8
Barnevernet fikk valget mellom en dom mot seg i Fylkesnemnda, eller et sjenerøst forlik med foreldrene. Kommunen måtte gi seg og barna er tilbake hos sine foreldre.
Av Bjarte Ystebø
Inntil det siste insisterte Naustdal kommune på omsorgsovertakelse, da Fylkesnemnda behandlet saken i forrige uke. Men da nemnda sa at det ikke var, eller hadde vært, grunnlag for omsorgsovertakelse var løpet kjørt. Barna fikk komme hjem til mamma og pappa.
I over et halvt år har Naustdal kommune tviholdt på familiens fem barn, og brukt nesten enhver anledning til å vanskeliggjøre situasjonen for foreldrene. Det var mye som skurret i denne saken fra begynnelsen av. Klapsene som ble til politianmeldelse og omsorgsovertakelse ved akuttvedtak.
Barnevernslederens relasjon til barnas mor. Konflikten med skolen om barnas kristne vitnesbyrd. Rektor som sendte bekymringsmelding, men ikke mente at barna skulle tas av barnevernet. Barnevernets og politiets fokus på kristen tro og oppdragelse.
Og etter hvert som mer og mer informasjon kom ut, ble det tydelig for mange at vi stod overfor et offentlig overgrep mot en god og velfungerende familie. Den erkjennelsen tror jeg også barnevernet kom frem til ganske tidlig. Men det gikk prestisje i saken. Og Naustdal kommune halte og dro i alle frister, plasserte barna på tre adresser i to fylker og gjorde en allerede vanskelig situasjon helt umenneskelig for både foreldre og barn.
I begynnelsen av april fikk foreldrene tilbake det minste barnet. Det var ikke på initiativ fra barnevernet, for å si det forsiktig. Det var tingretten som dømte dem til å levere det tilbake. Og når så saken i forrige uke skulle til Fylkesnemnda, prosederte kommunen på å få beholde alle barna og å ta tilbake den minste.
Men i Fylkesnemnda kom de sakkyndiges rapporter på bordet. De tegnet et bilde av gode foreldre som var fullt ut i stand til å gi barna god omsorg. Barnevernet prøvde så å få underkjent de sakkyndige rapportene fordi de ikke likte konklusjonene.
Men slik gikk det ikke. Dermed konkluderte Fylkesnemnda med at det aldri var grunnlag for omsorgsovertakelse. Da stod Naustdal kommune overfor to muligheter. Enten bli dømt av Fylkesnemnda til å levere barna tilbake, eller inngå et forlik.
Dermed ble det forlik. Innholdet i forliket er så gunstig sett med familiens øyne at det tjener som en bekreftelse på inntrykket av at kommunen har erkjent nederlaget, og at de aldri skulle skilt foreldre og barn, slik de gjorde, og at Fylkesnemnda har kommet til det samme.
Nå følger en viktig prosess for familien, der de skal prøve å lege de sårene og skadene de er blitt påført av kommunen. Det vil ta tid, og noen av dem vil aldri kunne leges. Traumene vil følge barn og foreldre livet ut. Men nå er de sammen igjen.
Når familien kommer til hektene er de to ting som bør skje. For det første bør de vurdere en erstatningssak mot Naustdal kommune. En økonomisk kompensasjon kan gi familien muligheter til å ta fri fra jobb, reise eller gjøre andre ting som kan hjelpe dem i tiden som kommer. En erstatningsdom ville også virke avskrekkende på andre kommuner som kunne være fristet til å velge samme tilnærming. Ingen familier bør oppleve at en tynt begrunnet akuttsak fører til en seks måneders lang uthalingskrig med et barnevern som ikke tar menneskelige hensyn.
Det andre er at familiens historie bør bli bok. Det er fortsatt mye ved denne saken som ikke har nådd offentligheten. Noe av det bør fortsatt være beskyttet, men noe hører hjemme i den offentlige samtalen om barnevern. Det er også en del som har uttalt seg offentlig om denne saken på sviktende grunnlag. De har bidratt til å vri historien i foreldrenes disfavør. Den historien må rettes opp.
Men først må vi glede oss med de glade. En familie som var brutt opp er ført sammen igjen, og det er det eneste som betyr noe denne sommeren. Men siste ord er ikke sagt.
Leave a Reply