Det er ikke vår erfaring at akuttvedtak bare brukes når det er fare for barnets liv og helse.
av Ragnhild Pettersen, psykolog
Innlegget er skrevet i samarbeid med Ester Solberg, Monica Flock og Kjell Olav Edvardsen, alle sakkyndige psykologer.
Leder for barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, Anne Grønsund, hevder at akuttvedtak kun brukes når det er fare for barnets liv og helse, og at akutt plassering av barn er absolutt siste mulighet. Grønsund sier videre at hun er trygg på at ingen ansatte i barnevernet tar lett på plasseringer. Vi skulle så gjerne vært enig med deg, Anne Grønsund! Vi ønsker at barnas rettssikkerhet skal øke, ved en reduksjon på feil og forhastede akuttplasseringer, og hvor man i stedet søker å øke treffsikkerheten. Det må være mulig å få til begge deler men vi må tørre å tenke nytt i forhold til hvordan vi kan beskytte barna uten å traumatisere dem.
Det er ikke vår erfaring at akuttvedtak bare brukes når det er fare for barnets liv og helse, eller når det ikke finnes andre muligheter. Vi opplever at akuttplasserings-paragrafen i økende grad de siste årene misbrukes. Vi kjenner til saker der skadene som påføres barnet ved bråe og plutselige hentinger langt overskrider farene ved å bli værende i hjemmet.
Grønsund etterlyser mer penger til forebygging for dermed unngå akuttplasseringer. Vi ser ikke bort fra at dette kan være en vei å gå. La oss likevel se litt på tallenes tale fra Statistisk Sentralbyrå: Fra 2008 til 2015 har antall akuttplasseringer økt med 60 %, noe vi tydeligvis er enige om at er bekymringsfullt. Antall ansatte har i samme periode også økt med 60 %. En økning i antall årsverk, som skulle jobbe med forebygging, skjedde samtidig med en temmelig nøyaktig tilsvarende økning i akuttvedtak. Barn som mottok hjelp fra barnevernet økte fra om lag 44.000 til 53.500, altså 20 %. En økning i tiltak påvirket altså ikke til en reduksjon av akuttvedtak, men i høyeste grad tvert imot. Vi tror derfor ikke alt dreier seg om økonomiske midler. Det kan tvert imot være behov for en holdningsendring og strukturendring i barnevernet. Vi skulle ønske at barnevernet fungerer slik både Grønsund, Horne og Trommald sier, men det gjør det ikke. Vi stiller oss sterkt tvilende til om de barna det gjelder er takknemlige for traumene de ble påført fordi barnevernet og Fylkesnemnda ønsket å være føre-var.
Vi målbærer en bekymring på vegne av barn og familier som sliter som følge av forhastede beslutninger og manglende rettsikkerhet i nåværende system. Ingen av oss ønsker saker med et slikt tragisk utfall som Christoffer-saken, og nettopp derfor er det viktig å ha et barnevern med stor tillit og legalitet i befolkningen. Et økende problem er at folk er blitt redde for barneverntjenesten, og ikke tør søke hjelp. Det er samtidig viktig at de barna som er i akutt nød, får raskere og mer kompetent hjelp.
Grønsunds trygghet for at alle ansatte i barnevernet handler etisk forsvarlig, vekker bekymringer. Ingen instans er etisk ufeilbarlig. I helsevesenet er det åpning for at leger og sykepleiere begår feil, også med hensikt. Derfor finnes det et helsetilsyn som gir mulighet til sanksjoner overfor helsepersonell, som deriblant er tap av autorisasjon. Også politiet har et særskilt etterforskningsorgan rettet mot seg selv. Selvfølgelig finnes det utro tjenere også i barnevernet, ansatte med psykiske problemer som i alle andre deler av samfunnet. Samtidig et tilsynssystem som sørger for at barnevernets saksbehandlere kan miste sin autorisasjon. Det oppfattes som direkte urovekkende at man ikke innser etisk feilbarhet i en instans som håndterer så vidt alvorlige spørsmål som i barnevernet.
Vårt forslag i debatten er som følger: Barnevernet kan inndeles i en førstelinjetjeneste og en fylkesbasert spesialisttjeneste. Barnevernets førstelinjetjeneste kan fortrinnsvis konsentrere seg om tiltak. Vi foreslår at barnevernet kan akuttplassere til fremmede omgivelser for noen få uker. Innen den tid bør undersøkes muligheter for gode nok tiltak i hjemmet, muligheter for kreative løsninger via nettverket, og mulighet for foreldre-barn-institusjoner. Familiene må kunne velge mellom godkjente tiltakspakker/foreldre-barn-institusjoner, slik at disse instansene først og fremst motiveres til å bli oppfattet som godt egnede av brukerne, og ikke av oppdragsgiver, som vil stå på motsatt side i retten.
En omfattende kontakt mellom foreldre og barn i undersøkelsesfasen styrker selve undersøkelsen og øker rettssikkerheten, også ved en rettssak om varig omsorgsplassering. Dersom barnevernet ikke lykkes med tiltakspakkene eller nettverksplassering, og i de mest alvorlige bekymringene, bør saken behandles av et fylkesbasert spesialistteam med sakkyndig kompetanse. All håndtering av langvarige omsorgsplasseringer til fremmede omgivelser flyttes til en slik spesialistkompetanse. Dette vil være et godt bidrag for økning av treffsikkerhet, og for best mulig håndtering av de mest alvorlige tilfellene av omsorgssvikt. For ytterligere økning av familienes rettsikkerhet, kan evt. innføres «battle of the experts», der også privat part får rett til en uavhengig sakkyndig uttalelse i retten.
Det er ikke bare blant helsepersonell og i politiet at det finnes enkelte som handler uetisk og kritikkverdig. Det er derfor på høy tid at det innføres et sentralt tilsynsorgan med myndighet til å gi varsler og til å frata autorisasjon til saksbehandlere i barnevernet, på lik linje med det som gjelder for helsepersonell, for advokater og for politiet.
Leave a Reply