Jeg har bodd og jobbet i 10 år i Norge… en tysk dame, som flyttet til Norge da jeg var 47 og enestående.
Allerede etter ca. 2 måneder var det noe «rart», når man hadde å gjøre med alle disse myndigheter…. og så har jeg spurt min daværende utleier, hva er dette, denne usynlige «overmakt» som setter deg med en gang med et velmenende smil i frykt eller som man er utlevert til noe større man kan ikke gripe, som en marionette, følg med ellers… Svaret hans var: «Ikke snakk så høyt om dette – vi kjenner det fra før…» Han var fra Jugoslavia…
Senere i mitt arbeidsliv ble jeg kjent med mange utlendinger fra daværende «øst-blokken» – Russere, Polakker, og hvor som helst de kommer fra… alle sier det samme.
Etterhvert jeg ble kjent med 3 forskjellige mødre, en norsk dame og hennes bestemor som har mistet barn, jeg kunne ikke forstå hva er grunnen til og at de var helt hjelpeløse i kampen om barnet i dette systemet… en russisk dame som hadde mistet barn og en dame ( men ikke personlig, men som ikke bodd langt fra meg) fra USA… flere tyskere som forlot landet grunnet barnevern… da gikk det opp et lys for meg…. og jeg husket som det var i gamle DDR`n jeg vokst opp – og hvor staten hadde myndighet over barn og familier og tok barn fra foreldrene som ikke var konform med staten eller ikke hadde passet inn i bildet av «rettskaffende mennesker og naboer» (angiver systemet virket utmerket der også…) i såkalte «Jugendheim»… eller de ble tvangsadoptert til «system-trofaste familier» … for å bli oppdradd til velfungerende tjenere til systemet…. i dag leter foreldrene etter sine barn og flere får erstatning fordi det var en av de største forbrytelser i dette systemet…
For meg selv, er det norske system samt sine myndigheter, grunnen til at jeg flyttet tilbake til Tyskland, med bare mine personlige ting i fjor… bra at jeg hadde ikke barn der, men alt andre var grunn nok til å forlate dette landet.
Men her er en link om «stjålne barn» i tidligere DDR. Denne settningen er i likhet med det det norske barnevern gjør: «Diese Adoptionen fanden statt, „ohne dass in der Vergangenheit ein gegen das Wohl des Kindes gerichtetes Versagen der Eltern nachweisbar war“. (Adopsjoner ble gjennomført, uten at det var «dårlige foreldreferdigheter)
Fordi foreldrene hennes var «iøynefallende» fra SEDs synspunkt, er det sagt at tusenvis av barn i DDR har blitt erklært død etter fødsel og utgitt for adopsjon. Berørte personer krever utdanning.
Welt.de
Fødsel av et barn er en av de beste øyeblikkene i en familiens liv – eller skal det være. «Mor og barn er bra!»: Thomas R. (navn endret, rødt.) Husker disse ordene selv etter flere tiår. Straks satte han seg på sykehuset i Øst-Berlin, hvor kona hans bare hadde født en datter.
Men kom der, ventet ham en forferdelig melding: «Ditt barn er død.» Thomas R. var desperat. Han ba om å se liket. Det var ikke mulig, sa legen ansvarlig.
Du kan ikke komme over noe sånt. Hvorfor døde barnet sitt? Og hvorfor fikk han ikke lov til å se det? Kanskje alt var annerledes? Thomas R. og hans kone er ikke de eneste tidligere DDR-borgere som stiller disse spørsmålene nesten tre tiår etter gjenforening. De vil vite hva som skjedde med barnet sitt.
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply