Du er her
Hjem > Nyheter > Norsk kvinne flyktet i kirkeasyl

Norsk kvinne flyktet i kirkeasyl

TENNER LYS: Den norske kvinnen har søkt asyl i Spjelkavik kyrkje med sin yngste datter. Her tenner hun lys for datteren, og sine to sønner som nå er sammen med faren, og som har fått medhold i retten om at barna skal tilbakeføres til det søreuropeiske landet hvor han bor. Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG

ÅLESUND (VG) Da barnevernet skulle fullbyrde vedtaket om å sende datteren ut av landet, tok den norske kvinnen med seg jenta og gikk i asyl i Spjelkavik kyrkje.

– Jeg følte meg som en flyktning i eget land, sier trebarnsmoren, som er en av de første norske asylantene i en sak som ikke dreier seg om oppholdstillatelse i Norge.

Hun sitter bak et provisorisk bord i bønnerommet. Dialekten hennes forteller at dette, Ålesund, er hennes hjemsted.

I begynnelsen av februar ble hennes to sønner hentet på skolen av barnevernet og den utenlandske barnefaren i 40-årene, som hadde kommet til Norge kort tid i forveien.

Hun vet ikke hvor de er nå – eller om de har reist tilbake til farens tidligere bostedsland.

– Det var bare flaks at jeg hadde hentet datteren min en time tidligere. Da barnevernet skjønte det, ringte de meg og spurte om jeg kunne ta henne med og komme på et «møte». «Hva skal jeg gjøre? Jeg er ikke trygg noen plass», tenkte jeg, sier trebarnsmoren.

Flyktet til kirken

Da VG møter henne har det gått ti dager siden kvinnen i 30-årene 13. februar møtte uanmeldt opp i Spjelkavik kirke med sin yngste datter. Hun visste at hun var velkommen, ettersom hennes advokat hadde vært i kontakt med Nordre Sunnmøre prosti i forkant.

Bakgrunnen for det dramatiske valget om bli kirkeasylant ligger i et opprivende samlivsbrudd med barnas far.

<p>ÅPEN KIRKE: Leder i Spjelkavik menighetsråd Ketil Hjelset forteller at de ikke tar stilling til saken, men har handlet ut fra perspektivet om at kirken er åpen for alle.  Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG</p>
ÅPEN KIRKE: Leder i Spjelkavik menighetsråd Ketil Hjelset forteller at de ikke tar stilling til saken, men har handlet ut fra perspektivet om at kirken er åpen for alle.  Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG

Den norske kvinnen møtte barnefaren på ferie i utlandet på begynnelsen av 2000-tallet. De ble forelsket. Hun flyttet til hans hjemby i et annet europeisk land. Etter kort tid var hun gravid.

Da de for noen år siden flyttet sammen til et land i Sør-Europa, var de to guttene i skolealder og minstejenta i barnehagealder – alle med dobbelt statsborgerskap.

Leder Ketil Hjelset i Spjelkavik menighetsråd forteller at de har fått forsikringer fra politimesteren i politidistriktet om at kirkeasylet kommer til å bli respektert.

– Vi har ingen forutsetninger for å ta stilling til selve saken. Vi har handlet ut ifra ett perspektiv – og det er at kirken er åpen for alle. Det har gjort at vi har tatt imot et menneske i nød, sier han.

Menighetsforsamlingen ble informert på gudstjenesten sist søndag om at kirken hadde fått sine første kirkeasylanter noensinne.

<p>FØRSTE KIRKEASYLANTER: Den norske kvinnen og datteren er de første kirkeasylanter i Spjelkavik Kyrkje noensinne.  Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG</p>
FØRSTE KIRKEASYLANTER: Den norske kvinnen og datteren er de første kirkeasylanter i Spjelkavik Kyrkje noensinne.  Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG

Politiet: – Ikke aktuelt å ta seg inn i kirkerom

Kirken har ikke tatt stilling til hvilke konsekvenser moren og datterens kirkeasyl kan medføre, herunder om deres valg om å ta imot moren og datteren kan føre til at andre kirker får henvendelser i barnebortføring- og fordelingssaker.

– Sånne ting har ikke vi vurdert. Vi har bare forholdt oss til et menneske i dyp krise og forsøkt å legge til rette for at de skal ha det så bra som mulig her, sier Hjelset.

– Det er umulig for oss å si hva som kommer til å skje videre her. Men vi kommer ikke til å styre hennes liv. Hun kan være her så lenge hun trenger det, sier Hjelset.

Politimester Ingar Bøen i Møre og Romsdal politidistrikt bekrefter til VG at politiet vil respektere kirkeasylet:

– Jeg er kjent med saken og kan bekrefte at vi har dialog med dem som har ansvar for den aktuelle kirken. Politiet har en holdning som tilsier at det i utgangspunktet ikke er aktuelt å ta seg inn i et kirkerom og pågripe noen som har bedt om vern, sier Bøen.

I fjor sommer kjente kvinnen at hun var nødt til å ta med seg de tre barna og flykte hjem til Ålesund. VG er kjent med de konkrete grunnene til at hun til slutt ikke så noen annen mulighet.

Oppsummert handlet det om barnas trygghet og oppvekstvilkår, slik hun forklarer det.

<p>MED DATTEREN: Den norske kvinnen har søkt tilflukt i kirken i Ålesund av hensyn til barnas trygghet og oppvekstvilkår, slik hun beskriver det.</p>
MED DATTEREN: Den norske kvinnen har søkt tilflukt i kirken i Ålesund av hensyn til barnas trygghet og oppvekstvilkår, slik hun beskriver det.

FOTO: HALLGEIR VAGENES, VG

Politianmeldt for kidnapping

Hun reiste med de tre barna til Ålesund i august for å besøke moren sin. Et par uker etter ankomst ringte hun barnefaren for å fortelle at de ikke kom til å reise tilbake til ham og landet han bor i, men at han kunne komme til dem om han ønsket.

Han valgte å politianmelde henne for kidnapping i det søreuropeiske landet, samt begjære alle barna utlevert tilbake til ham og det søreuropeiske landet.

Kirkeasyl

* Kirkeasyl er noe mennesker i nød selv etablerer når de går inn i en kirke for å søke tilflukt der, men det er ikke en kirkelig ordning eller institusjon som Den norske kirke har regler eller retningslinjer for.

* Den enkelte menighet vurderer selv hvordan den best skal handle og forholde seg til situasjonen hvis et kirkeasyl oppstår.

* Kirkeasylene i moderne tid i Norge oppsto i Tromsø i 1993 da Norge skulle returnere en stor gruppe kosovoalbanske flyktninger, og siden da har mange menigheter og kirkesamfunn møtt mennesker som har oppsøkt kirkerom for hjelp og beskyttelse.

* I 1999 sendte Justisdepartementet ut retningslinjer til landets politimestre som slo fast at «av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus med makt for å hente utlendinger som skal sendes tilbake til hjemlandet».

* Retningslinjene fra 1999 er ikke endret, men i regjeringserklæringen fra oktober 2013 står følgende om kirkeasyl: «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl».

Kilde: Den norske kirke – «Betenkning om kirkeasyl november 2014»

Selv oppsøkte hun barnevernet og flyttet inn på krisesenter for å ha støtte rundt barna i påvente av egen bolig.

– Jeg var kommet hit til Norge, hvor jeg er fra, for å få hjelp. Det føles ubegripelig å måtte forholde seg til dette som en kidnapping. Det var en handling i nødverge, og barna har ingen tilhørighet til det landet, sier trebarnsmoren.

I stedet beskriver hun møtet med det norske systemet som et svik. Da den utenlandske utleveringsbegjæringen nådde norsk rett, var hennes håp at det kunne blitt oppnevnt sakkyndige som kunne utrede barna.

Men ifølge Haagkonvensjonen, skal barn som er «ulovlig bortført, straks tilbakeleveres til bostedslandet.»

Fars advokat: – Far har fått medhold

Slik endte derfor utleveringssakens behandling i både norsk tingrett og lagmannsrett med at de norske barna skal utleveres til det søreuropeiske landet – et land de hadde bodd i rundt tre år og som hverken de eller deres far er statsborgere i.

– Vi er nordmenn på norsk jord. Jeg tok med barna hit i nødverge. Og nå mener norske myndigheter at barna skal sendes til utlandet for at barnefordelingssaken skal avgjøres der. Det minste de kunne gjort var å utrede mine barn skikkelig, sier moren og forteller at hverken hun eller barnefaren kan språket der godt nok til å kunne følge detaljene i en rettstvist.

Farens advokat i Norge, Sol Elden, sier til VG at saken er avgjort:

– Juridisk sett er saken enkel. Den er behandlet i alle instanser, hvor far har fått medhold. Ifølge Haagkonvensjonen skal barna leveres til bostedslandet, og far har også fått medhold i barnefordelingssaken i utlandet, sier Elden.

Elden sier barnas far opplever hele saken som trist, og forteller at han er veldig lei seg for at barna hans blir utsatt for denne situasjonen.

– Han er veldig frustrert over at det at en person velger ikke å forholde seg til lover og domstolenes avgjørelser medfører at barna utsettes for en langt større belastning enn hva som hadde vært nødvendig, sier Elden.

Advokaten legger til at det har vært vanskelig for barnefaren å bli sittende igjen alene etter at mor reiste med barna.

– Det er tungt for han å se at den bortførende forelderen kan gjøre akkurat som den ønsker uten at noen griper inn, sier hun.

Ikke nok informasjon

Kvinnen selv mener det handler om rettssikkerheten til norske barn.

– Alt dette har fått meg til å tenke om hvor mange andre dette kan gjelde, ut over meg og mine barn, sier kvinnen selv.

Kvinnens bistandsadvokat, Vidar Helgheim, sier til VG at han mener det ikke er blitt innhentet nok informasjon i saken:

– Dette er blitt til en bortføringssak, men når mor reiser på krisesenter og i kirkeasyl mener vi det er åpenbart at det ikke er innhentet tilstrekkelige opplysninger om situasjonen, sier Helgheim.

<p>DAGLIG RYTME: Den norske kvinnen forteller at det viktigste nå er å ivareta sin unge datter. Oppholdet i kirken opplever datteren som en slags utflukt nå, ifølge kvinnen. Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG</p>
DAGLIG RYTME: Den norske kvinnen forteller at det viktigste nå er å ivareta sin unge datter. Oppholdet i kirken opplever datteren som en slags utflukt nå, ifølge kvinnen. Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG

Tenner lys for barna

Trebarnsmoren vet svært godt at hun befinner seg i en høyst midlertidig situasjon. Akkurat nå verserer spørsmålet om utleveringskjennelsen skal tvangsfullbyrdes i det norske rettssystemet, altså at datteren skal tas fra henne med tvang og sendes til utlandet.

– Hvor lenge kommer du til å bli her?

– Det er fryktelig vanskelig å svare på. Det er så mange hensyn. Jeg må blant annet forsikre meg om at jeg ikke gjør noe som er straffbart etter norsk lov, som kan gjøre det enda vanskeligere for meg å være til stede for barna mine, svarer hun.

Enn så lenge forteller hun datteren opplever oppholdet i kirken som en slags utflukt.

– Det aller viktigste for meg nå er å ivareta henne. Vi forsøker å ha en fast daglig rytme med måltider og skole. I tillegg skjer det ting her som er fint for henne, som babytreff og barnekor. Hun forsøker å lære seg noter og melodier, og pensjonerte lærere har sagt seg villige til å hjelpe med undervisning, sier moren.

Selve kirkerommet har også blitt viktig for mor og datter.

– Vi går opp hver dag for tenne lys. Hun tenner ett og jeg tre, ett for hvert av barna mine.

Comments

comments

Top
Translate »