Det er et faktum at barnevernet er en nødvendighet i et rettssamfunn, og at vi har sett mange eksempler på at denne etaten ofte burde ha grepet inn tidligere enn den gjør, det har med kompetanse å gjøre, men er dermed barnevernet fristilt fra FNs menneskerettigheter?
Advokater, leger og psykologer har etiske retningslinjer å forholde seg til. Det har ikke saksbehandlere i norsk barnevern. Saksbehandlere i «barnevernet» kan lyve, karikere og fortie saksopplysninger, og derigjennom oppkonstruere virkelighetsbilder, helt uten å risikere å bli tatt for det. Er det i det hele tatt noen som tror at saksbehandlere i barnevernet lar seg styre av egne antipatier og sympatier eller profesjonskamp, heller enn av hensynet til barnet?
La oss holde på naiviteten, og troen på den uovertrufne norske rettsstat, framfor hensynet til våre barn. Hva er barnevernet villige til å risikere på vegne av barnet? Hensynet til barnet synes for den enkelte barnevernansatte, slik norsk barnevern fungerer i dag, å være underordnet egen prestisje og behov for maktdemonstrasjon. Enhver fagperson, med relevant kompetanse, vil kunne bekrefte og begrunne at barn blir direkte skadelidende under falske beskyldninger mot foreldrene om omsorgssvikt, psykisk og en dog fysisk mishandling, når det er tatt ut av løse luften. Hvor mange har ikke opplevd at f.eks. søknader om fosterhjem sendes «Bufetat» med en eller flere/samtlige av de nevnte tre begrunnelser, for så å trekkes tilbake, for eksempel under henvisning til at barnet/ungdommen har ombestemt seg. Ennå har ikke norsk barnevern, og spesielt ikke barnevernet i Gjøvik, forstått at dette undergraver hele etatens eksistensberettigelse. Norsk barnevern skyter seg selv i foten, med å bli en navlebeskuende retthaversk instans, overordnet FNs menneskerettigheter. Fylkesmannen, som av prinsipp ikke forholder seg til klager på barnevernets skriftlige rapporter, henviser til at det er «påstand mot påstand» og forholder seg kun til brudd på paragrafer, men kan imidlertid «påpeke at det følger av god forvaltningsskikk at klagers anførsler journalføres og legges i barnevernsaken,» men det kan altså ikke kreves, og Gjøvik barnevern etterfølger det heller ikke. Vi mener barnevernet, fylkesmannen og samfunnet generelt i dag tar for lett på barnevernets maktovergrep, under dekke av hensyn til barnet, som vi alle vil beskytte, om ikke annet så for vår egen selvfølelses skyld. Men barnet blir rammet av slik praksis mer enn besteborgere liker å ta inn over seg. Lesere av OA skal også være oppmerksomme på at barnevernets skriftlige rapporter blir arkivert til såkalt «evig tid» og gjort tilgjengelig til forskningsformål etter 50 år. Det har så vidt oss bekjent ikke hendt at barnevernet har beklaget sin journalføring eller uriktige opplysninger i sine såkalte «kartleggingsrapporter.»
Når barnevernet regelmessig blir kritisert av folk på avisenes debattsider, kommer redaksjonene og kommunens politikere etter hvert til med forsvar til barnevernet som liksom ikke kan forsvare seg selv på grunn av taushetsplikten, som gjør at de ikke kan kommentere enkeltsaker, stakkars. Dette er et tydelig eksempel på korttenkte og selvforherligende myter i det norske «rettssamfunnet.» Det er vel like sannsynlig at barnevernet tvert imot skjuler sine maktovergrep med henvisning til taushetsplikten? Det må det i så fall settes en stopper for, hvis vi mener noe med dette velferds- og rettssamfunnet?» Men hvem har overskudd og tar seg bryet med å gjøre det, som ikke er rammet selv?
Med hilsen «tilgjengelig til forskningsformål etter 50 år»
Leave a Reply