Jeg sluttet å jobbe i barneverntjenesten i 2007. Årsaken var at jeg var utdannet til å hjelpe mennesker, men rasjonalisme og byråkrati tok knekken på meg. På sosionomutdanningen lærte vi å møte klienten på det nivået klienten var. Lete etter ressurser, og se helheten. Vi ble ofte påminnet om viktigheten av å ikke foreta såkalte nivåfeilslutninger. Det vil si å ta en negativ ting å blåse det opp til å bli helheten. I senere tid, har jeg utdannet meg til lærer. I studiet har vi lært mye om vurdering for læring. Dette er et prinsipp som stemmer godt overens med det vi lærte på sosionomutdanningen. Hva er du god på og hva må du gjøre for å bli bedre? Hvilke tiltak må settes i verk for at du kan bli bedre og øke kompetansen? Vi lærte også mye om relasjonsbygging og kommunikasjon. Jeg skjønner ingen ting av dagens barnevern. Har det skjedd noe med utdanningen? Har barnevernet sluttet å være en hjelpeinstans som skal jobbe med å bedre barns livssituasjon? Jeg leser det ene innlegget etter det andre og blir nesten flau over sosialarbeidere som oppfører seg som de gjør. Empati, ta den andres perspektiv, samarbeid og å være en profesjonell hjelper. Den viktigste egenskapen er ydmykhet. Selv om jeg jobbet i barnevernet var jeg ikke en perfekt mor. Kunne jeg da kreve at andre skulle være noe jeg ikke selv var? Jeg vet at Karin Killèn ikke er helt bra, men hun sa i hvert fall noe bra. Det er ikke godt for et menneske å gjøre onde gjerninger. Derfor er det viktig å granske barnevernet, holdninger de ansatte har til klienten og eventuelt få en debatt om hva omsorgssvikt i sannhet er. Dessuten trenger mange av de misforståtte sosialarbeiderne hjelp til å stoppe å gjøre andre vondt. Det er ikke godt for dem heller i lengden. Kanskje det er derfor mange barneverntjenester sliter med stort sykefravær? På fruktene skal treet kjennes!
Leave a Reply