Fri rettshjelp er advokatbistand som helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter både fritt rettsråd og fri sakførsel. Fritt rettsråd er veiledning og hjelp i juridiske spørsmål utenfor domstolen. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som behandles for eksempel i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Barneverntjenesten har et ansvar for å gi veiledning til de private parter om hvordan han eller hun kan skaffe seg juridisk bistand og om adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 11. Etter rettshjelploven § 2 har advokater og andre som kan yte fri rettshjelp også plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri rettshjelp.
Barneverntjenesten skal ikke behandle søknader om fri rettshjelp fra den private part. Slike søknader rettes enten til fylkesmannen eller fylkesnemnda, avhengig av saken. I saker som ikke hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde kan den private part søke fylkesmannen om fri rettshjelp etter behovsprøving. I saker som hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde har den private part rett til å få oppnevnt advokat, og det er fylkesnemnda som har ansvar for dette, jf. barnevernloven § 7-8 og rettshjelploven § 17 annet ledd nr. 2. De private parter har krav på å få dekket utgifter til fri sakførsel fra det tidspunkt barneverntjenesten har meddelt parten at saken skal bringes inn for nemnda.
Dette gjelder også i de tilfeller saken blir trukket, avvist eller hevet etter at saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. Den private part har uansett krav på fri sakførsel uten behovsprøving.
Søknad om fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 nr. 2 kan innvilges uten behovsprøving for part i en sak hvor barneverntjenesten har fattet vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av en begjæring om tiltak, jf. barnevernloven § 7-11. Tilsvarende gjelder dersom barneverntjenesten har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter barnevernloven kapittel 7, men hvor saken likevel ikke blir oversendt til fylkesnemnda.
Særlig om forvaltningsloven § 36
Forvaltningsloven inneholder regler om dekning av saksomkostninger som kan komme til anvendelse i barnevernssaker. Etter forvaltningsloven § 36 første ledd skal en part få dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret et vedtak til sin fordel. Dette vil i hovedsak være utgifter til advokat. Hva som er nødvendig må avgjøres ut i fra en konkret vurdering. Sentrale momenter i vurderingen vil være sakens karakter og kompleksitet, og barneverntjenestens vilje og holdning til å respondere på partenes henvendelser. Parten har ikke rett til dekning av saksomkostninger dersom endringen skyldes partens egne forhold eller forhold utenfor partens og barneverntjenestens kontroll, eller dersom andre særlige forhold taler mot det. Dersom endringen av vedtaket skyldes at det har fremkommet nye opplysninger i saken vil retten til dekning av saksomkostninger som hovedregel være avskåret, med mindre vedtaksorganet kan lastes for ikke å ha opplyst saken godt nok før det ble fattet vedtak.
Etter forvaltningsloven § 36 tredje ledd første punktum skal sakskostnadsspørsmålet avgjøres av samme instans som avgjør spørsmålet om endring av vedtaket, dvs. enten klageinstansen (fylkesmannen) eller underinstansen(barneverntjenesten) dersom denne har truffet nytt vedtak, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd og § 34 første ledd. Dersom barneverntjenesten selv endrer sitt eget vedtak, avgjøres således spørsmålet av barneverntjenesten. Kravet må settes frem senest tre uker etter at melding om det nye vedtaket er kommet frem til parten. Både underinstansen og klageinstansen kan forlenge fristen, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Avslag på krav om dekning av saksomkostninger kan påklages etter reglene om klage i forvaltningsloven.
Parten har krav på informasjon om retten til å kreve saksomkostninger når et vedtak endres. Slik informasjon kan unnlates når det er usannsynlig at parten har vesentlige saksomkostninger eller det kan antas at vedkommende eller hans/hennes fullmektig kjenner denne retten. Hvis det i andre tilfelle vil være rimelig at spørsmålet om saksomkostninger blir vurdert, bør veiledning gis til parten om dette, jf. forvaltningsloven § 36 fjerde ledd.
Leave a Reply