av Kåre Lines
Når jeg leser om dommen fra den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), der den italienske staten dømmes for ikke å ha lagt til rette for tilbakeføringen av et… barn, kan jeg ikke annet enn å riste oppgitt på hodet. Dette barnet er nå etter en lang prosess, tilbake hos sin familie. Dagens norske «Lov om barneverntjenester», iverksatt i 1992, fastslo at som hovedregel skulle en tvangsbasert omsorgsovertakelse betraktes som midlertidig og den kommunale barneverntjenesten skulle ha et selvstendig ansvar for å bistå foreldrene, slik at de kunne få tilbake omsorgsansvaret.
Dette er altså 25 år siden og tilbakeføringen av omsorgsansvaret er ikke fulgt opp. Det er en skandale at ingen har tatt tak i dette. Dessuten: Etter at loven trådte i kraft i 1992, er den endret slik at beviskravet for å tvangsplassere et barn bort fra familien og inn i den offentlige barneomsorgen blitt svakere, enn ved tilbakeføring til familien. Ved vedtak om tvangsplassering er beviskravet kun vanlig sannsynlighetsovervekt, mens beviskravet for at barnet skal få komme heim, krever at det skal være overveiende sannsynlig at det får en forsvarlig omsorgssituasjon hos sin familie.
I tillegg er det etter at den samme loven trådte i kraft, blitt vanskeligere å anke en sak om omsorgsovertakelse til lagmannsretten. Begrunnelsen var at for mange foreldre ikke aksepterte at barnet ble tatt bort fra dem og at dette var en belastning for barnet. Når vi i Norge først bestemmer at tilbakeføring av omsorgsansvaret skal være hovedregelen og deretter gjør tilbakeføring vanskeligere ved å innføre et strengere beviskrav, så taler vi med to tunger. Når vi i tillegg gjør det vanskeligere for foreldrene å anke til lagmannsretten, med den begrunnelse at barnet må få ro i den offentlige barneomsorgen, ja da er det noe som er riv ruskende galt.
Igjen: Vi sier en ting og gjør noe annet. Det er nærliggende å kalle dette hykleri. Norge har forpliktet seg på den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og ved motstrid mellom norsk lov og konvensjonen, har EMK forrang. For meg er det åpenbart at den manglende prioriteringen av tilbakeføringen av omsorgsansvaret til foreldrene, er i strid med EMK, og det er ikke første gangen EMD har fattet en dom som slår fast at enhver omsorgsovertakelse er midlertidig.
I dommen mot den Italienske stat er dette gjort enda klarere. Det italienske barnevernet er dømt for ikke å ha lagt til rette for en hurtigst mulig tilbakeføring av barnet. Vi har lenge likt å kalle oss annerledeslandet. Jeg har begynt å kalle oss fasadelandet. Det ser ut til at vi er villig til å gå langt for å skjule brudd på menneskerettighetene, nettopp for å bevare en fin fasade. Norsk barnevern er et treffende eksempel.
Men: Hvis vi er så annerledes bør vi også være i stand til å sette på den politiske dagsorden det faktum at vi, i barnevernet, ikke følger opp vår egen lovgivning og heller ikke etterlever dommer i EMD. Ja, hvis vi begynner å diskutere dette, vi lvi få noen riper i lakken på kort sikt, men vi vil tjene på det i et lengre tidsperspektiv. Og: Det er barns rettmessige interesser dette handler om og da kan vi ikke bare late som om alt er i sin skjønneste orden.
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Bra skrevet.
Jeg synes det kan være fornuftig for norske lovgivere å be om hjelp fra Venezia-kommisjonen i reformen av barnevernlov.