av Torstein Davidsen
Da sønnen fant på en historie om at faren slo, akuttplasserte barnevernet alle de tre barna deres på barnevernsinstitusjon. Fem år etter har gutten fortsatt ikke vært en eneste dag på skolen.
Møtet med barnevernet ble et mareritt for familien i Eventyrveien på Skedsmokorset.
– Vi sliter fremdeles etter det som skjedde. Sønnen vår, som nå skulle gått i niende klasse, nekter fortsatt å gå på skolen. For ham er skolen et sted der han har opplevd å bli kidnappet, og han frykter at det skal skje igjen. Han har fått diagnosen posttraumatisk stress, han stoler ikke på andre voksne enn oss – og han tør ikke fortelle behandlerne noe som helst. De kan jo bruke det mot ham, forteller Karianne Asla Løke og Espen Løke.
De velger å stå fram i Romerikes Blad med historien om det som skjedde i håp om at andre skal slippe å oppleve det samme.
Diktet opp en forklaring
November 2011: Niåringen deres har lenge tid slitt med mistrivsel og skolevegring. Han er flink i matte og engelsk, men gruer seg lang tid i forveien hvis han skal stå foran andre og presentere noe. Denne høsten har det vært spesielt vanskelig på skolen. En dag han er lei seg, ber læreren ham fortelle hva som er feil. Da forteller han at pappa har slått både ham, broren og moren.
– Bakgrunnen for historien viste seg å være at han hadde en lærer som over en lang periode holdt ham inne i friminuttene for å «finne ut av ting». Læreren iverksatte også en rekke tiltak som hun mente skulle hjelpe ham. Sakkyndig psykolog i barnevernssaken forteller at hun ikke ville iverksatt ett eneste av disse tiltakene. Sønnen vår fant ut at en historie om vold hjemme ville være en god forklaring og at læreren da ville slippe ham, forteller Espen.
Lillebror bekrefter
Hendelsen blir opptakten til tre og en halv uke som har satt varige spor hos familien Løke.
Skolen kontakter barnevernet, som samler alle tre barna. Den yngste blir hentet i barnehagen. Etter først å ha fått gjengitt historien storebror har fortalt, bekrefter den mellomste at pappa slår. I løpet av noen timer blir alle søsknene akuttplassert på en barnevernsinstitusjon med sperret adresse fordi barnevernet mener det er fare for liv og helse.
Burde undersøkt først
– Barnevernet hadde aldri hørt om oss. Vi hadde aldri vært i kontakt med dem. Møtet med dem og det som skjedde videre ble et sjokk uten like for oss, forteller Karianne og Espen.
De er helt klare på at skolen gjorde rett i å kontakte barnevernet og at det var riktig av barnevernet å reagere på bekymringsmeldingen.
– Vi voksne må tåle å bli gått etter i sømmene, og vi skjønner at barnevernet nødvendigvis må undersøke en del ikke-reelle saker for å finne de reelle. Men de må jo også klare å skille de alvorlige sakene fra de mindre alvorlige. Og de burde ha undersøkt situasjonen vår uten å traumatisere ungene. Vi hadde tilgang på besteforeldre som kunne ha flyttet inn hos oss, og Espen tilbød seg å flytte ut en periode for at barna kunne få bo hjemme – men det fikk vi ikke gehør for. I stedet plasserte de dem på en institusjon i Asker, konstaterer Karianne.
Ekteparet ble oppringt av barnevernet og intervjuet hver for seg samme dag som ungene ble hentet.
– Barnevernet fortalte oss etterpå at det var positivt at vi hadde et likt syn på hvordan det var hjemme. Men etter at noen andre hadde snakket med barna våre, endret denne vurderingen seg til at historiene våre var «påfallende like». Vi opplevde at barnevernet hadde bestemt seg for at barna snakket sant og at vi løy. Vi hadde ikke noe vi skulle ha sagt, og vi følte at alt vi sa og gjorde ble brukt mot oss, forteller Karianne.
Mye synsing
Hun og mannen beskriver de påfølgende tre og en halv ukene som uvirkelige. Barna fikk ha noen timers samvær med moren under tilsyn, men de fikk ikke møte faren.
Karianne sier hun opplevde barnevernet som veldig personavhengig.
– Vi møtte ålreite folk også, men flere av representantene fra barnevernet hadde dårlig folkeskikk og arbeidet deres var preget av mye synsing og lite kvalitetssikring, sier hun,
Den barnevernsfaglige vurderingen etter bekymringsmeldingen slår blant annet fast at verken mor eller far ser ut til å ha nok innsikt i sakens alvorlighetsgrad.
– Da vi spurte om når vi skulle få igjen ungene, fikk vi til svar at det ikke var snakk om når, men hvis, forteller Espen.
– Jeg har fortsatt «blackout» fra denne perioden. Det ble helt svart, og jeg var dønn fortvila. Jeg tror ingen som ikke har opplevd en akuttplassering, kan forstå hvordan det er. Heldigvis hadde vi gode venner, familie og naboer rundt oss som stilte opp, sier han.
Mens barna til Espen og Karianne var plassert, henvendte en rekke naboer og venner av familien seg skriftlig til barnevernet i Skedsmo for å uttrykke sin vantro over det som hadde skjedd. De beskriver åpne, ærlige, engasjerte, tålmodige og trygge foreldre, et trygt og godt hjem fylt med kjærlighet og omsorg, et hjem der barna står i sentrum, at de selv ikke har noen betenkeligheter med å la barna overnatte der og at de aldri har sett tegn til uro eller vold i hjemmet.
Andre uka i desember 2011 fikk de tre barna komme hjem igjen etter et politiavhør.
– I avhøret hadde begge de eldste endret forklaringen til at Espen bare slo ute på gårdsplassen. Barnevernet mente det fortsatt handlet om vold, vi mente det nå var blitt en helt annen historie. Da klaget vi på akuttvedtaket, og etter noen timer fikk vi beskjed om at vi ville få barna tilbake. Vi fikk egentlig aldri noe klart svar på hvorfor de fikk komme hjem, bortsett fra at de hadde sagt at de ville hjem. Og barnevernet opprettholdt uansett sin mistanke om vold. Etter tre måneder kom det en rapport der det sto at den eldste viste klare tegn til å ha blitt utsatt for vold. Leter man etter tegn på vold, så finner man det. Først etter at den sakkyndige kom inn i bildet og konkluderte med at barna ikke var utsatt for vold, og at de hadde det godt og at vår foreldrekompetanse var godt over snittet, avsluttet barnevernet saken, sier Karianne og Espen.
Så ikke tegn til vold
Bakgrunnen for at det i det hele tatt ble gjort en utredning, var at eldstegutten nektet å gå tilbake på skolen etter plasseringen på barnevernsinstitusjonen. Barnevernstjenesten ba da om en sakkyndigutredning fordi de følte seg usikre i saken.
Spesialist i klinisk psykologi, Monica Flock, foretok utredningen.
Hun konkluderte etter noen måneder med at det ikke fantes noen klare tegn på at barna var blitt utsatt for vold. Flock slo også fast at foreldrene har gode omsorgsevner og «et barneperspektiv utover det ordinære», men understreket samtidig at de var sterkt preget av den situasjonen de hadde vært oppe i.
«De har opplevd å «miste» barna i en periode, samt at de har blitt mistenkt for vold. Dette har satt deres foreldreferdigheter på prøve. De har likevel klart å håndtere denne vanskelige situasjonen på en adekvat måte, og har stått på for å gjøre det beste for barna sine,» skrev hun i sin rapport.
Hun beskriver de to yngste som «trygge barn som hadde det bra før plasseringen og som ikke da viste noen spesielle vansker.»
Hun skriver videre at den eldste «har vist tegn på vansker over et år, og han viste en økning i sine vansker rett før plasseringen, for så å få mye større vansker i ettertid.»
Fikk muntlig beklagelse
Flock legger til:
«Barna har etter undertegnedes vurdering lite tegn og symptomer på at de er blitt utsatt for vold. De største traumereaksjonene og symptomene de viser i dag, er i forhold til at de ble akuttplasserte.»
Hun mener barna selv trolig forsto lite av hvorfor plasseringen var nødvendig.
«Disse barna kom fra et trygt omsorgsmiljø, og vil da ha kraftige reaksjoner på å bli fjernet fra dette. Det er annerledes om man blir fjernet fra et utrygt og dårlig omsorgsmiljø, for så å bli plassert i et bedre omsorgsmiljø,» skriver Flock.
Hun viser til at politiet henla saken om fars påståtte voldsutøvelse, og støtter det fordi hun mener barnas forklaringer syntes å henge lite sammen.
Flock mente også at eldsteguttens nye forklaring om at han snakket usant med hensyn til fars voldsbruk ikke syntes usannsynlig ut fra de vanskene han selv hadde.
Hun konkluderte:
«Ut fra den informasjonen som undertegnede har tilgjengelig, anbefales det at barnevernstjenesten avslutter saken.»
I et møte med barnevernet der Monica Flock gikk gjennom rapporten, fikk Karianne og Espen en slags beklagelse fra kommunen.
– De beklaget at de ikke hadde vurdert andre tiltak enn akuttplassering. Noen beklagelse utover det har vi aldri fått, forteller Karianne.
Leave a Reply