Hvordan bør pressen dekke en sak der barnevernet har overtatt omsorgen for barn?
av Anne Lindboe, Barneombud
Fem barn ble i fjor flyttet ut av sin familie på et lite sted på Vestlandet. Omsorgsovertakelsen har fått stor internasjonal oppmerksomhet, med demonstrasjoner i flere land mot det norske barnevernet. Saken har vært bredt omtalt i flere norske medier, inkludert Dagbladet.
Medias dekning av barnevernssaken på Vestlandet og norsk presses dekning av barnevernssaker generelt gjør at vi nå må ta en presseetisk debatt om kildekritikk og identifisering av barn.
Voksenperspektivet er slående i mediedekning av mange barnevernssaker. Da barnevernssaken på Vestlandet ble tema i NRK Debatten (21.04.16) deltok barnas tante i rollen som foreldrenes talsperson, og uttalte at «Vi kjenner ikkje att bildet som er skapt.» Voksenperspektivet er også slående i mediedekningen av andre barnevernssaker, som når Aftenposten (28.04.16) omtaler en somalisk familie der fem barn ble akuttplassert. De tre yngste ble tilbakeført til foreldrene. De to eldste ble det ikke. Foreldrene intervjues om sin opplevelse av å bli angrepet av systemet. Media gir sjelden plass til barna i slike «David mot Goliat»-fortellinger.
Medias samfunnsoppdrag som en maktkritisk vakthund skal selvfølgelig også gjelde en så viktig tjeneste som barnevernet. Men er kildekritikken i enkeltsaker god nok? Framstiller media sakene balansert? Hvordan kan pressen dekke en sak der den ene parten ikke uttaler seg, for eksempel fordi den er et barn, fordi den ikke ønsker å uttale seg, fordi den må beskyttes, eller fordi man er bundet av taushetsplikt av hensyn til barnet? Ivaretar journalistene interessene til barna som står midt oppi det hele? Blir barnas identitet godt nok beskyttet?
Noen ganger har vi hos Barneombudet innsyn i barnevernssaker som skaper store medieoppslag. Det betyr at vi kan lese alle dokumentene i disse sakene. Innsynene viser ofte et langt mer komplekst og nyansert bilde enn slik saken framstilles i mediene.
Sakene vi leser gjenspeiler at barnevernet i virkeligheten har høy terskel for å plassere barn utenfor hjemmet. Det handler om barn som har krav på beskyttelse og hjelp. Noen ganger er det barn som har fortalt at de føler en enorm lettelse når barnevernet plasserer dem utenfor hjemmet.
Før jeg ble barneombud jobbet jeg som barnelege på Statens barnehus, hvor barn og unge får komme når det er mistanke om vold og overgrep. Et av barna hadde i lang tid blitt utsatt for vold fra foreldrene i form av ørefiker, ris og psykisk terror. Da hun etter hvert ble vitne til at lillesøster ble utsatt for det samme ble bekymringen og redselen for mye å bære. Hun kontaktet en lærer hun stolte på for å få hjelp til seg og søsteren sin.
Det er ganske vanlig at storesøsken beskytter småsøsken. Dette kan være grunnen til at de noen ganger vil hjem sammen med dem. Andre ganger kan tilliten til foreldrene være så revet i stykker at de ikke vil flytte hjem igjen.
Hvordan oppleves det da for barna når media skriver om saken deres, og slipper fagpersoner og andre løs for å forsvare foreldrenes rett på barna? Barna har åpnet seg, tatt det kanskje vanskeligste valget i livet sitt, og fortalt om vold og overgrep. Og så blir noe av det såreste i livet allemannseie og diskusjonstema blant mennesker uten kunnskap om barna og deres behov. Spør pressen og deres kilder seg om hvordan de påvirker barnas rettsvern?
Jeg håper pressen fortsatt vil sette søkelys på en så viktig tjeneste som barnevernet. Men det er behov for en konstruktiv kritikk og påpekning av forbedringsområder innen barnevernet, ikke spekulative påstander om enkeltsaker og mangel på respekt for barns privatliv og behov.
I saken om fembarnsfamilien på Vestlandet er familiens geografiske opprinnelse og religiøse tilhørighet kjent, navnet på bygda er kjent, antall barn i familien er kjent. Dagbladet (16.04.16) slår opp saken, med familiebilde av de fem barna og deres foreldre. Ansiktene er sladdet, men familien vil være gjenkjennelige for nærmiljøet.
Er dette i tråd med pressens Vær varsom-plakat § 4.8? Der heter det at: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»
Mediefortellinger om barnevernssakene vinkles ofte som foreldrenes kamp mot barnevernet. Barnevernet forholder seg til taushetsplikten, og barna fører naturlig nok ikke kampene sine i media. Men det er grunn til å huske på at barnevernssaker ikke bare har to parter. Det handler ikke bare om barnevernet og foreldrene. Det handler mest om barna.
Jeg har forståelse for at det er vanskelig å dekke en sak der den ene parten ikke uttaler seg. Hvis man likevel velger å omtale saken, stiller det ekstra krav til kildekritikk, i form av kritiske spørsmål til den parten som intervjues, og god vurdering av hvem man velger å sitere.
Pressens Vær varsom-plakat legger også vekt på kildekritikk. I § 3.2 heter det: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»
Ved en skjev framstilling av barnevernssaker er jeg redd dette påvirker barnevernets handlinger på en slik måte at barnas rettsvern svekkes. Jeg er bekymret for at barnevernet kan strekke seg lenger enn de føler seg komfortable med for å imøtegå foreldrenes ønsker, uten at det er til det beste for barna. Barnevernets ansatte jobber ikke i et vakuum, de påvirkes også av medias dekning.
Barnevernet bør også bidra til en mer sannferdig og balansert framstilling av sakene. I stedet for å gjemme seg bak taushetsplikten i enkeltsaker kan de bli bedre til å kommentere på generelt grunnlag. De kan opplyse om hvordan de jobber, og hva som skal til for at det skjer en omsorgsovertakelse eller akuttplassering.
Men dette må ikke bli en unnskyldning for media til å ikke ta sin del av ansvaret for god kildekritikk og balansert framstilling. Jeg ser fram til en presseetisk debatt om pressens omtale av barnevernssaker.
Lindbo, hva er viktigst her? Å beskytte barnas identitet, eller belyse overgrep og maktmisbruk av en lukket og stilletiende offentlig etat? Visste du, at når du har innsyn i en sak, så er det barnevernets fremstilling og ofte konstruerte sannhet, som du leser? Tar du alt barnevernet skriver som sannhet? At barnevernet i virkeligheten har høy terskel for å plassere barn utenfor hjemmet? Da er du i så fall en uvitende narr. Når du refererer til barn som trenger beskyttelse, er det fint. Men de fleste sakene som det protesteres på i sosiale medier, representerer ikke de sakene, som er ytterst få, men derimot mange saker hvor barnevernet har konstruert en offentlig sannhet, deres egen, for å frata foreldre barna sine på ytterst svake grunnlag. Og dette er ikke pga for lite utdanning, som Solveig Horne ser ut til å tro på, men derimot en massiv og gjennomsyra systemfeil i barnevernet. Det er umulig at slike maktovergrep som vi er vitne til i tusentall over hele landet kan være forårsaket av enkeltpersoner med dårlig utdannelse og lite egnethet. Det er for mange slike saker. Og det er barnevernsledere som skal godkjenne dette. Det hele vitner mer om en godt gjennomtenkt og godt gjemt ideologi som har fått vokse seg frem i det lukkede og «hemmelige» barneverns systemet, som ingen andre har makt eller kontroll på. Av den grunn, er det også komplett umulig å få orden på systemet med de som er ansatt der nå. Barnevernet må legges ned, og et nytt system må bygges opp, mer åpent, med mer kvalitetssikring, og nye medarbeidere som er riktig kvalifisert og som ikke har den samme makten som i dag. De som står bak akuttvedtak og omsorgsovertakelser må få ansvar for sine beslutninger. Blir det gjort feil beslutninger, må det få konsekvenser, for feil kan ikke tolereres mot våre barn og familier. Det er du vel enig i?
Raymond Skorstad
Leder
Foreningen for Barnets Beste