PSYKOLOGERS ROLLE I BARNEVERNSSAKER

Undertegnede har gått gjennom 37 omsorgsovertakelsessaker i tidsrommet 2000–2004 som resulterte i vedtak om omsorgsovertakelse i Fylkesnemnda. Dokumentasjonen er publisert i en forskningsrapport til Nordisk Samarbeidsråd for Kriminologi. Undersøkelsen viser blant annet at mangel på metodisk kritisk kontroll av feilkilder med hensyn til observasjoner, tester og vurdering av utsagns pålitelighet og gyldighet er et gjennomgående mønster i de fleste sakkyndige utredninger foretatt av psykologer. Mange utredninger er direkte tendensiøse i sin fremstilling av biologiske foreldre der fosterforeldre gjennomgående beskrives med positive karaktertrekk mens biologiske foreldre tilskrives overveiende negative egenskaper. Fosterforeldre leker med barna. Biologiske foreldre gjør det ikke. De «holder på» med ting. Enkelte psykologer vurderer vedsaging som lite stimulerende for barnet (10–12 år). Det er ikke vurdert ulike kvaliteter ved samvær mellom barn og voksne. Stimulering omfatter mer enn direkte verbal kontakt. Å sage ved forutsetter kommunikasjon og samhandling. I de to registrerte tilfellene brukte far og sønn en og samme sag.

Et gjennomgående tema i de sakkyndige utredningene er tendensiøse beskrivelser av fosterforeldre og biologiske foreldre med hensyn til omsorgskvaliteter. Typisk holdning uttrykkes ved følgende sitat: «Foreldrene synes ikke å være i stand til å skape den struktur og forutsigbarhet som barna trenger for å utvikle seg optimalt. Resultatet av dette er at de blir mer urolig enn de er i fosterhjemmet.»
Påstanden må regnes som tendensiøs da det ikke er vurdert at observasjonen i fosterhjemmet fant sted etter observasjonene med biologiske foreldre og/eller at barna hadde vært adskilt fra sine foreldre i lengre tid.

Det må stilles spørsmål om psykologenes troverdighet i forhold til deres tette bånd til barnevernstjenesten og den økonomiske gevinst ved sakkyndige utredninger der minstesats per time er 750 kroner. Psykologen Robyn Dawes’ bok House of Cards(1994) er en flengende kritikk av psykologers mandat i samfunnet. Den grunnleggende kritikken er særlig rettet mot psykologers sakkyndighetsrolle i rettsvesenet. Dawes mener rettsvesenet låner psykologenes skinn av troverdighet til å legitimere beslutninger. Autoriteter med lang klinisk erfaring er falske, mener Dawes.
Han påviser at profesjonelle klinikere egner seg vært lite til å forstå og forutsi enkeltindividers adferd. Dawes viser til nærmere 90 kvalitativt ulike studier av klinikeres skjønnsmessige vurderinger, og finner en nesten entydig tendens til at mekaniske prosedyrer for å kombinere informasjon er overlegen psykologers vurderingsevne. Dawes dokumenterer at lang erfaring ikke bedrer treffsikkerheten i vurderingene. En grunn til dette mener han er mangelfull tilbakemelding på arbeidet, i den forstand at det tar lang tid før en vet hvordan det eksempelvis går med barna på sikt.

Dawes påstår at offentlig godkjenning av psykologer gir ingen garanti for faglig kvalitet, fordi det er ingen kvalitetskontroll med anvendte teorier eller metoder. Skolering i faget dreier seg ikke om valid vitenskapelig skolering, men at man lærer seg meningene til noen med høy status på området. Offentlig godkjenning vil derfor dreie seg om beskyttelse av profesjonen selv, fremfor å beskytte offentligheten slik den angivelig skal gjøre.
Menneskerettighetskonvensjonens artikkel seks foreskriver at enhver har krav på rettferdig rettergang. Det gjelder også i barnevernssaker i fylkesnemnd og domstoler vedrørende omsorgsovertakelse av barn, tilbakeføring og samvær. Psykologene har i disse sakene en svært spesiell rolle. De betales av barnevernet for å gi en sakkyndig vurdering av barn, foreldre og omsorgssituasjonen. Dessuten oppnevnes de samme psykologene som sakkyndige medlemmer av fylkesnemndene og domstolene for å være med og avgjøre sakene. Psykologene sammenblander roller.
En psykolog kan ha cirka 20 saker som betalt sakkyndig for barnevernet og cirka 30 saker som sakkyndig medlem av forskjellige fylkesnemnder og dessuten fagkyndig meddommer i tingrett.

Kan man ha tillit til psykologer med mange oppdrag for barnevernstjenester? En slik praksis innebærer stor økonomisk betydning for vedkommende psykolog. Vil en slik praksis gi den private part i en barnevernssak en saklig og rettferdig behandling? Vil ikke de fleste tro at slike psykologer gir barnevernet medhold i bortimot 100 prosent av sakene, og er det ikke nettopp det disse psykologene i praksis gjør? Er det noen som tror at en psykolog som stemmer mot barnevernet, har særlig mulighet for å få et oppdrag for barnevernet senere?
Advokat Sverre Kvilhaug tok opp dette temaet i Morgenbladet for vel ett år siden. Hans forslag til å bedre rettssikkerheten til den private part var følgende: «For å gi de private parter i en barnevernssak muligheter for en rettferdig rettergang er det nødvendig å lage vanntette skott mellom de psykologene som tar oppdrag fra barnevernet, og de som påtar seg å være sakkyndig meddommer for domstolene eller fylkesnemndene. Karantenetiden bør være minst ti år i begge retningene. Psykologene bør måtte velge om de vil ta oppdrag for barnevernet eller være sakkyndig medlem av fylkesnemnder og domstoler, og det valget må de stå på. Dermed er det kanskje også en mulighet for at de fagkyndige medlemmene i fylkesnemnd og domstoler opptrer som reelle sakkyndige, noe de i svært liten utstrekning gjør i dag. Da vil de kanskje også begynne å ta i betraktning det forskningsmessige faktum at det er sammenheng mellom adskillelse mellom barn og foreldre og senere fysiske og/eller psykiske lidelser for barnet, gjerne langt ut i voksenalder. Også fylkesnemndslederne vil skjerpe seg og i større grad foreta nøytrale vurderinger når kommunens psykolog ikke er en psykolog som vedkommende fylkesnemndsleder nær sagt til stadighet har som kollega i fylkesnemnda og derfor har nærmest et kollegialt forhold til også når vedkommende er engasjert av barnevernet.»

Joar Tranøy, psykolog og forsker, pedagogisk-psykologisk rådgiver i Oslo Kommune