Dette er en video mail, og en direkte etterfølger av en lang mail jeg skrev til statsminister, barne og likestillingsminister, fylkesnemnda, politiet, og alle vesentlig involvert i saken vår. Denne mailen sendte jeg 8/11 hvor jeg fortalte hva jeg har blitt utsatt for både av seksuelle overgrep og vold og at jeg ikke klarer å leve med det lenger.
Advokat har mast på politiet i 8mnd for at jeg skulle få komme til et avhør og kunne bli ferdig, og kunne begynne å jobbe meg fremover. jeg skrev at hvis ikke denne mailen hjalp raskt ifht omsorgssituasjonen for min lillesøster, så er jeg ikke i stand til å vente i enda flere måneder, og da vil jeg gå ut med saken i media og ta kontakt med privat etterforskere som skal gå til bunns i denne saken å få frem sannheten.
Nesten en måned senere fikk jeg et svar fra fylkesmannen om at Barne- og Likestillingsministeren ikke kunne gå inn i enkeltsaker, og at jeg var velkommen, hvis jeg ønsket, til statens hus i Drammen å ta en prat med de hvis jeg ønsket det etter skolen. Det svaret ga meg nesten et sjokk, fordi jeg i mailen de fikk skrev at jeg ikke har vært på skolen på et år pga min far og hans handlinger, og at vi 11 ganger ila har kontaktet barnevern skole og politi med at de kan tilrettelegge for meg slik at jeg kan få begynne på skolen igjen å være trygg.
Alle instanser skyldte på hverandre at det var de som måtte gjøre noe med dette, og ingen tok ansvar, så først en uke før sommerferien, ringte bv endelig å ba min far holde seg unna skolen. Dette kunne de ha gjort umiddelbart i Desember, og hele skolegangen min hadde vært reddet.
Vi har også klaget til fylkesmannen 2 ganger ila det siste året på hvordan saksbehandlere har oppført seg mot oss og at de har nektet oss å bytte saksbehandlere. Vi har alle også klaget på at bvtj nekter oss å fortelle ting mens far bodde hjemme. Så jeg er både skuffet over at det svaret jeg fikk av fylkesmannen beviser at de ikke har lest mailen min, og vi krever selvfølgelig et sette barnevern og er selvfølgelig ikke interresert i å snakke med fylkesmannen som jobber tett i tett med bvtj i Drammen. Jeg skrev i slutten av mailen sist at jeg nå aldri kommer til å gi meg, og kommer til å stå på og gå videre fra dag til dag fremover til min lillesøster er tilbake sammen meg og mamma. Jeg er en jente som holder mine ord.
Her kommer en katastrofal forenkelse av hva jeg har opplevd med barnevernet i drammen. Saken er så omfattende fordi bv har laget 10 000 av dokumenter i saken, hvorav det meste bare er bs. Men dette er en strategi de må gjøre for å få dommere i retten til å ikke orke å gå igjennom alle dokumentene de sender inn, slik at bv som på landsbasis vinner 87% av alle saker føler seg garantert til å vinne denne. Det er et spill fra A til Å hvor bv er lederene, mens den stakkars familien sitter fullstendig fortapt, og sjanseløs til å vinne over alle disse dokumentene som kreves at nemnda går igjennom på forhånd.
Vi har bittert lært veldig mye i vår sak og skjønner jo nå svært godt hvordan hele dette bv systemet i Norge foregår, og hvorfor man allerede i følge statistikken har tapt hele saken. Det som er annerledes med saken vår, enn mange andre, er at det handler ikke om omsorgssvikt på noen måte, det handler om en krig saksbehandlerene ønsket å starte med oss fordi vi satt ned foten og krevde å bli behandlet som mennesker og etter lovverket. Når dette ikke hjalp, navnga vi at våre to saksbehandlere dundret rundt på vinduer å vegger hjemme på huset vårt fullstendig uanmeldt, og da gikk vi ut med hendelsen, navn på ansatte og at dette er helt uakseptabelt. Da fikk vi beskjed om at vi hadde startet en krig med bvtj, også på lydopptak, hvor de forteller om at denne krigen er det dummeste vi noen gang har prøvd å lage.
Fra denne dag gikk det fullstendig nedover med at de skulle legge frem omsorgsovertakelse uten engang å ha tilbudt oss et hjelpetiltak. Det var faktisk vi som kom med mange forslag om hjelpetiltak og hvordan vi kunne løse det og ha et rolig, godt og hyggelig samarbeid med bvtj. Dessverre nektet de å gi fra seg saken. De krevde at de skulle fortsette å beholde saken vår, og at det ikke fantes noe annen utvei.
I etterkant forsto vi jo om at ønsket dems om å ta hevn over mamma var mye mer ønskelig for de enn å ha er hyggelig samarbeid med familien. Så i vår sak så endte denne konflikten mellom meg, mamma og saksbehandlere, i at de uten noe som helst form for hjelp eller forslag bestemte seg for å ta oss.
Se også litt mer om saken på Resett.no
Resett.no
Det hender at en kommer bort i eller hører om saker og personer hvor man til å begynne med nekter å tro at omstendighetene kan medføre riktighet. Fornektelsen bunner som regel i at en selv aldri har hørt om eller erfart maken til foreliggende tilfelle. Men etter å ha undersøkt ytterligere, så oppdager man at omgang med enkelte mennesker og institusjoner faktisk kan ende opp i de mest grusomme opplevelser for de som blir berørt. Dette er en slik historie.
Leave a Reply