Følgende er eksempler på erstatninger som tidligere er gitt til barnevernsbarn. Jeg er helt sjokkert over det de har vært utsatt for og hvor lave disse erstatningene er når jeg leser hva de har vært utsatt for. Og etter å ha lest mange av de uhyggelige nyhetsoppslag som har vært i det siste om barnevernsbarn og institusjoner kan man jo lure på om det er noe bedre forhold for barn i barnevernets omsorg idag.
Les bare:
I en sak fra tidlig i mandatperioden, hvor det ble innvilget billighetserstatning med kr 75 000, hadde kvinnen hatt et ca. to års opphold ved Bjerketun verneskole fra hun var 16. Hun hadde selv ønsket å komme hjemmefra, og faren samtykket i plassering, men var ikke enig i at det skulle skje i skolehjem. De forholdene som ble anført ved oppholdet der, var bruk av isolat og verbal mishandling. Hennes problemer i voksen alder besto i at hun var mye deprimert, hadde psykiske plager i form av angst og tvangspreget atferd, etter hvert også store rygg- og nakkeproblemer, og hadde vært innlagt på nevrologisk og psykiatrisk avdeling. Hun hadde ikke fått ta den utdanningen hun ønsket på grunn av tapt skolegang. Både Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet var i tvil om hun hadde fått verre behandling enn andre barn i andre institusjoner i samme periode. De mente at hun likevel hadde kommet mindre heldig ut enn mange andre, og innvilget derfor erstatning. Den manglende skolegangen og mishandlingen ble sett i sammenheng.
En kvinne fikk avslått sin søknad om erstatning for fysiske overgrep under opphold i barnehjem fra hun var 6 til 9 år (midt i mandatperioden). De besto i at hun ble låst inne, brent med strykejern, låst inne om natten uten mulighet for å gå på toalettet, med påfølgende straff hvis de gjorde i buksen. Opplysningene ble ikke ansett verifisert, og avslaget var i tillegg begrunnet i at andre også har opplevd det samme; hennes opplevelser var ikke enestående.
En kvinne fikk etter klage innvilget erstatning med kr 50 000 etter å ha vært i barnehjem fra hun var to år og i ca. 15 år. Hun var i det samme barnehjemmet hele tiden. Hun hevdet å ha vært utsatt for blotting, tukling, beføling og masturbasjon, og å ha vært tvunget til å være vitne til sodomi og voldtekter. Første voldtekt skal ha skjedd da hun var 6 år. Etter en voldtekt da hun var 12 år, oppdaget bestyrerinnen i barnehjemmet det og anklaget jenta for hendelsen. Voldtatt ble hun også senere, av 10 ulike menn på ulike tidspunkter. Bestyrerinnen visste kun om en hendelse som skulle ha skjedd mens hun ikke var til stede på hjemmet. Men hun understreket at det ikke var lett å ha full oversikt, siden det var mange barn og få ansatte. Hun kjente ikke til at søkeren var blitt utsatt for overgrep på hjemmet, men var bekymret for at stefaren var for nærgående når søkeren var på besøk hos moren. Overgrepene skal ha blitt utført av eldre gutter på barnehjemmet. Som voksen hadde hun angst, til dels sterk og lammende, og særlig overfor menn. Hun led også av hukommelsestap, selvmordstanker, tvangstanker og tvangshandlinger, hallusinasjoner og hadde begått selvmordsforsøk. Hun hadde avbrutt sykepleierutdanningen og hadde vært helt eller delvis sykmeldt i de senere år. Sosialdepartementet og Justisdepartementet anbefalte søknaden innvilget. De anså søkerens betydelige psykiske problemer for å være forårsaket av overgrepene, som de fant sannsynliggjort bl.a. ut fra psykolograpporter, og overgrepene hadde hatt store konsekvenser for søkeren. Billighetserstatningsutvalget mente forholdene ikke var sannsynlige nok ut fra det som ble lagt fram, men klagen ble innvilget av Stortinget.
En kvinne fikk billighetserstatning med kr 150 000 etter to opphold i barnehjem – det ene varte i et halvt år fra hun var 3 , det andre fra hun var 13 og antakelig i noen år (tidlig og midt i mandatperioden). Det første oppholdet, som skulle være på 6 uker, ble på over 6 måneder. Moren bosatte seg i nærheten, men fikk ikke besøke barna. Moren fikk ikke ta med barna for å flytte til Oslo fordi bestyrerinnen mente en enslig mor ikke kunne ta seg av to små barn uten at hun giftet seg igjen. Barnet hadde mange infeksjonssykdommer under oppholdet – ørebetennelser, blærekatarr osv. Hun måtte drikke sin egen urin. [BokenBarnehjemmet er en beskrivelse av blant annet dette oppholdet.] Oppholdet i pikehjemmet var godt det første året. Så ble det bytte av styrer, og det var ikke så bra lenger, blant annet økte belegget fra 7 til 11. Det ble ansatt en sivilarbeider, som voldtok søkeren jevnlig i flere måneder. Etter 6 måneder fant en av de ansatte ut at noe var galt, søkeren fortalte det og ble trodd. Representanter fra barnevernet kom og ”forhørte” søkeren, overgriperen var til stede og blånektet, styrer og styrerinne trodde heller ikke på henne, og det ble ikke foretatt gynekologisk undersøkelse. De to som trodde på henne, sa opp stillingene sine i protest. Søkeren flyttet til en av tantene ved barnehjemmet hun hadde vært på som liten. Heretter gikk det bra, men voldtektene har siden skapt store problemer for henne. Hun har hatt flere sammenbrudd og er ufør på søketidspunktet. Søknaden innvilges ”på bakgrunn av søkers uheldige møte med barnevernet og de graverende seksuelle overgrep hun ble utsatt for, sammenholdt med de alvorlige psykiske konsekvenser dette har medført for henne”.
En mann fikk innvilget sin søknad med kr 15 000 etter en oppvekst i fem forskjellige institusjoner og ett fosterhjem fra han var seks dager gammel (tidlig i mandatperioden). De forholdene han anfører, er at han ved et av hjemmene, der han var i tre år fra han var seks år, opplevde å bli stengt inne i et kott og i en mørk kjeller, det ble også brukt bjerkeris. Dette fortalte han til ”tilsynsmyndigheten” uten at noen reagerte. Det var mye mishandling i fosterhjemmet. Ved det hjemmet hvor han var fra han var 19 år, var det vondt. Advokaten viser til at flere har søkt om erstatning etter å ha vært ved dette hjemmet. Styreren hadde et menneskesyn som tilsa at søkeren måtte behandles som ”et råttent egg”. Lærerinnen klarte å lære søkeren lesing, skriving og regning, mens styreren uttalte ved utskrivingen at hun ikke klarte å lære ham så mye. Han sluttet skolen før 9. klasse. Som voksen var han i jobb, hadde fått kjøpt seg bil, hadde kontakt med moren sin og bodde for seg selv. Begrunnelsen for innvilgelsen var at de vanskelige forholdene i oppveksten, samt den manglende opplæringen, hadde fått store følger for ham senere i livet.
Begrunnelsene i de følgende sakene påpeker kritikkverdige forhold hos barnevernet:
En kvinne var gjennom to år blitt seksuelt misbrukt i et ungdomshjem (sent i mandatperioden). En miljøarbeider ble dømt til fengsel for noe av dette. Erstatningen ble begrunnet med at barnevernet kunne legges til last for misbruket; det var et offentlig ansvar at hun ble utsatt for skade.
En mann som hadde vært på barnehjem fra han var 9 til 15 år (tidlig/midt i mandatperioden), hevdet at han hadde vært utsatt for fysisk og psykisk trakassering, innelåsing i potetkjeller eller på kvisten, slag med stokker, belter og kleshengere, og at bestyrerinnene plukket ut ”favoritter” som de utnyttet seksuelt. Han ble tilkjent erstatning med kr 50 000. Det ble begrunnet med at barnevernsnemnda hadde ansvaret for tilsynet, og at departementet tidligere var gjort kjent med påstander om dette barnehjemmet.
Tilsynet var også fremme i en sak hvor en mann fikk kr 80 000 i erstatning. Han anførte at han under sitt 18 år lange opphold i barnehjem (midt i og sent i mandatperioden), fra han var ett år, var blitt slått med kleshenger, stengt inne på loftet, lagt i tvangstrøye i barneseng. Mishandlingen var utført av nestbestyrerinnen, som sluttet da han hadde vært der i 8–9 år. Han hadde fortalt dette til bestefaren, som brakte det videre, men ble ikke trodd av barnevernet. Han fortalte det visstnok også til andre på hjemmet, uten at noen grep inn. Innvilgelsen var begrunnet i barnevernsnemndas manglende tilsyn, mishandlingen søkeren opplevde på barnehjemmet, og konsekevensene dette hadde hatt for søkeren i voksen alder.
Fem menn og en kvinne fikk avslag på sitt krav om erstatning for seksuelle overgrep og fysisk straff utøvd i en treårsperiode midt i mandatperioden da den aktuelle bestyrervikaren arbeidet der. Bestyrervikaren ble dømt for overgrep mot to barn på samme tid. Barna på hjemmet hadde visstnok også utført overgrep mot hverandre. Barne- og familidepartementet mente at erstatning ikke kunne innvilges på et barnevernfaglig grunnlag. Barnevernet kunne ikke vite om forholdene før saken kom fram. Barnevernet hadde trolig på den tiden heller ikke kunnskap om hvor langtidsskadelig dette kan ha vært for barna, og kunne følgelig ikke klandres for ikke å ha ytt ettervern.
Pubblisert på regjeringen.no
Leave a Reply