deres familie.
Den andel av befolkningen som på en eller annen måte har vært i berøring med presumptive barnevernovergrep er økende. Befolkningen fylles bokstavelig talt opp av eksisterende og forhenværende institusjonsbarn, fosterhjemsbarn og foreldre som har mistet sine barn ved omsorgsovertakelser. Enda mange flere familier har uavhengig av utfall vært igjennom traumatiske perioder med barnevernet. Legger vi til venner, slektninger og kolleger av alle disse blir antallet berørte mangedoblet. Foreldre som blir fratatt sine barn er ikke lenger en fjern tanke. Nå kjenner de fleste noen som har hatt et uvennlig møte med barnevernet. Følelsen av at noe er galt kleber seg fast i nordmenns kollektive bakhode. Folk spør seg: Hvor skal det hele ende?
Samtidig er det mange fagfolk som glatt overser den skepsisen som bygger seg opp, og stikker hodet i sanden. Uten sjenanse argumenterer de med hevet hode for at barnevernet burde få ytterligere makt. Dette til tross for at stadig flere mener barnevernet nå er blitt for mektig, og at også netterket omkring barnevernet er i ferd med å bli mer konsistent enn ønskelig. Flere offentlige aktører samhandler tettere med barnevernet, f.eks, skole, helsesøster, barnehage, PPT, BUP, helseinstitusjoner og helsepersonell. Disse fungerer som barnevernets «forlengede armer». Bekymringsmeldinger er blitt vanligere. Totalt mottok barnevernet 49 300 bekymringsmeldinger i 2012. Mange entusiastiske leger, helsesøstre, barnehagepersonell og lærere har inspektør-brillene på seg i møte med barnet. De ser etter tegn på omsorgssvikt. Det er opplest og vedtatt at 5 – 10 prosent av barna er utsatt for vold i hjemmet. Nåde den lærer, helsesøster eller barnehagelærer som ikke kan avdekke tilstrekkelig antall «voldsutsatte barn», og «levere» disse forutsatte prosentene i form av en tilstrekkelig flyt av bekymringsmeldinger, slik at de kan ha sitt på det tørre.
Mange foreldre føler det rart når offentlige personer – som slett ikke elsker barna – ser med mistroisk blikk på nettopp dem som elsker barna mest. De ulike offentlige aktører tar nesten fullstendig over regien i barnets oppvekst, føler noen. Mange familier synes det offentlige blir for påtrengende og ligger som en klam hånd over privatlivet.
Foreldre spør seg selv: Hvem tror de at de er, disse selvgode flinkisene. Tror de virkelig at de bryr seg mer om barna enn vi? Hvem er det egentlig som eier barna ? de eller vi?
Spørsmålet stilles stadig oftere: Hvem er det egentlig som eier barna?
Det offentliges overordnede eierskap til barna er ikke særlig kontroversielt i dag. Barneloven er det tydeligste uttrykk for dette overordnede eierskap. Således gis det en rekke påbud til dem som har omsorg for barn. Det er ikke tillatt å utsette barn for omsorgssvikt. I tråd med dette overordnede eierskap blir barn tatt ut av sine familier med tvang og omplassert dersom det offentlige mener barna ikke har det godt hjemme.
Men et slikt overordnet eierskap er ikke uproblematisk selv om det er uomtvistet. Det oppstår derav en del problemer som det ikke videre er gitt hvordan man skal løse. For eksempel vil det kunne være divergens mellom storsamfunnet og foreldrene i spørsmål knyttet til barna. Det er et fundamentalt valg å si at de som har bragt et barn til verden ikke selv skal få bestemme over det. Ikke bare får vi et avgrensningsproblem i forhold til andre lover som omhandler en families selvbestemmelse, og ikke bare står det i strid med menneskerettighetenes artikkel 8, det står også av innlysende grunner i konflikt med dype instinkter hos de fleste. Faktum er at det offentliges overordnede eierskap fører oss ut i en hengemyr av motsdtridende hensyn det ikke er logisk mulig å løse tilfredsstillende, noe som av og til fremkaller spørsmålet om det offentlige burde ta et skritt tilbake i møte med familiens rett til å besteme over seg selv.
Hvis vi i tankene går til den ene ytterlighet og tenker oss et samfunn som helt og holdent overlater til foreldrene å bestemme over barna, vil vi tydelig se at den totale frihet ville gi seg urimelige utslag. Ansvarsløse foreldre ville kunne gjøre hva som helst med sine barn uten at det offentlige grep inn. I et slikt samfunn måtte fellesskapet lukke øynene for selv den mest grove omsorgssvikt. Et slikt samfunn er det ingen som ønsker seg. Når barn lider reell overlast eller manglende omsorg, kan ikke et sivilisert samfunn gjøre annet enn å gripe inn uansett respekt for familiens privatliv.
Hvis vi så prøver å forestille oss den motsatte ytterlighet, nemlig et samfunn som garanterer at alle barn skal ha en perfekt oppvekst uansett omstendigheter, er det to ting som slår oss: Et slikt samfunn ville være totalitært. Og selv om det var totalitært ville det aldri ha sjanse til å oppfylle garantien.Vi ville stå overfor en overveldende mengde oppgaver, vi måtte drive kontroll i en uendelig utstrekning, barnevernets tentakler måtte være uvirkelig mange og lange, vi ville måtte fylle på med lassevis av helsesøstre, det ville bli som å løfte seg etter håret, ressursene ville ikke strekke til.
Så samfunnet er nødt til å slippe taket til en viss grad. I noen grad må vi godta at barnets velferd faktisk beror på mor og far, enten vi liker det eller ikke. Det at vi ikke ønsker et totalitært samfunn betyr nettopp at vi innser at samfunnet kollektivt ikke kan ha full kontroll. Det betyr at vi må innrømme enkeltindividet utstrakt tillit. Og det betyr at vi må gi foreldre utstrakt tillit, selv om det er fare for at de ikke er perfekte.
Familiens frihet er en direkte forlengelse av den personlige frihet. Familien skal være et friområde for statens lange arm. Familiens privatliv er et enemerke, et «hellig» territorium som samfunnet må ha respekt for. Samfunnet må regelrett gå på gummisåler i møte med familien. Familien er samfunnets viktigste byggestener, her møtes individet og kollektivet. Mister samfunnet respekten for familien, vil samfunnet selv gå i oppløsning.
Vi står med andre ord overfor to prinsipper som står mot hverandre: 1) samfunnets plikt til å påse at barn har det bra, 2) respekten for familiens privatliv.
Mange faller for fristelsen til å rangere de to hensyn, for så å falle ned på hvilket prinsipp de mener bør «veie tyngst». De fleste debatter om barnevernet bærer preg av dette. Det fører lett til at debatten blir polarisert, og det oppstår to leire, en som er «imot» og en som er «for» barnevernet. Noen ønsker færre omsorgsovertakelser, andre ønsker flere. Noen ønsker sterkere innblanding i familiens privatliv, andre mindre innblanding. Mellom de to leire eksisterer det lite utveksling av synspunkter. Diskusjonsfora på internett blir rene ekkokamre. Mange debatter blir bobler der de som uttaler seg ikke møter reelle motargumeter, og heller ikke oppfatter, eller later som om de ikke oppfatter, at det også eksisterer andre meninger som fortjener oppmerksomhet. Det er nesten komisk å se hvordan flere ulike typer aktører nærmest febrilsk prøver å tie ihjel vanlige folks voksende kritikk.
Dessverre må vi ofte akseptere at virkeligheten av og til innebærer konflikt mellom de to nevnte prinsipper, og vi må som samfunn kompromisse. Vi velger ikke det ene prinsippet fremfor det andre, men vi kompromisser mellom dem. Og dette er virkeligheten for den som vil arbeide for barns beste: Det finnes ikke alltid en god løsning, bare et kompromiss, et tvunget valg, et ulykksalig beslutningspunkt hvor to fundamentale prinsipper nødvendigvis må bli gjensidig kompromitert i møte med hverandre.
En respekt for begge de to prinsipper må nødvendigvis føre til en tilsvarende stor ydmykhet i det man begår det ulykksalige kompromiss. Denne ydmykheten forteller oss at vi befinner oss i et landskap der vi risikerer å forårsake stor skade både den ene og andre veien. Denne ydmykheten og forsiktigheten er det vi må forvente av alle som har sitt yrke i tilknytning til barn og barnevernet.
Når barnevernet går inn i en familie kan det enten dreie seg om undersøkelse, tiltak eller omsorgsovertakelse. I den grad dette skjer mot familiens ønske kan vi snakke om en intervenering. Vi kan ikke intervenere i enhver familie hvor barna ikke har det perfekt. Vi kan ikke hjelpe alle. Mange familier befinner seg i en gråsone ? familien er ikke perfekt, barnet risikerer i noen grad skjevutvikling. Det eksisterer gråsoner både med hensyn til vold, rus og psykisk sykdom, ofte fordi defekten faktisk ikke er sterk, eller fordi defekten delvis er skjult. Antall familier i gråsonen er så veldig mange flere enn dem med helt klare defekter.
Samfunnet kan ikke stille opp nok ressurser til å undersøke alle gråsonetilfellene tilfredsstillende. Vi må derfor innse at foreldrene i stor utstrekning bør få det avgjørende ord. Sier foreldrene nei, skal det svært gode grunner til for å intervenere. Det vil jo finnes gråsonetilfeller hvor foreldrene sier ja til tiltak. I såfall stiller det seg annerledes.
Å intervenere i gråsonetilfeller kan få katastrofale konsekvenser. Har man først intervenert vil det påligge en stor byrde til bevisførsel, med alt det det kan føre til av selvforsterkende mekanismer som overdrevne beskyldninger, fabrikkering av bevis, prestisje og manglende evne til å snu i tide. Å ramme en familie urettmessig er også å ramme barna. Barnas viktigste holdepunkt i livet er nettopp foreldrene. Når de merker at det kommer krefter utenfra som reelt truer foreldrene, opplever de seg selv som truet, hva enten foreldrene er perfekte eller ikke.
Å la barnevernet snurpe alle gråsonetilfellene på jakt etter lidende barn vil føre barnevernet ut i uløselige dilemmaer, og man står i fare for å rive ned mer enn man bygger opp. Dessverre ser det ut til at presset på barnevernet til å fange opp «alle» tilfeller blir sterkere. Antallet erstatningssøksmål mot barnevern og kommune for å ha oversett barn er økende, og overstiger antall erstatningssøksmål for det motsatte – å ha tatt barn fra foreldrene på feilaktig grunnlag. Er det virkelig en slik utvikling vi ønsker? Barnevernet risikerer å bli drevet til en desto mer intens jakt etter tilfeller som kan gi grunn til intervenering. Før man vet ordet av det er «barnets beste» blitt redusert til et alibi for hensynet til egen profesjon eller egen politikk. Man velger sine kriger og retter skytset mot familier hvor seieren er innen rekkevidde, og hvor man etterpå kan bokføre nok et barn som «hjulpet». Man styrer unna de velbemidlede, de med nettverk, de med ressurser rundt seg som kan slå tilbake og sverte barnevernet selv, og speider etter familier som ligger nede, skadeskutte, hvor det bare er å gå rett inn og tegne den virkelighet man ønsker. Og man merker ikke at man er blitt som gribben som velger ut sitt bytte etter svakhet.
Det følger makabre konsekvenser med det å la barnevernet sveipe alle gråsonetilfellene. Ta f.eks. omsorgsovertakelse: Uansett berettigelse eller manglede berettigelse i det å ta et barn fra familien, er tvangsmessig omsorgsovertakelse den mest inngripende reaksjon fra det offentliges side. Det hensetter foreldrene i dyp sorg. Ingen straff man kan dømmes til som følge av kriminelle handlinger kan måle seg med det å bli fradømt sine egne barn. Straffen for å bli vurdert som for dårlige foreldre blir om mulig større enn for drap. Man kan miste et barn ved sykdom eller ulykke. Men også det å miste et barn til barnevernet er mer tragisk enn hva de fleste kan fatte. Ofte knytter det seg usikkerhet og uenighet til hvorvidt barnet faktisk vil få det bedre som følge av en omsorgsovertakelse. Å finne sannheten om en familie er svært vanskelig, en undersøkelse kan så meget lett resultere i feilaktige konklusjoner. Et familieliv inneholder så mange dimensjoner, og er så komplekst, at det krever stor ydmykhet, samvittighet, medfølelse, innlevelse og intuitiv kraft av den barnevernspedagog som skal vurdere barnets beste, og ikke – som mange vil mene ofte er tilfelle ? oppblåst selvtillit og overdreven tro på egen kompetanse. Motsatt eksisterer det ingen usikkerhet om hva foreldrenes skjebne blir som følge av å miste barnet: Deres liv faller i grus og blir tømt for mening, deres glede slukner, savnet og sorgen blir umenneskelig å bære.
Barnets beste avhenger av så mangt. Det viktigste i barnets liv er kjærligheten. Man kan ikke lure et barn. Ressurssterke, prikkfrie fosterforeldre kan sikkert gjøre det meste etter læreboken. Men de kan sjelden (selv om det forekommer) elske et barn med en kjærlighet så dyp som hos en ekte mor og far. En ekte mor eller far kan nok ha alvorlige mangler. Mange av disse manglene kan utgjøre et problem for barnets utvikling. Men om der midt oppe i det hele tross alt finnes et grunnfjell av kjærlighet, vil barnet kunne utstyres med de mest fundamentale, sosiale overlevelsesinstinkter, og nyttegjøre seg disse i møte med livets utfordringer. Dette fundamentale behov kan sjelden dekkes av fosterforeldre hvor vellykket de enn er. Så viser det seg også gang på gang at barnet ikke faller til ro i et strøkent fosterhjem, men savner sine foreldre sårt, sine mislykkede foreldre som tross sine mangler elsket dem høyere enn seg selv. Så er det da ingen grunn til å undres over at barn fra fosterhjem statistisk får ytterligere forverret sine sjanser til å lykkes med seg selv, sine medmennesker og livet.
Vi kan ikke favne alle gråsonetilfellene. Derimot vil treffsikkerheten være desto sterkere når vi faktisk begrenser oss til de klare tilfeller. Vi vil da ha desto mer ressurser til å gå inn med tyngde og moralsk grunnlag. Det ville være lettere å oppnå foreldrenes samarbeid. Vi ville unngå de mange tilfellene av barn som lider overlast stikk i strid med intensjonen.
Leave a Reply