Barnevernets rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse

 

Sammendrag av publikasjonen

Når barnevernarbeidere ønsker å rettferdiggjøre at omsorgsovertakelse er best for små barn, ser det ut som om sakskjennetegnene bestemmer hvordan argumentasjonen blir konstruert. Hvis den viktigste årsaken til at plassering utenfor hjemmet foreslås er foreldrenes rusmiddelmisbruk, blir dette et trumfkort i argumentasjonen som saken står og faller med. Dette er mulig hvis rusmisbruket er alvorlig, langvarig og har blitt forverret over tid. Da konstrueres det argumenter som har sammenheng med trumfkortet, som følgelig blir ganske generelle, og det blir heller ikke nødvendig å gi detal-jerte, negative beskrivelser av foreldrenes omsorgsevne og personlighet.

Hvis det derimot ikke eksisterer et sakskjennetegn som kan gis status som trumfkort, vil saksbehandleren snarere konstruere et puslespill av argumenter. Da blir vurderingene for eksempel knyttet til forhold som forekomst av vold og overgrep i hjemmet, holdepunkter for at samspillet mellom foreldre og barn er dysfunksjonelt, tegn på vanskjøtsel eller svært dårlig økonomistyring. Puslespillets argumentasjonsform følger av at ingen av disse forholdene vil kunne få status som trumfkort alene, men bygger opp til at «helheten blir mer enn summen av delene» når de ses i sammenheng. Forskjellen på et trumfkort og et puslespill er at puslespillet består i en langt mer konkret dokumentasjon, i følge med en omfattende og spesifikk kritikk av foreldrenes omsorgsevne og personlige egenskaper. Felles for begge typer kasus er imidlertid at det hovedsakelig er mødrene som kritiseres, også når fedrenes voldsbruk og rusmiddelmisbruk kan være en medvirkende årsak til barnevernets inngripen.

Dette er noen av de viktigste resultatene fra en naturalistisk under-søkelse av hvordan saksbehandlere i barneverntjenesten argumenterte for å rettferdiggjøre omsorgsovertakelse i seksten typiske saker som gjaldt i alt tjueen barn under sju år. Barna hadde vært under foreldrenes omsorg før forslaget om plassering utenfor hjemmet ble fremmet for et formelt beslut-ningsorgan. Slike forslag må alltid inneholde to ledd. For det første må barneverntjenesten underbygge at substansen i den enkelte saken stemmer overens med lovens krav. For det andre må det underbygges at ytterligere hjelpetiltak ikke vil føre fram. Det formelle beslutningsorganet var enig i at substansen i samtlige saker stemte overens med lovens krav. I fjorten av sakene var det også enighet om at ytterligere hjelpetiltak ikke ville være tilstrekkelig for å ivareta barnas behov.

De skriftlige saksframleggene i de seksten sakene ble undersøkt ved hjelp av multippel kasusanalyse, en metode som egner seg for spørsmål om «hvordan» og for teoretisk baserte problemstillinger. Kasusanalyser er dess-uten dynamiske og gir rom for en gjensidig prosess mellom teoritesting og teoribygging, og det er mulig for innholdet i hva «kasus» er å forandre seg i løpet av analysene. I undersøkelsen var det barneverntjenestens rettferdig-gjørende argumentasjon som utgjorde kasus. Det som ble analysert var hvordan argumentasjonen ble presentert og varierte i saksframleggene.

Beslutningsprosessen i kasusene kunne forstås som en informasjons-behandlende prosess med følgende stadier: informasjonsinnhenting, infor-masjonsbearbeiding og beslutning. De seksten kasusene ble først sammen-liknet systematisk for å få fram hvordan informasjon som var relevant for rettferdiggjøringen av omsorgsovertakelse ble valgt ut og presentert. Denne informasjonen representerte et strategisk utvalg fra en mye større informasjonsmengde, og bidro til å understreke manglene ved den omsorgs-situasjonen barna i sakene ble tilbudt.

For det andre ble kasusene sammenliknet med henblikk på å få fram hvordan saksbehandlerne kombinerte og vektet den informasjonen som var gitt status som relevant for formålet. Dette var en aktiv prosess som innebar noe mer enn å trekke logiske slutninger på grunnlag av informasjonen. Snarere var det snakk om å tilførefagkunnskap som begrunnet at den omsorgssituasjonen barna hadde hos sine foreldre, det vil primært si sine mødre, var normativt gal i forhold til hvordan små barn bør ha det i dagens norske samfunn. Det som drev denne prosessen framover var derfor de faglige slutningene som ble trukket, som primært var deskriptive og kausale.

For det tredje ble kasusene sammenliknet med henblikk på å få fram på hvilke måter substansen i hvert enkelt kasus ble matchet med bestemmelsene i lov om barneverntjenester. Det var her saksbehand-lerne fastslo at lovens vilkår var oppfylt, og at ytterligere hjelpetiltak ikke ville føre fram. Dette skjedde på den måten at de ulike barnevernfaglige konstruksjonene av svært mangelfulle omsorgssituasjoner ble sammenliknet med en juridisk konstruksjon av de samme fenomenene. Da kunne det også se ut som om det viktigste aspektet ved matchingen var å få fram foreldrenes skyld og ansvar for barnas mangelfulle omsorgssituasjon.

Samtidig som argumentasjonen ble organisert med vekt på et trumfkort eller som et puslespill hadde den noen felles trekk. Dette hadde sammenheng med måten argumentasjonen ble kjedet sammen på for å få fram at omsorgsovertakelse var rettferdig, riktig og ønskelig. Det som ble vektlagt var nemlig argumentene for forslaget, og det var ikke rom for motfore-stillinger som kunne gitt et mer nyansert bilde av barnas omsorgssituasjon eller foreldrenes omsorgsutøvelse. Det var heller ikke rom for kontrafaktisk eller «hva hvis…»-argumentasjon. Dermed fikk også beslutningsprosessen, slik den ble formidlet gjennom saksframleggene, preg av å være en etter-rasjonalisering. Det ble heller ikke diskutert hvorfor barneverntjenesten vurderte det som tross alt var mye av den samme informasjonen i saken annerledes nå enn tidligere. Samtidig kan den ganske ensidige formen fram-stillingene fikk, ha bidratt til at argumentasjonen ble effektiv og formåls-rasjonell.

Saksbehandlerne foretok kliniske vurderinger når de konkluderte med at barnas omsorgssituasjon var for mangelfull i hjemmet. Slike vurderinger blir generelle og får ofte et skråsikkert preg når de også presenteres på en proklamatorisk måte, slik det gjennomgående skjedde i de kasusene som ble analysert. Dermed ble det også et sprang mellom de fenomennære eksemplene som ble gitt i tekstene og den faglige argumentasjonen som ble tilført for å underbygge at barnas omsorgssituasjon var normativt gal. Denne avstanden kunne blitt mindre hvis saksbehandlerne hadde brukt forsknings-basert kunnskap, det vil si lagt vekt på en probabilistisk måte å argumentere på. Avstanden kunne også blitt mindre hvis de hadde generalisert klinisk gjennom å trekke veksler på andre liknende saker. Dette ble imidlertid nesten ikke gjort.

Som resultat av undersøkelsen framheves tre viktige perspektiver for barnevernfaglig praksis, som bør integreres. Det ene kan karakteriseres som en modernistisk tenkemåte, med ideer om å bygge opp en kunnskapsbase som inkluderer kjennetegn ved saker, vurderingskriterier som legges til grunn, og beslutninger som fattes. Det andre kan karakteriseres som en sosialkonstruksjonistisk tenkemåte, som vektlegger at barnevernarbeiderens beslutninger må vurderes ut fra etiske krav basert på en stadig reflekterende og refleksiv praksis, der også foreldre inviteres med i en felles konstruksjon av løsninger. Det tredje perspektivet vektlegger prosedyrerasjonalitet som innebærer at det viktigste er å følge prosedyrer som er juridisk baserte, som kan forsvares offentlig og som fører til beslutninger som kan aksepteres rasjonelt. Nettopp fordi det er umulig å ta bort det at makt, maktforskjeller og maktmisbruk er en del av barnevernets arbeid uansett hvor stor vekt som legges på moralsk og etisk refleksjon, er det viktig med åpnere former for argumentasjon selv om disse kanskje vil være mindre effektive. Det bør være rom for vurderinger av alternative løsninger og konsekvensene av disse, også når en sak er blitt så alvorlig atplassering utenfor hjemmet framstår som det minst skadelige alternativet. Det bør også være rom for begrunnelsesformer som ikke ensidig er forankret i negative kjennetegn eller diagnostikk av foreldrene – i praksis særlig barnas mødre.