Ville ikke byttet ut mitt liv med min familie

Dette er en historie jeg ønsker at flest mulig av mine venner,slektinger og de som ellers har lyst til å lese. OM du mener barnevernet gjør for lite eller for mye,så skal jeg her ikke nevne barnevernet i noe særlig grad,og jeg skal ikke påstå at de er galninger som bare gjør feil. Jeg vil bare stille dere ett spørsmål,men før det må jeg fortelle bakgrunnen til dette.Dette medfører at jeg må skrive noe svært privat,men uansett,uansett hav som skjedde,hadde jeg ikke ville byttet mine foreldre mot noen. Og jeg savner dem begge to,som begge døde en alt for tidlig død.

Da jeg var 4 ble jeg utsatt for vold av min far. Det var ikke spesielt forferdelig,jeg husker det ikke,men min bestemor fortalte meg dette etter at jeg hadde fått barn selv. Det han gjorde medførte at jeg pådro meg epilepsi,(jeg bli ristet og slått,ikke hardt.da.men ristingen var nok ikke sunt. Dette skjedde i 1965-66.

Da jeg vokte opp,oppdaget jeg at min far var spesielt god på psykisk og psykisk mishandling av en eller annen grunn. Ute å vite det kan jeg gjette på at ettersom hans far igen var overlevende fra leirer fra krigen,og neppe var edru sinden -45 til han døde vil jeg tro at søskenfokken der kanskje fikk litt kjeft og vel så det av og til. Men slik var det da,og ingen reagerte på det,

På skolen kom jeg i mange år uten rene klær,uten å ha dusjet osv,og ble fort en av de mobbeofrene man hører om. Takk til klassen som ikke engang turde å invitere meg på reunion. Ble ikke engang forstalt at det skulle skje. Hvorfor? Tja,det vet dere i klassen vel meget godt selv. Jeg kan fortelle at årsaken til det var at ingen vasket klær hos oss,Jeg fikk ikke vekket min avdrukne mor om morgenen,om det var pga julinga, at ho drakk,eller om hun fikk juling fordi hun drakk,vel,jeg vet ikke,Skylda ble da uansett min.Jeg måtte derfor få henne våken,få opp 2 småsøsken,få alle på bussen og tida jeg da hadde selv var ikke tilstede. Jeg dro f.eks på skolen i oktober i shorts,da det var det eneste plagget jeg fant som ikke sto helt av seg selv.De mange slåsskampene dere tvang meg opp i skaffet meg en ekstra runde når jeg kom hjem med tydelige tegn på slagsmål. Da jeg banka opp en som hevdet min mor var verdens fulleste,fikk jeg juling hjemme fordi jeg hadde slåss.Igjen. Men de av dere som hadde perfekte hjem,foreldre med penger og som fant en utrolig glede i å plage meg fra jeg kom av skolebusen til den gikk hjem. Dere skjønner kanskje grunnen til at jeg ikke hilser mye på dere. No hard feelings,forøvrig. ¤0 år er lang tid å tilgi ungdom som ikke aner konsekvensene av det de bedrev. Men en fordel var det ved det. Om man kan kalle det fordel. Jeg fikk aldri juling mer etter at jeg sluttet skola og begynte å gå ut på byen.Å slåss daglig fordi du og dine blir hånet av en overveldende halvpart av en skoleklasse,som også organiserte det slik at jeg skulle tas i lang friminuttet,og var det en sjanse for at jeg «vant» slåsskampen mot dagens utvalgte,økte det bare på med flere som hjalp til å holde,gir deg etterhvert endel ferdigheter slik at slåssingen etterhvert kulminerte,si det etter at mine foreldre måtte betale erstatning for en i klassen over min som hadde sparket søskenbarnet mitt ,en jente,i skrittet på en særdeles brutal måte. Da måtte min far til byen og jage min mor i butikker for å kjøpe nye klær til «offeret» mitt og far betalte visstnok en erstatning. Før jeg fikk gjenomgå for min «voldelige aferd»MEN: Jeg var hjemme. Jeg hadde en bestemor noen km unna som jeg gikk til når de var ille,og naboer og andre gav meg mye god omsorg,de fleste visste,men da(-67 til 76) var det ikke barnevernet,men nabokjerringa som tok inn de av oss som av en eller annen grunn måtte være ute og ikke fikk spesielt mye hjemme. Vi fikk da det vi trengte,sånn bortsett fra det som i dag ville blitt kalt uforsvarlig omsorg

MEN jeg hadde ett hjem,jeg hadde en base,og om den ikke var perfekt,var det da mitt hjem. Jeg var og er fortsatt glad i mine foreldre,de hadde sine problemer,men de var MINE foreldre. OG jeg husker da meget godt lykkelige dager også. Mange. Så er spørsmålet: Hva hadde skjedd dersom barnevernet hadde banet inn hos oss slik de opererer i dag. Det er ingen tvil om at vi ikke hadde fått sett våre foreeldre mer for vi ble voksne.OG det,mine venner er det samme som å stjele en barndom. Riktignok ikke en perfekt barndom,og en barndom som medførte traumer som jeg da fortalte om (som selvsagt sprang til barnevernet med da de fikk spørsmål om å få de),og bv oppmuntret meg til å gå mer til psykolog. Hvem går til en psykolog som leverer ut alt du har sagt i ren fortrolighet i 3-4 år,en gang i uka? Tilliten er iallefall brutt så det holder.Dersom barnevernet hadde fjernet oss fra våre foreldre ( som,da de fikk barnebarn,og ble eldre forandret seg,mine søsken fikk og kontakt med dem,og de var glade i sine barnebarn) At jeg ikke fikk samme kontakten var like mye min skyld,da det at min mor hadde fått gjennomgått det hun hadde pga at jeg var ett umulig barn og hadde vært det siden 5-6 alderen,og at de aldri aksepterte at jeg (da) røkte en ulovlig substans,som jeg mener er bedre en hjemmebrenten de ble gale av,og at da jeg og min far endelig fikk snakket,han ringte meg faktisk,noe jeg satte enorm pris på, ble den saken ødelagt i løpet av 14 dager,da lensmannen ringte til min da 67-årige far og lurte på om han visste hvor jeg var,(at det gjaldt en namssak ble aldri sagt),så min far trodde jeg var i politibråk,og kontakten ble avsluttet igjen.

NÅ kommer jeg ti poenget: Hadde vi blitt tatt fra våre foreldre den gangen,hadde mennesket meg,slik det er i dag ,ikke eksistert. Kankje jeg ikke hadde blitt sjuk og uføretrygdet? Kanske jeg hadde blitt noe stort? Eller uteligger. Men jeg ble meg,på godt og å vondt,jeg er nå 53 år gammel,lever ikke som en greve,men jeg VET hvordan man ikke skal nedvurdere barn,man skal ikke utsette dem for fyll og vold,man skal ikke utsette dem for noe galt,men det er galskap å ansette en spesialist som skal sjekke etter omsorgsvikt ved å se etter tegn på om barnet liker lever postei eller vafler. Barnløse jentunger med alt for stor makt flytter småunger rundt og forandrer ikke bare livet dets,det fjerner det og erstatter det med et annet. Omsorgssvikt i så stor grad at det er fare for barnets liv og helse trenger men ikke en sakkyndig for å konstatere,men slik er det vel når man ikke ser skogen for bare trær.

Mitt liv har stort sett vart en dans på torner,men jeg ville ikke ha hatt det annerledes. Jeg ville,til tross for det»stygge» jeg skriver om mine foreldre,ikke hatt andre foreldre. Jeg er den jeg er på godt og vondt,oppveksten har noe å si,at jeg fikk smaken på glemsel,selvmedlidenhet og alkohol er tilbakelagt og jeg er den jeg er. MEN hadde jeg blitt fjernet fra mine foreldre,hvem i all verden hade jeg vært da. Jeg våger den påstanden at nesten uansett hordan oppveksten din har vært,ville du ikke mistet det livet du har hatt og fått det erstattet med ett som det offentlige hadde lagt opp til deg. Uansett hvilke mennesker du har hatt til mor eller far er det dine foreldre,ditt liv,og alt du har opplevd på godt og vondt gjør deg til den du er i dag.

Barnevernet ønsker ikke at vi skal være forskjellige,vi skal støpes ,hamres og formes i samme form,slik at vi blir gode samfunnsborgere som betaler vår skatt til glede for de rikeste. De forandrer ikke livene til barna,de fjerner det og erstatter det med et liv DE mener er mer passende for deg.

Jeg savner mine foreldre,og jeg får aldri sagt det jeg skulle sagt,selv om jeg snakket med min far på hans dødsleie en kort stud,og selv om han var lagt i koma,så jeg at han vred ansiktet med alle sine krefter for å vise meg at han hørte.

Hvordan kan man savne og være glad i noen som man også vet gjorde enormt mye galt mot meg? Fordi de gjorde det de visste om,de visste ikke andre metoder,de hadde ingen valg,og de var ikke slemme (unntatt når promillen ble høy nok,da var de slemme mot hverandre og det må jo bare voksne folk være for min del.)

Spørsmålet mitt til deg er følgende: Uansett oppvekst,uansett foreldre hadde livet ditt blitt bedre om barnevernet hadde fjernet det og erstattet det med sine egne regler og påfunn? Hadde de ikke da egentlig stjålet livet ditt og kastet det? Et barn som blir fratatt sine foreldr og familie mister absolutt alt av det livet det burde eller skulle. Tenkt på hva en 16 åring i dag innefor barnevernet egentlig har gått glipp av? Å kjenne sine foreldre på godt og vondt,og å kjenne sine barn på godt og vondt er såvidt jeg kan skjønne så vesentlig at det å tvangsfjerne ett barn fra foreldrene,derom det ike foreligger direkte trussel mot barnets liv og helse,noe som ser ut til å være saken kun i de sakene barnevernet nekter å gå inn i,er ett så stort overgrep mot et barn at det nesten ikke kan beskrives.

Hadde livet mitt blitt bedre med en annen oppvekst? Det kan man jo ikke svare på,men jeg hadde jo mistet det livet jeg har levd,og det har formet meg,gjort meg til den jeg er i dag på godt og vondt,jeg savner mine foreldre selv om vi ikke var på talefot,men føler ingen sorg i den forstand. Det er mest vemodig.

Spørsmålet du skal besvare er følgende: Tenkt deg tanken at barnevernet hadde hentet deg hjemmefra med makt, tvunget deg inn i et helt annet liv,fosterforeldre eller institusjon,og du,når du passerer 50 har da jo ett liv. Men du har ikke livet det var meningen du skulle ha. Foreldrene dine gjorde så godt de kunne,men de klarte ikke tilfredstille «barnevernsfagligheten». LIvet ditt er da,slik det skulle blitt,blitt stjålet av en system som ønsker at samtlige skal være like,vi skal alle være de beste,alle skal bidra,ingen skal få. Tror du,at du,selv om dine foreldre gav deg en dask på baken da du var 6 år (ikke hardt slag,en markering av at dette ikke var akseptabel oppførsel),eler om dine foreldre nektet deg ting andre fikk at du hadde hatt det bedre dersom barnevernet hadde fjernet deg,og konstruert livet ditt i deres bilde av hvordan en skal oppføre seg,og hvordan man skal leve. Hva hadde du foretrukket? (Jeg ser helt bort fra dem der barnevernet ikke tør gå inn,altså der det foregår mishandling,overgrep og direkte livstruende atferd mot barnet?Gale mennesker kan ingen verge se mot heter det) Men ville du hatt det annerledes som 50-åring enn i dag,ville du byttet alle dine oppleveleser med en konstruert virkelighet,lagd av en 23-åring høyskolestudent som hadde deg som semesteroppgave og som ikke lenger husker navnet ditt etter at rapporten for nok en vellykket tvangshenting var funnet sted.

Ville du byttet livet ditt og bodd vekke fra all familie da du var barn?

JMK