Det kan ofte se ut til at en teori eller forklaring blir sann bare den gjentas mange nok ganger.
Av Arne Brathagen, psykologspesialist.
Undertegnede er psykologspesialist og har jobbet som sakkyndig for forvaltning og domstoler siden 2001.
En vårdag i 1992 er en barnehageansatt på vei til jobb i Botngård barnehage i Bjugn kommune. På vei til jobb blir han stanset av lensmannen som ber ham om å sette seg inn i bilen. På lensmannskontoret får han vite at han er mistenkt for blotting etter en bemerkning fra et av barna i barnehagen.
Samtidig får han vite at han er suspendert fra stillingen i barnehagen. Det følger nå avhør av flere barn i barnehagen, og stadig flere overgrep kommer for en dag. Det fortelles om blotting, oralsex, vold og voldtekt. Fagfolk som foretar avhør vurderer barna som troverdige.
Snart begynner imidlertid historiene å vokse og underlige historier blir fortalt om utflukter med slakting av sauer og lam. Samtidig vokser antall mistenke i saken, som snart var oppe i 30 personer. Blant disse var stedets lensmann, to andre ansatte i barnehagen og to fra kommunens tekniske avdeling osv. Sju av de mistenkte ble arrestert.
Det ble foretatt en sakkyndig undersøkelse av underlivet til 61 av barna i barnehagen. Legene fant tegn til overgrep på flere av barna. Andre fagpersoner kunne opplyse at funnene var del av en normalvariasjon.
Det ble bare tatt ut tiltale mot den førstnevnte som senere ble frifunnet i lagmannsretten. Barna ble med andre ord ikke trodd, noe som førte til at bygda ble delt i de som trodde på barna og de som trodde på de tiltalte. Dette skillet skal eksistere den dag i dag.
I kjølvannet av saken ble det reist sterk kritikk av etterforskningen, av de sakkyndige og av dommeravhørene. Det ble pekt på svikt i samtlige ledd, noe som førte til at de aktuelle fagmiljøene revurderte sine metoder. Antall anmeldelser av seksuelle overgrepssaker falt markant i årene som fulgte. Det er også skrevet flere bøker om saken samt et stort antall avisartikler. Saken er også debattert i media en rekke ganger og fagfolk ble mer bevisste på sine beslutninger og råd som ble gitt.
Statens Barnehus ble opprettet høsten 2007, først i Bergen og Hamar. Etter hvert har man fått barnehus som dekker samtlige kommuner og politidistrikt i Norge. Barnehusene skal foreta tilrettelagte avhør av barn og ungdom der det foreligger mistanke om fysiske eller seksuelle overgrep, eller der barna har vært vitne til tilsvarende overgrep. Man utfører også medisinske undersøkelser i de samme tilfellene. Det må i utgangspunktet foreligge en politianmeldelse før arbeidet iverksettes.
Etter at barnehusene har etablert seg har det skjedd en sterk økning i antall avhør som er foretatt. Undertegnede har ikke klart å finne eksakt statistikk på hvor stor denne økningen er. En oversikt fra politiets strafferegister – STRASAK finner man en betydelig økning på 138 prosent siden 2013, med størst økning fra 2015 til 2017.
Jeg har merket denne økningen i saker som undertegnede har utredet fra før barnehusene ble etablert og frem til i dag. Den største økningen har vært de siste tre til fire årene.
Det er flere grunner til at denne økningen bekymrer. Det første er at barnevern og andre ser ut til å ha fått en svært lav terskel for å kontakte politiet for et tilrettelagt avhør, noe som kan fortone seg som «for sikkerhets skyld».
En gutt løper ut av klasserommet da det vises en informasjonsvideo om seksuelle overgrep. Dette ble oppfattet som mistenkelig og politiet ble kontaktet. At gutten hadde ADHD og vansker med å sitte rolig ble ikke tatt med i betraktning. Heller ikke at medisiner som ble utprøvd den tiden hadde uheldige bivirkninger. Politiet hentet gutten på skolen, noe foreldrene ikke fikk vite før han var på Barnehuset.
En bestefar passet barnebarnet og oppdaget at hun var svært sår ved bleieskift. Han brukte derfor zinksalve og tenkte ikke mer over saken. Det neste han hører er at barnebarnet er til avhør etter at hun i barnehagen hadde fortalt at bestefaren hadde «gjort noe med rumpa hennes». Ei jente i barnehagen følger etter en gutt som skal på do og tisse og spør om å få se på tissen hans. Dette ble opplevd som mistenkelig og barnevernet ble kontaktet. Barnevernet kontaktet politiet. Flere eksempler kunne nevnes.
To av disse sakene var allerede i barnevernet, med undersøkelse eller tiltak. Bekymringene gjaldt da andre forhold enn mistanker om overgrep. Sakene som er nevnt ble henlagt uten videre etterforskning og uten at de impliserte fikk en forklaring eller en beklagelse i etterkant. Foreldre forteller at saken var en sterk belastning og at de i ettertid har følt at mistanken fremdeles hang over dem. Bestefaren gikk inn i en fastlåst depresjon med søvnproblemer og så videre,
Økt antall saker, vil statistisk også ville føre med seg en økning av saker som både er begrunnede og ubegrunnede. I begge tilfeller er det nødvendig med en kvalifisert oppfølging.
Om saker blir anmeldt, er det beviskravene etter straffeloven som gjelder. Dette innebærer at det skal være nært 100 prosent sannsynlighet før man blir dømt. I sivile saker, slik som saker etter barnelova og barnevernlova, kreves det imidlertid at beviskravet skal være mer enn 50 prosent sannsynlighet. Det er her vi støter på en stor utfordring.
Undertegnede har ved en rekke anledninger vært i saker der barnevernet bruker tidlige mistanker om overgrep som er henlagt etter straffeloven som bevis i saker om omsorgsovertagelse. Noen ganger kan det ligge ved en uttalelse fra Barnehuset etter en medisinsk undersøkelse som viser til mangfoldet i barns underliv, og at man ikke helt kan se bort fra at noe har skjedd. Dette er også i tråd med kunnskapene man høstet etter Bjugnsaken, men gir altså et slingringsmonn når det brukes i sivile saker.
Et fellestrekk i disse barnevernssakene er at de har vært omfattende og vanskelige å forstå. Når man så velger å legge til grunn at barna er blitt utsatt for seksuelle overgrep av sine foreldre, så kan man endelig forstå hvorfor barna er urolige før og etter samvær, hvorfor de utagerer, hvorfor de er innesluttende, utagerende osv.
Som i Bjugnsaken, starter som regel saken med en bemerkning fra et barn. Som i Bjugnsaken vokser ofte historiene til de underligste fortellinger, samtidig som leg og lærd fester lit til fortellingene.
Det kan ofte se ut til at en teori eller forklaring blir sann bare den gjentas mange nok ganger, og undertegnede blir ofte overrasket over hvor ukritisk man kan være til hva barna sier, til hvem de har sagt det til, til at det fremkommer nye opplysninger fra barna i opp til 3 år etter en fosterhjemsplassering, til opplysninger som barn skal ha kommet med lenge før de har utviklet selvbiografisk hukommelse osv.
Denne naiviteten eller uvitenheten gjelder også i egne rekker. Undertegnede har selv som meddommer i retten hørt at en sakkyndig med full tyngde hevdet at barn alltid forteller sannheten. Hvor ble det så av lærdommen fra Bjugnsaken?
Seksuelle overgrep er det alvorligste traumet mennesker kan oppleve. Dette er blant annet et hyppig tema hos pasienter i akuttpsykiatri, i poliklinikker, ved rusproblematikk osv. Et helt livsløp kan ødelegges, og behandlingen tar lang tid, oftest flere år. Man skal likevel ikke ta en avgjørelse om plassering for sikkerhets skyld, da det også kan være et overgrep å bli skilt fra sine foreldre, også for foreldre som mister sine barn.
Undertegnede har merket en økt skepsis de senere årene i møte med foreldre som skal utredes med tanke på omsorgsevne. De viser til avisartikler, debatter på tv, og ikke minst en dokumentar som BBC laget om norsk barnevern. Det de vil forvisse seg om, er at undertegnede har tilstrekkelig kompetanse. Innenfor fagfeltet vitnepsykologier det skrevet et utall bøker, artikler og doktoravhandlinger om avhør av barn, om barns persepsjon, om barns hukommelse osv. Kunnskapene man trenger er der allerede, det er bare å ta den i bruk.
Barnehusenes inntreden har vært viktig og kjærkomment i Norge. Man bør drøfte om det skal være en terskel for henvendelse, f.eks. hvor noen med spesiell kompetanse anonymt vurderer om barnet skal gjennom et avhør. Videre er det viktig hvordan kunnskapene fra barneavhør ivaretas av barnevernet i neste omgang. Undertegnede savner faste retningslinjer for dette og spiller med dette ballen over til barneombudet.
Leave a Reply