Telefonsamtale til Barnevernsjefen

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

I dag ringte jeg barnevernssjefen i vår hjemkommune som vi flyktet fra i 2013. Jeg sendte henne denne mailen i etterkant, med kopi til involverte. (her anonymisert):

Til barnevernssjef NN

Jeg viser til telefonsamtale i dag, som dessverre ble avbrutt. Jeg beklager dette. Vi har nå bodd i over tre år i utlandet, etter at vi forlot Norge forut for sak om omsorgsovertakelse i 2013. Det er helt nødvendig for oss å vite at vi får en habil og kvalifisert sakkyndig når bvtj. starter sin planlagte undersøkelse ved hjemkomst, at medisinske fakta i saken ikke blir overprøvd, og at vi får til et konstruktivt samarbeid med barnevernet. Det beste hadde etter min mening vært at vi kunne hatt et møte for å få til et samarbeid slik at barna kan komme tilbake og fortsette sin oppvekst i Norge og i vår hjemkommune.

Jeg tar til etterretning at du ikke ønsker en slik dialog, men at barneverntjenesten isteden ønsker å starte en ny prosess lignende den vi allerede har vært gjennom, noe som langt på vei låser barna i nåværende situasjon som barnevernsflyktninger i utlandet.

Dersom du skriver referat av telefonsamtalen, ønsker jeg det oversendt. Mitt eget referat av samtalen følger under:

Jeg ringer barnevernssjef i hjemkommunen, NN. Hun forteller at hun vet hjem jeg er, og at hun har satt seg inn i saken, og viser til tidligere korrespondanse pr. mail. Jeg ber om et møte for å få til en dialog slik at vi kan vende tilbake til Norge med våre barn. NN sier at hun ikke vil ha et slikt møte, men at barneverntjenesten vil oppnevne en ny sakkyndig når vi kommer tilbake.

Jeg forteller NN at vi ikke tør å vende tilbake til Norge før vi vet at Bvtj. anerkjenner medisinske opplysninger gitt i saken, og som evt. vil bli gitt av ny sakkyndig. Vi tør heller ikke vende tilbake før vi vet at en eventuell ny sakkyndig er habil og kvalifisert. NN sier at hun vil høre på innspill fra oss når det gjelder oppnevning av ny sakkyndig, men at vi ikke kan få velge ny sakkyndig selv, og at hun heller ikke vil bekrefte at barneverntjenesten vil anerkjenne medisinske opplysninger som måtte fremkomme i en ny sakkyndig rapport.

Jeg forteller NN at jeg frykter at bvtj. vil fatte akuttvedtak når vi vender tilbake til Norge, på bakgrunn av historikk der vi flyttet ut av landet etter begjæring om omsorgsovertakelse. NN sier at de pr. i dag ikke har opplysninger i saken som vil medføre at bvtj. skulle kunne fatte akuttvedtak såpass lang tid etter at vi forlot Norge.

Jeg forteller NN at vår erfaring med sakkyndig er dårlig, ettersom sakkyndig ifølge barneverntjenesten selv ikke hadde utredet omsorgsevne, at Barnesakkyndig Kommisjon mente rapporten var begrenset som grunnlag for å vurdere omsorgsevne, og at den ifølge klageinstansen gav inntrykk av manglende objektivitet og moralisering. Jeg ber derfor NN om at bvtj. vil se bort ifra denne rapporten når vi kommer tilbake. NN svarer at hun ikke vil utelukke at den sakkyndiges rapport eller vitneprov vil bli brukt videre i saken.

Jeg forteller NN at jeg aller mest ønsker at vi nå skal få til en fruktbar dialog og mindre prosess, slik at våre barn kan vende tilbake til Norge. Jeg ønsker et godt samarbeid med bvtj. til barnas beste, som mister muligheten til å få vokse opp i Norge når barneverntjenesten og vi som foreldre ikke klarer å samarbeide.

Telefonsamtalen blir avbrutt.

(Det ser altså ut til at vi må bli i utlandet en stund til…)

Dersom vi nå skulle flytte hjem, kan barnevernet fremme sak om omsorgsovertakelse i det øyeblikk vi setter bena på norsk jord. Muligens er det også det de har tenkt å gjøre, siden barnevernet sjelden oppnevner sakkyndig for andre formål enn omsorgsovertakelse. Barnevernet er dårlige på menneskekunnskap og familiedynamikk, men suverene på prosess. Skulle barnevernet reise sin tredje sak mot oss, vil det ifølge nye lovendringer innebære et samtidig inntredende utreiseforbud for familien.

Forbrytelsen kalles forøvrig omsorgsunndragelse – å forhindre at barna ender som en del av den elendige barnevernsstatistikken.

Politiet vil kunne inndra barnas pass, om jeg ikke har misforstått det nye lovverket. Men selv uten passinndragelse, vil vi bli etterlyst gjennom Interpol om vi skulle forsøke reprise på flukten i 2013. Som den gang var fullt lovlig. Og norsk politi, som elsker barnevernssaker siden ofrene er relativt harmløse sammenlignet med virkelige forbrytere, vil kaste seg på saken med entusiasme.

Dermed vil barnevernet antagelig kalkulere med at vi vil sitte rolig og maktesløse og vente på at barnevernet utsletter familien en gang for alle.

Dette er en av de lovendringene barneminister Horne har fått gjennom, og som visstnok styrker vår egen og barnas rettssikkerhet.

Jeg sendte forøvrig kopi av dagens mail til et par avisredaksjoner, men erfaringen min så langt er at journalistene ikke er opptatt av tematikken rundt barnevernsflyktninger .

(Jeg har ellers et ambivalent forhold til norsk politi. Jeg tror de har mye fornuft og menneskekjennskap. Og i andre sammenhenger har jeg møtt politifolk som har vært både menneskelige, forståelsesfulle og rause. Men i forhold til barnevernet oppfatter jeg dem som kritikkløse.)

Barnevernssjefen nevnte forresten at vi ville ha mulighet til å fremme vårt eget syn på saken dersom saken igjen skulle havne i Fylkesnemnda. Altså er ny begjæring ingen utopi. Det virker på meg som at barnevernet heller vil sende saken til Fylkesnemnda nok en gang, fremfor å gå i seg selv og erkjenne at verken deres egen saksforberedelse eller det sakkyndige arbeidet holder mål. Dette kan de gjøre fordi de har all makt, og fordi Helsetilsyn/Fylkeslege og kommuneadministrasjon lar dem holde på selv når arbeidet deres etter alle solemerker er under pari.

Barnevernssjefen vil ikke garantere at hun vil akseptere medisinske konklusjoner i en ny sakkyndig rapport. Barneverntjenesten overprøvde den medisinske konklusjonen i den forrige rapporten, og i epikriser og uttalelser som de fikk fra helsefaglig hold. «Vi ser ikke sykdommen», sa de kort og godt. Barnevernet liker ikke sykdom, fordi sykdom tvinger barnevernet til å tenke annerledes om årsak og virkning, og om foreldre som de foretrekker å demonisere.

Fylkeslegen, som visste og forsto, og så hva som skjedde, lot det hele passere.

Barnevernssjefen tviholder også på retten til selv å velge sakkyndig. Dersom barnevernets erfaring er at de sakkyndige lar seg kjøpe, er et slikt standpunkt også helt forståelig.

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*