Behovet for oppmerksomhet.
Aller mest utsatt er kanskje den kjernefamilie
som har et menneske med psykopatiske trekk
i sin midte.
Som sitt overhode.
Noe annet ville være utenkelig.
Et menneske med ekstremt behov for selv å kunne fungere.
Et menneske i konstant beredskap for omgivelsene.
For dem handler det om
» å spise eller bli spist !
Selv barna inngår i denne krigen.
Et usymmetrisk mønster av negative angrep.
Verbale stikk der de rammer som dypest.
Hån, fornedring og latterligjøring.
Politikkens hersketeknikker finner sin finurlige
variant innenfor hjemmets » lune arne.»
Psykopaten viser barnet tillitt,
mottar informasjon
for i neste runde å snu det hele til mistillitt.
Slike voksne styrer et barns indre liv
og barnet mister sin personelighetskjerne.
Miljøet gjør et barn totalt forvirret.
Blir de aldri tilfredse ?
Hvem er de usynelige ?
Vellykkede personer i arbeid og hjem.
Personer med velpolert ytre.
Personer med en plettfri fasade.
Mennesker mange ser opp til og
beundrer som energiske, sammfunnsengasjerte og med perfekt familieidyll.
En glitrende ytre omsorg !
Ytterst veltalende og sjarmerende !
Med sikker posisjon og trygghet i sosial posisjon!
MEN;
med med en medalje som ikke har en fullt så sjarmerende bakside ! FORDI;
han / hun er uberegnelige kritiske,
manipulerer og har en kontrollerende adferd
for å få sin vilje
og for å beholde makten !
Kjennetegn !
Psykopaten har alltid rett !
Resten av verden tar feil !
Deres kjærlighetsevne er også svært liten !
Personer med psykopatiske trekk
bedriver psykisk vold bak lukkede dører.
Vold som skaper usynelig og uslettelige sår …..
Sår i sjelen …….
Blir de aldri tilfredse ???
Alt det vrange, vonde og vanskelige menneskelivet kan ta opp i seg f.eks. psykiske lidelser, går ofte i arv.
Psykiske og fysiske overgrep følger generasjonene.
Det ligger ofte til familien.
For å stoppe kjeden av ofre, må barn av psykopater oppdages og hjelpes.
Voksen barn av psykopater har ofet bare en vei å velge.
Beskytte seg mot manipulasjon og hersketeknikker ved å gå ! Holde seg borte !
Ene og alene av en grunn: Livet er DITT.
Det skal ikke krenkes og invaderes. Selv om det er moren eller faren din som forvolder alt det onde.
Psykopati utvikles i de første 20 leveår, og kan ikke helbredes. Psykopater forstår ikke selv at de er unormale, fordi en del menneskelige karaktertrekk ikke er utviklet hos dem. Psykopati har intet med intelligens å gjøre, den finnes i alle lag av folket, og er jevnt fordelt mellom menn og kvinner. Antakelig er ca. 4 % av befolkningen psykopater. Det kan tenkes at denne prosentdel er større eller mindre i forskjellige strøk av landet, på grunn av at psykopati er arvelig. Psykopater er en mennesketype for seg, som vi gjerne kunne ha vært foruten. Det er de som står for nesten all strid og ondskap mellom mennesker, og i deres fotspor er det mange ødelagte liv. «De usynlige mordere» kalles de. De dreper livsgnisten hos sine ofre, og «myrder» dem langsomt innefra.Psykopatenes sykelige egoisme må ikke forveksles med normal egoisme, som er menneskets middel til å ta vare på seg selv. De er egosentriske, selvopptatte og selvsentrerte i en grad, som er ufattelig for vanlige mennesker. Alt vurderes bare ut fra nytteverdien for dem selv. I deres verden er de selv sentrum. De gjør intet, som ikke er til nytte for dem selv. Gjør de noe for andre, er det bare for å dra fordel av det siden. De er flinke til å forstille seg, og først etter nærmere bekjentskap skjønner man dette, men de er det ofte for sent. De er mistenksomme og avventende overfor fremmede, for å se om de kan bli nyttige. Hvis ikke er de likegyldige. De har behov for å pine og ydmyke andre med hån, løgn og intriger.
Psykopater har ikke evnen til å føle kjærlighet, ikke til egne barn engang, eller å ha positive følelser for noen. Men de viser ofte hengivenhet, som imidlertid er styrt av deres egne behov for andres godhet. I en psykopats nærhet blir alle styrt av psykopatens avvikende følelsesliv. Sinne og glede bestemmes av deres reaksjoner, og alle må godta deres dominans og vekslende sinnsstemninger. Psykopater godtar bare mennesker som finner seg i dette, og aksepterer deres innbilte rett til å ha rett i alt. Denne «rettighet» medfører at de ikke føler ansvar for hva de gjør. Gjør de noe galt får omgivelsene skyld for å ha provosert det frem. De som ikke godtar alt dette, vil psykopeten ikke ha noe med å gjøre.
Psykopater føler seg sviktet hvis man ikke tilpasser seg deres «rettigheter». I egne øyne gjør de alltid det riktige, og kritisk holdning mot dem utløser hevnaksjoner, dels av ren ondskap, dela for å isolere og utmenøvrere «fienden», og dels for å skremme andre fra å sette seg opp imot dem, konkurrere med dem eller frigjøre seg fra dem. Fysisk vold er brukt som hevn, og de kan drive den mest djevelske psykiske terror for å knekke motstanderen. Hevn og terror kan fortsette etter at offeret har frigjort seg, og kontakten er brutt.
Psykopater danner seg sin egen virkelighet basert på et det som er best for dem er rett og sant. De tror på den, og handler og snakker ut fra den. Normale mennesker skjønner ikke dette. De tror at psykopaten snakker sant som de selv, og forholder seg til det, og de blir da psykopatens motpart som henges ut som løgner. Psykopater tror alle er like store egoister og løgnere som de selv, og skjønner ikke at andre mennesker snakker sant, og mener det de sier.
De er som regel sykelig misunnelige og sjalu. Disse egenskaper sammen med deres hevnlyst, maktsyke, trang til å dominere og nedverdige andre, følelseskulde, og vold i noen tilfelle, gjør et samliv med en psykopat umulig i det lange løp. Man blir knust og nærmest utslettet som et selvstendig menneske. I verste fall kan psykopaten drive sitt offer til selvmord, eller til mord på psykopaten. Det er bare å bryte samlivet straks man ser sannheten, for psykopaten endrer seg ikke. Ikke mer enn en måned eller to i alle fall. Ved samlivsbrudd bør psykopater av begge kjønn ikke få omsorg for barn. Det er fare for vold og incest, og de vil underlegge seg barna, dominere, underkue og hjernevaske dem, så de får psykiske pleger, og hemmes i sin utvikling, samt at de kan utvikle psykopati, eller psykopatiske trekk. En familiepsykopat kan utenfor hjemmet vare sjarmerende, snill og grei mot alle, og bli tett for en god familiefar eller mor, men hjemme er de tyranner.
Psykopater søker makt i politikk, organisasioner og offentlig virksomhet, hvor de manipulerer seg frem i ledende verv. På veien frem gjør de seg først populære, og skaffer seg en liten flokk trofaste hjelpere, som de er greie mot og prioriterer så lenge de har bruk for dem. Deretter startes undergravning av alle konkurrenter ved hjelp av løgn, bakvaskelse og intriger, til de når sitt mål. Så kommer utrenskinger og «reformer» for å stoppe all opposisjon, bl.a.ved hjelp av «splitt og hersk» metoden. De hater kreative mennesker, som de ser på som farlige konkurrenter. Gode ideer, velmente tiltak og positive tanker blir møtt med mistro og avvist. Det må ligge noe lureri bak, tror psykopatene, men når de ikke finner noe, fremmer de gjerne det samme som sitt eget verk. De tar gjerne æren for andres innsats. De klarer å innbille seg selv og andre, at det virkelig er deres fortjeneste, og de får tillit, som de vet å utnytte. Regler, normer, avtaler og vedtak brytes som det passer best, i formelt korrekte former. Går det bra tar de æren alene, går det galt er det felles ansvar, hvis de da ikke finner en syndebukk. Det er bare egen makt og posisjon som teller.
Når psykopaten har nådd sitt mål, skjer det uunngåelige, at de ødelegger det de har erobret. Forskjell i evner, behov, kapasitet og interesser avgjør hvor langt de kommer. De flinkeste kan nå toppene i samfunnet. Noen har nok med å herske i familien, andre har høgere mål, men de er ganske like i sitt vesen og sine metoder på alle plan, og selv de enkle og primitive har en enorm sluhet, og en utrolig evne til å bli trodd. Det eneste middel man har mot dem, er å avsløre dem og kvitte seg med dem ved å stemme dem ut. Men dessverre tar det ofte så lang tid før sannheten går opp for flertallet, at alt er ødelagt eller sterkt redusert i mellomtiden. I privat næringsliv og organisasjoner kan man kvitte seg med dem. Får de makt i det offentlige
Får de makt i det offentlige, slipper men ikke av med dem. Mange offentlige instanser fungerer dårlig på grunn av det.
Det er ikke lett å kjempe mot en psykopat i familien. Om et psykopatoffer søker hjelp hos sosialomsorg, barnevern, politi eller helsevesen, så har psykopaten vært der først med sin versjon av saken, og da møter man veggen, for folk tror det de hører først. De fleste som arbeider slike steder er bra folk, men det er også en del psykopater, som har søkt seg dit, for å få makt over andre i stillinger som jurister, psykologer, barnevernsarbeidere, sosionomer, sakkyndige, dommere o.l. Selv om de ikke er klar over sin psykopati, og ikke er seg bevisat noe fellesskap, så tenker de dog i de samme baner, og psykopaten utenfor skranken blir godtatt. Og da kan men få de utroligste avgjørelser til fordel for psykopaten. De kan samarbeide godt negativt mot noe, men ikke positivt for noe. Anstendighet finnes ikke. Rettsvesenet er ikke til å stole på. De kan under påvirkning av psykopati drive rene hekseprosessen mot feil part, og dømme så det strir på det groveste mot normal rettsoppfatning. Om man bestemmer seg for å søke hjelp i det offentlige mot en psykopat, må man trå varsomt og være uhyre forsiktig med hva men sier. Treffer man på en psykopat eller to i systemet, kan saken bli snudd totalt på hodet, og man er prisgitt. På grunn av kameraderi og prestisje beskytter de profesjonelle menneskevenner og forståsegpåere hverandre. Når de gjør feil, lar de gjerne offeret gå til grunne for å skjule feilen. Da er sporet borte, og de selv er berget. Få hjelp av en advokat, som skjønner hva psykopati er.
dette var meget bra innlegg. Det er i det hele tatt noe av det beste jeg har lest på feltet, uavhengig av om det kommer fra fagfolk eller legfolk. Det er ofte slik med psykopater, at man må ha opplevd dem for å kjenne dem. Fagfolk som bare har lest om fenomenet, har vanskelig for å forestille seg kaliberet av problemene psykopater kan skape for sine ofre. Så enten må man ha sett en psykopat drive sitt spill på nært hold, eller man må oppleve det i en større eller mindre offerrolle.
Om psykopater gjelder for øvrig ikke regelen » It takes one to know one». Dette fordi de lurer seg selv så godt, at de aldri ville kunne høre om en annen psykopats gjerninger, og samtidig tenke at «dette kunne vært meg som var slik».
Det er i det hele tatt et intrikat problem. Og du har mye rett i det du sier om de profesjonelle menneskevenner (jurister, psykologer, sosionomer o.l.). Alt for mange innen disse profesjoner drives selv i for stor grad av egoisme, og til dels selvbedrag. Hvor mange angjeldende som tilfredsstiller den omstridte diagnosen psykopat skal jeg ikke spekulere i, men jeg vil tro at man her gjerne overstiger noe befolkningsgjennomsnittet på 4%. Man har jo ved å studere slike fagretninger unektelig innstilt seg på å kunne få makt og prestisje.
Selv har jeg møtt og kjent opptil flere psykopater, men hittil har samtlige vært mannlige. Jeg er usikker på om jeg som mann selv har litt problemer med å klare å identifisere kvinnelige psykopater/sosiopater. Men jeg har møtt noen med relevante trekk. Felles for dem alle er at de er sykelig opptatt av å bevare eget selvbilde, samtidig som de ikke vil miste sin posisjon. Responsen på den minste fornærmelse blir derfor eiendommelig; man trekker seg ikke unna eller dra på fliret, men hogger tilbake av full kraft. Ikke i det åpenlyse, men så snart man har anledningen under fire øyne.
Et annet fellestrekk ved psykopatene jeg har møtt, er at de alle har alvorlige samlivsbrudd bak seg – og partneren gikk fra dem, ikke omvendt. Eks-partnerene omtaler dem da også gjerne som psykopater.
Alt i alt finner jeg det ikke særlig vanskelig å identifisere en psykopat når de først har begynt å vise sine striper. På forhånd er det litt vanskeligere, men jeg begynner å ane klare sammenhenger etter nå å ha fått litt trening, og det er nettopp derfor jeg bifaller dine betraktninger og din analyse i sin helhet.
Du ser virkelig ut til å ha fått med deg alle nyanser, og ergo det store helhetsbildet.
I tillegg kan jeg, sånn litt fra innsiden, langt på vei for min egen del bekrefte validiteten av følgende passus fra deg:
«På grunn av kameraderi og prestisje beskytter de profesjonelle menneskevenner og forståsegpåere hverandre.»
Vel talt. Slikt forekommer utvilsomt, og dine råd til forebyggelse av skuffelsene av slikt spill, håper jeg vil komme mange til hjelp.
Jeg avslutter herved mitt svar, da ditt innlegg taler for seg selv, og min funksjon kun er å søke å bidra litt til å befeste, og bekrefte, dine veldestillerte inntrykk.
Takker avslutningsvis således for et nyttig og meget godt innspill.
Sofist
Jeg er en av de uheldige som har hatt en fostermor som var psykopat. Hun ydmyket sin mann på det forferdeligste, fikk sine gamle foreldre til å gråte og sin søster til å være livredd henne. Heldigvis var jeg allerede 8 år da jeg mistet mine biologiske foreldre og kom til henne, så jeg hadde fått den riktige ballasten til å se galskapen i det hun gjorde. Jeg «overlevde» på en måte psykisk ved å gjøre meg så usynlig som mulig. Den oppmerksomheten og rosen jeg trengte, fikk jeg på skolen og blant mine venner. Men selvsagt klarte hun å ødelegg mye for meg.
Hun sa jeg var stygg og dum, men jeg hadde speil og karakterbok som sa noe helt annet. Men hun sørget ihvertfall for at jeg ikke fikk min store kjærlighet, og det kommer til å svi så lenge jeg lever.
Vi i den nærmeste familie visste hvordan hun var, men utad sto hun fram som «den dama». Hun var leder for foreninger og fremsto som dyktig og sjarmerende. Jeg gråter alltid i begravelser, selv om den døde ikke står meg særlig nær og er gammel og trett av dage. Men i hennes begravelse felte jeg ikke en tåre. Til min store forundring så jeg mange som hulket og gråt i kirken den dagen. Det var også naboer som levde tett inn på oss. De hadde ikke merket hennes ondskap.
Slik er det, desverre. Noen psykopater er så smarte, at ingen andre enn de nærmeste oppdager hvordan de egentlig er. Verdens beste skuespillere er de.
Anmar