Kontrollen med barnevernets virksomhet er for dårlig, fastslår Ole Henriksen.
Over hele landet og verden utenfor har kritikken til det norske barnevernet blitt fremmet, en kritikk som har satt rettstaten Norge i et vanry når det gjelder menneskerettigheter. Med innføring av dagens barnevernreform først på nittitallet, med innføring av fylkesnemnder. I denne prosessen stengte lovgiverne seg selv ute fra prosessen som omhandler barnevernsaker. Etter denne reformen ble innført var det barneverntjenesten i kommunene og fylkesnemndene som kunne igangsette et akuttvedtak. Men før dette akuttvedtaket skulle igangsettes var det en rekke med paragrafer innenfor barnevernets lovhjemler som måtte overholdes. I ytterste konsekvens kunne et akuttvedtak igangsettes når det var fare for barnets liv og helse. Med andre ord, lovgiverne, storting og regjering åpnet i lovverket om det skulle oppstå en krise så kunne barneverntjenesten, med bistand av politi ta ut barn fra heimene uten at lov prosessen trengte å følges, men dette i ytterste konsekvens.
I lov om barneverntjenesten kapittel 2. Ansvarsfordeling og administrasjon i paragraf 2 – 1 sier noe om kommunens ansvarsoppgaver om å sikre barns rettigheter også overfor et barnevern. I ovenfornevnte paragraf heter det blant annet. «Kommunen skal ha internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Kommunen må kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller krav til internkontroll. Kommunen kan beslutte at oppgaver som følge av denne lov skal legges til et folkevalgt organ. Dette organet som ikke kan være kommunestyret, skal ved behandling av klientsaker ha fem medlemmer. I hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvar for oppgaver etter denne lov»
Barnevernloven er lang og omfattende, men i seg selv enkel å forstå. Denne paragraf 2-1 er en paragraf som ikke har kommet til anvendelse i kommunene, stort sett i hele landet. Med andre ord dette har vert en ukjent og ubrukt lovhjemmel som skal påse at administrasjonen i barneverntjenesten forholder seg til et lovverk som sikrer lovens berettigelse.
Når så denne paragrafen er blitt oversett av nesten alle kommunene i Norge, har barneverntjenesten fått fritt spillerom til å utføre sien handlinger etter egne meninger og tro. Når politikerne ikke har igangsatt valg av ovenfornevnte kontrollutvalg så har ingen rett til å gripe inn i enkeltsaker som sorterer under barneverntjenesten. Alle barnevernsaker er enkeltsaker, selv om det blir tusener fordelt over hele landet. Av den grunn kan ikke kommunens ordfører gripe inn, ikke fylkesmannen og ei heller politisk ledelse for barne og likestillings-departementet.
I Troms fylke har fylkesmannen med sin kontrollfunksjon overfor barneverntjenesten avdekket en mengde avvik utført av barneverntjenesten i Tromsø og Lenvik kommuner i særdeleshet. Et avvik er et brudd på en lov eller en forskrift til loven, noe som i seg selv er særdeles skremmende og alvorlig, at slike ting kan florere blant etater som skal ivareta de minste og mest sårbare i samfunnet vårt, våre barn er helt forkastelig.
Nå er det slik at både i kommunene Tromsø og Lenvik så har fylkesmannens kontrollsystem avdekket så mange avvik at ledelsen for disse etatene har trekt seg fra stillingene sine med øyeblikkelig virkning. Men om det innsettes nye ledere, så har ikke avviksmengden avtatt i barneverntjenestens fremgangsmåter. Fylkesmannen avdekket hele 95 prosent avvik i sin internkontroll i barneverntjenesten i Lenvik i 2016 og i Tromsø meldte barnevernlederen sin avgang.
Barneverntjenesten med sin ukontrollerte makt har i stor grad blitt fartsblind og lar seg styre av støttespillere som advokater og psykologer – som igjen har sitt utkomme av de oppdrag barneverntjenesten tildeler dem.
Ole henriksen
For dem som blir rammet av denne måten barneverntjenesten utfører sin egen lovtolkning på, er samfunnskostnadene i kroner å øre av mindre betydning. Det som er av betydning er hvordan barn blir revet grunnløst vekk fra sine foreldre og familier og blir plassert i fosterhjem og andre institusjoner der lengselen etter mor og far gjør hverdagen til et lite helvete. Der barn i en alder av 12 år sier at døden vill være bedre en dette livet, vet samfunnet ikke hva som foregår i et strengt lukket regime.
Når en nå ønsker å synliggjøre en allerede fastsatt lov som kan og skal danne grunnlag for at nettopp barnevernetaten skal kunne kontrolleres, så er dette en plikt for kommunenes folkevalgte, med ordførere i ledelse, å få valgt dette utvalget som kan demme opp om et system som over år har tatt seg til rette, med begrunnelse taushetsplikt og vell vidende om at ingen har anledning til å gå inn i barnevernsaker, der alle slike saker har fått benevnelsen enkeltsaker.
At barneverntjenesten i dag koster landet over 20 milliarder i året, er for de som grunnløst har fått barn sine plassert under barneverntjenestens ansvar uvesentlig. Det som betyr noe er barnas bønn om å få komme hjem til egen biologisk familie. Der barn ikke forstår at foreldrene ikke har makt til å hente dem hjem. I dag vet vi at mennesker som har vært under barneverntjenestens ansvar forteller grelle historier om psykisk og fysiske avstraffelsesmetoder samt at barn blir foret med usanne og negative historier om sine foreldre og familie.
Med opprettelse av et kontrollutvalg – eller kall det gjerne en havarikommisjon for offentlige feilgrep – kan slike saker avvikles før det i hele tatt blir en sak. Barneverntjenesten med sin ukontrollerte makt har i stor grad blitt fartsblind og lar seg styre av støttespillere slik som advokater og psykologer som igjen har sitt utkomme av de oppdrag barneverntjenesten tildeler dem.
Leave a Reply