Vi må stoppe norsk rettspraksis og barnevernspolitikk fra å få totalitære trekk.
Myndighetene i Tsjekkia, Russland og Latvia har anklaget Norge for en autoritær og menneskerettsstridig barnevernspolitikk. Fremstående politikere i Sverige har fremmet forslag om at svenske myndigheter må overta ansvar for svenske barn i norsk barnevernsomsorg. Er anklagene grunnløse, eller har norsk rettspraksis og barnevernspolitikk utviklet totalitære trekk?
Den forrige regjeringen satte ned et utvalg som konkluderte med at hensynet til barnets beste skulle være overordnet. I 2013 ble hensynet til barnas beste styrket på bekostning av det biologiske prinsipp i barnevernsloven. Det er hensynet til familiens integritet som ofte omtales som «det biologiske prinsipp».
Når lovgiverne stiller to slike hensyn opp mot hverandre, risikerer vi at vi ikke fremmer barnets beste, men knapt nok barnets nest beste.
Både hensynet til barnets beste og vernet om familien må anerkjennes som viktige hensyn og premisser i barneverns- og rettspraksis. Ikke minst fordi det er sentrale rettsprinsipp så vel i Den europeiske menneskerettskonvensjon og i FNs barnekonvensjon. Det ligger en fare for autoritær dogmatikk i å opphøye det ene hensyn over det andre som utgangspunkt og «prinsipp».
Vi må være forsiktige med å forskusle barns rett til omsorg fra sine biologiske foreldre. Det støttes av både biologisk og sosialpsykologisk forskning. Utsiktene for barn som oppdras av fosterforeldre er dårligere enn barn som vokser opp med begge biologiske foreldre, spesielt dersom omsorgsovertakelsen skjer sent i barnas liv. Barn som flyttes fra sine foreldre sliter mer med følelsene sine og det sosiale livet som voksne.
Problemet med denne forskning er at det er så mange forstyrrende faktorer som kan være årsaksforklaringer. Ingen eksperimenter vil av etiske hensyn bli gjennomført der en trekker lodd om hvem som skal få offentlig eller foreldrebasert oppvekst. Vi vet imidlertid fra tiltaksforskning at barns trivsel og vekst kan bedres gjennom foreldrebaserte og systemiske tiltak i og omkring barnet. Derfor trengs det flere slike tiltak.
Det er ingen tvil om at barn er avhengig av foreldres omsorg og kjærlighet. Å oppleve respekt og omsorg fra to foreldre er viktig for barns identitetsutvikling og for så vel den emosjonelle, den sosiale som den biologiske helsen. Det er også godt dokumentert at barn som opplever vold og misbruk fra nære pårørende kan få sin helse vesentlig og varig redusert langt opp i voksen alder. Derfor er det viktig at vi som fellesskap legger til rette for gode oppvekstvilkår og stimulerer foreldre til å vise respekt og omsorg overfor barna.
Det er i tilfeller der den ene eller begge foreldre så grovt krenker barnas rett til omsorg at det er nødvendig å nedtone det biologiske prinsippet fordi barnets beste er truet. Dilemmaet består i at både omsorgssvikt og tap av kontakt med omsorgspersoner truer barnas utviklingsmuligheter.
I Norge har det vært lite oppmerksomhet på en psykologisk skade som internasjonalt kalles for «foreldrefiendtlighet». Barn som mister kontakt med omsorgspersoner som de har omsorgs- og kjærlighetsbånd til, kan føle seg tvunget til å rettferdiggjøre omsorgstapet med å utvikle fiendtlige forestillinger mot den ene eller begge foreldre.
Faren med en slik negativ identifikasjonsprosess er at barnet lærer at å gi og få omsorg er noe man skal gjøre seg fortjent til. Forestillingen om en betinget kjærlighet representerer ikke bare en krenkelse mot foreldre som mister omsorgen, men blir en kilde til selvkrenkelse hos barnet.
Høyesterett har slått fast, etter at Norge ble dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstol i den såkalte «Adelesaken», at hensynet til barnas rett til omsorg av biologiske foreldre er sentral i lovforståelsen i Norge.
Spørsmålet er imidlertid om dette har virket inn på rettspraksis, eller er blitt omsatt til et system der psykologer som sakkyndige får en forsterket påvirkningskraft som premissleverandører for rettsavgjørelser når det biologiske prinsipp skal nedtones og barnets beste (over)betones.
Sakkyndiges sterke posisjon i rettsvesenet har vært problematisert, uten at det har fått betydning i praksis. Sakkyndiges fortolkninger oppfattes alt for ofte som objektive fakta.
Dommere trenger å vite mer om hvordan ulike perspektiver i psykologien påvirker vårt syn på atferd og sykdom blant barn og foreldre. Hvis vi ser på barns reaksjoner som objektiv sykdom eller en forstyrrelse, mister vi viktig informasjon og mulighet for refleksjon og modning.
I psykologien er et nytt perspektiv på fremmarsj. Vi kaller det kontekstuelt eller dialogisk fordi det utforsker barn og voksnes reaksjoner som kommunikasjon.
Avgjørelser om omsorgs– og samværsrett krever derfor at rettspleien i økende grad anvender dialogiske metoder i tvister. Det krever at partene møter hverandre med gjensidig respekt og åpen dialog. I jussen kalles det for «tilretteleggende mekling». Slik mekling bygger på følgende:
En forståelse for konflikter som et livsvilkår. Konflikter er verken gode eller dårlige. Hvorvidt de er konstruktive eller destruktive avhenger av måten de blir møtt på. En tillit til at partene kan utvikle løsninger og ny atferd og derigjennom utvikle moralsk ansvarlighet. En aksept av at det er flere virkeligheter. At dialog er ønskelig i enhver konflikt, og at det er middelet til å nå målet.
En slik forståelse og praksis vil ha større mulighet for å fremme barnets beste.
Eivind Meland
Fastlege og professor i medisin, Universitetet i Bergen
Leave a Reply