Vilde var 24 år da hun ble kastet inn i jobben som barnevernsleder. Etter halvannet år sa det stopp

Hver femte barnevernsleder slutter hvert år. Hvordan kan man få flere til å bli lenger i jobben?

Av Simen Aker Grimsrud (tekst)

Etter studiene flyttet Vilde Vatn til den lille finnmarkskommunen Måsøy for å begynne i sin første jobb som saksbehandler. To dager senere sa sjefen opp.

Etter noen uker sto hun der alene – som den eneste ansatte i barnevernstjenesten. Vatn ble stedfortreder for leder, og etter hvert konstituert leder.

– Jeg husker jeg tenkte at dette er tull; jeg kan ikke bli barnevernsleder, sier Vilde Vatn i dag, nesten fire år senere.

Mye makt

I halvannet år jobbet hun alene i barnevernstjenesten i Måsøy. Hun fikk ansvar for alt fra tiltak og omsorgsovertakelser til økonomi og rapportering.

Vatn fikk seks timer i uka med veiledning fra barnevernslederen i Hammerfest. Resten av tiden måtte hun klare seg selv.

Hun gikk løs på oppgaven med ungdommelig pågangsmot og et systematisk hode. Hun opplevde raskt mestring.

Samtidig syntes hun det var vanskelig å sitte med så mye makt alene.

– Jeg skulle ta beslutninger som er store for familiene. Jeg husker jeg tenkte: hvem er jeg til å bestemme om omsorgen er bra nok? Jeg er 24 år og har ikke egne barn, sier hun.

Jobbet lange dager

Da Vatn ble barnevernsleder, økte antall bekymringsmeldinger i kommunen. Hun tror det handler om at hun i starten brukte mye tid på å bygge tillit i lokalsamfunnet og hadde samtaler med skole, barnehage og politi.

– Jeg måtte fortelle hva en undersøkelse er, og hva slags type hjelp vi gir. Flere hadde vært skeptiske til å melde fra til barnevernet.

Arbeidsmengden vokste i takt med bekymringsmeldingene som ramlet inn. Ofte var hun ikke ferdig før ni om kvelden. Hun jobbet lørdager og søndager.

Det sosiale livet på det nye hjemstedet var begrenset. Vatn ville ikke bli kjent med noen som hadde barn, som kunne komme i konflikt med jobben. Hun holdt seg stort sett til andre innflyttere.

Redd for å gjøre feil

Hun fikk gode kolleger fra andre tjenester i kommunen. Men i jobben som barnevernsleder var hun alene om avgjørelsene. Hun kunne ligge våken om natta og tenke. Gjorde hun det riktig eller feil? Visste hun egentlig hva tiltak var?

– Kanskje forsto jeg ikke lovverket riktig, kanskje registreringen ble gjort feil? Jeg var redd for å låse meg fast i en måte å jobbe på som var feil.

Da lederstillingen ble lyst ut permanent etter et halvt år, hadde hun ingen planer om å søke. Men ifølge Vatn var det bare én person som søkte på stillingen, en som ikke engang snakket norsk.

– Jeg gjorde jo jobben allerede, så da kunne jeg like godt søke. Jeg så at det var uforsvarlig å ha en barnevernstjeneste med én ansatt, og motivasjonen min var å ta tak i dette, sier Vatn.

Det var vanskelig å få folk til å jobbe i barnevernet i Finnmark.

– De hadde bare meg, og jeg tenkte at det var bedre for barna at jeg tok jobben, sier Vatn.

Ble syk

Etter å ha jobbet lange dager i ett år, nesten uten ferie, sa det stopp. På vei hjem til juleferie, ble Vatn influensasyk. Dagene gikk, men symptomene ga seg ikke. Da skjønte hun at det handlet om noe mer enn influensa.

Hun ble sykmeldt.

– Jeg hadde vært i en boble. Da jeg fikk det litt på avstand, skjønte jeg at dette måtte jeg ut av, sier Vatn.

Hun jobbet for mye. I ettertid ser hun at hun burde sagt fra tidligere om at hun trengte mer hjelp.

Hun flyttet til familien på Østlandet da hun var sykmeldt. Vatn kunne våkne i full alarmberedskap og tenke at det var noe hun skulle gjort.

Hun hadde ikke lyst til å reise opp til Finnmark igjen, men hun ville ikke forlate barnevernstjenesten i denne tilstanden. Hun hadde allerede begynt å jobbe for at kommunen skulle inngå i et samarbeid med en eller flere kommuner.

– Jeg så hvor sårbart dette var. Jeg opplevde at det ikke var sikkerhet for barn og unge som ikke hadde det bra. Hvis jeg var syk, hvem skulle ta seg av sakene?

Etter sykmeldingen reiste hun opp til Finnmark og fortsatte i jobben som barnevernsleder. Da hun skjønte at kommunen ville få i havn et samarbeid med Hammerfest kommune, sa hun opp jobben.

Skremmende

I dag jobber Vilde Vatn som saksbehandler i barnevernstjenesten i Drøbak. Der har hun jobbet i tre og et halvt år. Snart starter hun i ny jobb som familieterapeut i Oslo.

Men at hun skulle tilbake til barnevernet etter erfaringene i Finnmark, var ingen selvfølge.

– Man blir jo litt skremt av det man har opplevd. Jeg var veldig usikker på om jeg hadde gjort ting riktig eller feil, fordi jeg var alene.

– Vil du bli barnevernsleder igjen?

– Jeg skal ikke lukke noen dører, men her og nå vil jeg ikke det. Barnevernsledere gjør en viktig jobb, men hvem er det som gir oppfølging og veiledning til ledere?

Lite støtte

Mangel på veiledning er en av årsakene til at mange barnevernsledere slutter i jobben, ifølge Torill Moe, førsteamanuensis i barnevernsledelse ved NTNU.

Ifølge tall fra kommunenes organisasjon KS slutter hver femte barnevernsleder hvert år.

– Forskning viser at en god del barnevernsledere opplever at det ikke er tilstrekkelig støtte fra overordnet ledelse og de mangler egne lederteam, sier Torill Moe.

Hun mener turnover blant ledere er et sammensatt problem. De opplever et svært høyt arbeidspress i et krevende arbeidsområde å lede.

Moe har ansvaret for en nasjonal videreutdanning i barnevernsledelse ved NTNU, som er finansiert av Bufdir. Siden oppstarten i 2016, har 207 studenter fullført utdanningen.

Hvor mange av dem som fortsatt jobber som barnevernsledere, har ikke Moe oversikt over.

– Men vi er kjent med at det er stor turnover også blant ledere i kommunalt barnevern, sier hun.

NTNU har nå sendt ut en spørreundersøkelse til alle som har tatt videreutdanningen. Det er foreløpig bare 58 som har svart.

Bekymret for distriktene

I undersøkelsen fra NTNU fikk Moe og kollegene noen gode innspill på hva som må til for å bli i jobben lenge:

Det handler blant annet om å ha en toppledelse som gir barnevernsleder støtte, bedre rammevilkår, tilstrekkelig med støttefunksjoner, gode lønnsvilkår, og at ledere må få veiledning og mulighet for kompetanseheving.

– Jeg er spesielt bekymret over at det er vanskelig å få tak i barnevernsledere i distriktene, sier Moe.

At ferske ansatte blir kastet inn i rollen som ledere, bekymrer henne.

Hun opplever at mange barnevernsledere er dedikerte og brenner for jobben.

– Det er bare synd rammevilkårene ikke er gode nok. Det er ingen tvil om at presset på barnevernslederne er høyt.

Bufdir, direktoratet som har ansvaret for barnevernet, opplyser til Fontene at de ikke har tall som viser hvor mange som slutter i barnevernet etter endt videreutdanning.

– Det er uheldig og krevende for kommunene dersom barnevernsledere som tar videreutdanning slutter i jobben. I så fall vil det være viktig å kartlegge årsakene og vurdere tiltak slik at de fortsetter å jobbe i barnevernet, sier Agnethe Kjerschow, fungerende avdelingsdirektør i Bufdir.

Sluttet som barnevernsleder

Linda Hevrøy tok den nasjonale videreutdanningen for barnevernsledere på NTNU i 2019. Hun jobber ikke lenger som barnevernsleder.

– Alt i alt var det en svært belastende jobb over tid. Selv om jeg hadde gode kolleger å diskutere med, opplevde jeg ofte at jeg sto alene om ansvaret i de tøffe avgjørelsene, sier Hevrøy.

At hun og mange av medstudentene ikke lenger jobber som barnevernsledere, mener hun er et symptom på at det er en veldig krevende jobb å ha over tid.

– Jeg forstår at folk har lyst til å prøve noe annet, og ofte går til høyere stillinger eller andre steder der lederansvaret ikke føles så belastende.

Kan gå hjem halv fire

Hun har gjort det selv. I dag er Hevrøy leder for Familiens hus i Bjørnefjord kommune. Hun har ansvar for alle tjenestene til barn og familier, som helsestasjon, PPT og barnevernstjenesten.

Til tross for at hun i dag er leder for 120 ansatte og har større ansvar, kjenner hun på mindre press enn i jobben som barnevernsleder.

– Nå kan jeg gå hjem halv fire noen dager og ha tid til andre ting enn bare jobb. Som barnevernsleder hadde jeg 200 overtidstimer og klarte ikke ta ut alle feriedagene.

Hun forteller at hun som barnevernsleder alltid måtte være tilgjengelig.

– Du er på jobb 24/7.

Opplevde netthets

Hun hadde med seg ti års ledererfaring fra psykisk helse da hun ble ansatt som barnevernsleder i Os kommune i 2015. Fem år senere takket hun for seg.

Hun opplevde blant annet å bli hengt ut i Facebook-grupper i forbindelse med en barnevernssak.

– Det er belastende å gå på butikken når jeg ikke vet hvem som har lest på disse facebooksidene. Jeg sa til barna mine at de ikke trenger å si hvor mamma jobber, forteller Hevrøy.

Hun opplevde støtte fra kommuneledelsen da det stormet som verst, men hun følte seg likevel alene. Hun mener rollen som barnevernsleder er vanskelig å sette seg inn i for andre.

– Som barnevernsleder kan du ikke få hjelp med selve saken på grunn av taushetsplikten.

Ifølge Hevrøy ble det sendt flere klager til politikerne, og det ble stilt spørsmål om barnevernet gjorde en god nok jobb.

– Det ble en klagestorm. Vi har et sterkt anti-barnevernsmiljø lokalt, og de tok kontakt med politikerne og stilte spørsmål, forteller Hevrøy.

Vil ha veiledningsteam

I dag er hun altså sjefen til barnevernslederen. At hun selv har hatt samme jobb, mener hun at begge nyter godt av.

– Jeg forstår utfordringene den nye barnevernslederen står i, og kan støtte henne, fordi jeg har vært der selv. Jeg kan involvere meg i enkeltsakene, som min leder den gang ikke kunne.

– Hvilke råd vil du gi til andre som blir kastet inn i jobben som barnevernsleder?

– Ha alltid med deg en medleder du kan stole 100 prosent på. Skal du være en god leder selv, må du kunne snakke åpent om det å lede, de vanskelige avgjørelsene og de problemstillingene du står i, sier Hevrøy.

Hun tror ikke økt lønn kunne gjort at hun hadde blitt i lederjobben. Hun ville heller hatt mer støtte. Hevrøy foreslår at det opprettes regionale veiledningsteam for barnevernsledere.

– Gjerne bestående av en psykolog, en advokat og en tidligere barnevernsleder. Så kunne barnevernsledere hatt gruppeveiledning sammen. Det savnet jeg selv.

Tøff og trygg

Berit Jacobsen skulle aldri bli barnevernsleder. Tilfeldigheter gjorde at hun endte opp som det i 2010. Hun tok videreutdanningen på NTNU samme år som Linda Hevrøy. Men i motsetning til sin kollega, er hun fortsatt barnevernsleder. På fjortende året.

– Jeg digger denne jobben! Jeg vil anbefale alle å bli barnevernsleder, sier Jacobsen entusiastisk, før hun henter seg litt inn:

– Men du må vite hva du går til. For dette passer ikke for alle.

Som leder for Norsk barnevernlederforening (NOBO), har hun god oversikt over hvordan barnevernsledere har det i jobben.

– Som barnevernsleder må du være tøff og ha tæl, og være trygg på deg selv. Du kan ikke ha stor autoritetsangst, og må kunne si fra til de over og under deg, sier Jacobsen.

At hver femte barnevernsleder slutter hvert år, overrasker ikke Berit Jacobsen.

– Det er så alvorlig det vi driver med. Du er den eneste i kommunen som har den jobben, og vi jobber med de aller mest sårbare barna.

Hun vet at mange barnevernsledere kan føle seg ensomme. Hun har kjent på det selv.

– Som barnevernsleder er det du som til syvende og sist er ansvarlig for alvorlige avgjørelser som tas av dine ansatte. Det tar jeg på ramme alvor, sier Jacobsen.

Hvem blir barnevernsledere? Ifølge Jacobsen har de fleste et fellestrekk: De er gode fagfolk, men har ingen formell lederkompetanse.

Noen blir kastet ut i det i mangel på alternativer.

Kastet under bussen

Berit Jacobsen forteller om press fra alle kanter. Familier som trenger hjelp og krav om økonomiske innsparinger. Det er sykmeldinger og høy turnover. Du skal bidra til at andre instanser kan jobbe forebyggende, og ta vare på de ansatte. Du skal svare politikerne og møte kritikk i media.

– Noen opplever at kommuneledelsen går ut i media og tar barnevernsleder i forsvar, mens andre blir kastet under bussen. Har du ikke støtte hos leder, så slutter du. Det er det klokeste å gjøre, sier Jacobsen.

– En barnevernsleder sitter med mye makt, må man ikke da tåle kritikk fra media?

– Jo, kritikk fra media trenger vi, men jeg opplever ofte at det blir urettferdig framstilt. Hvis én barnevernstjeneste gjør feil, så gjelder det liksom alle barnevernstjenester. Folk sliter også med å skille mellom statlig og kommunalt barnevern. Det er vi i førstelinja som får skylda, sier Jacobsen.

– Sats på ledelse

Hun mener mange ledere ikke har god nok kompetanse. At ledere som har tatt videreutdanning senere slutter som barnevernsleder, synes hun er synd.

– Jeg mener vi har ganske høy kompetanse i barnevernet, men det hjelper ikke hvis vi lekker i andre enden, sier Jacobsen.

I rapport etter rapport har barnevernet fått skarp kritikk for å bryte loven. Det blir ikke bedre før kommunene satser mer på ledelse, ifølge Jacobsen.

– Man klarer ikke å beholde saksbehandlere når ledere slutter. De nedslående rapportene vil fortsette å komme så lenge det ikke satses mer på tilrettelegging for at ledere kan leve med situasjonen over tid.

Halvparten slutta

Hun forteller at hun ble rekruttert inn som leder på den vanligste måten: Fordi hun var en god fagperson. Formell lederkompetanse hadde hun ikke. Det er det få barnevernsledere som har.

I 2019 tok hun videreutdanning for barnevernsledere på NTNU. Da hun møtte sine medstudenter og kullet over to år senere, var hun sjokkert over hvor mange som hadde sluttet i jobben.

– Over halvparten av de 40 som var til stede jobbet ikke lenger som barnevernsledere, sier Jacobsen.

Selv har Jacobsen ingen planer om å gi seg som barnevernsleder. Det er i førstelinja hun vil jobbe.

– Hvorfor har du holdt ut så lenge?

– Jeg tror det har mye med personlighet å gjøre. Hvis du er en person som bekymrer deg mye og tar inn alle sorger, varer du ikke lenge i barnevernet, og i hvert fall ikke som leder.

Hun mener en barnevernsleder må være rasjonell, analytisk og handlekraftig. Men også hun må ha ledelsen i kommunen på sin side.

– Hvis jeg hadde stanga hodet i veggen, hadde nok også jeg tenkt at dette gidder jeg ikke.

Kilde

Comments

comments