Jeg følte at jeg ble sett på som en jobb

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

Min historie er ikke unik. Jeg kjenner flere fosterbarn med dårlige opplevelser.

FOSTERHJEM: Jeg håper at alle som vurderer å bli fosterforeldre, tar oppgaven seriøst og tenker seg godt om, og gjør det som er best for barna

Tidlig i august kunne vi lese om en 14 år gammel jente sin positive opplevelse av å bo i fosterhjem. Det var fint å høre at hun har hatt det bra. Dessverre er min historie en helt annen.

Jeg ble født av en narkoman mor. Min far var alkoholisert. Jeg husker ikke mye fra årene med dem, men ting som ikke egner seg på trykk, har brent seg inn i hukommelsen.

Da jeg var tre år gammel, ble jeg flyttet til et fosterhjem et stykke utenfor Bergen. Det var riktig av barnevernet å hente meg ut, men familien jeg ble plassert hos, egnet seg ikke som fosterhjem.

Fosterforeldrene mine var veletablerte, med egne barn. De var vellykket utad, men det var ikke et godt fosterhjem. Jeg hadde alltid følelsen av å være uønsket.

Når jeg snakker med andre om denne tiden, pleier jeg å fortelle om rundstykkene. Hver jul stekte fostermor rundstykker nok til hele familien, men før vi satte oss ned for å spise, trakk hun meg til side og sa «du får bare to rundstykker.» Fostersøsknene mine fikk spise så mange de ville, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg gikk over til å spise skiver etter de to rundstykkene jeg fikk ta. Jeg turte ikke noe annet.

Historien om rundstykkene kan virke banal, men det er et bilde på hvordan jeg hadde det i fosterhjemmet. Jeg fikk alltid litt mindre av alt. Jeg følte meg som et annensrangsmenneske uten verdi. Jeg opplevde at de så på som meg som en vare eller en jobb.

I Bergen hadde jeg flere velfungerende voksne i min biologiske familie som ville ta ansvaret for meg. Det var nære personer jeg var trygg på, og som var oppriktig glad i meg.

Jeg er sikker på at om jeg hadde fått vokst opp med dem, ville jeg fått den omsorgen, kjærligheten og ikke minst tryggheten jeg hadde trengt da. Men det var ikke godt nok for barnevernet i Bergen.

Jeg hadde et voldsomt savn etter de trygge voksne i min egen familie etter flyttingen, og hadde samvær med dem iblant. Fosterfamilien min gjorde sitt for å begrense dette mest mulig, selv om de visste at jeg hadde det trygt og godt der. De beste minnene fra barndommen min er fra besøkene hos dem.

Ungdomstiden var både den verste og beste tiden for meg. Jeg var en aktiv gutt og hadde mange venner, men jeg hadde ikke de samme mulighetene som dem. Jeg hadde aldri penger, og fikk ikke lov til ting klassekameratene mine så på som en selvfølge. For å ha råd til enkle ting som en brus på tentamen, måtte jeg pante flasker jeg fant ute i nærmiljøet.

Når jeg spilte fotball, sto på ski eller var på besøk hos venner, hadde jeg det bra. Men jeg hadde aldri besøk hjemme hos meg selv. De fleste av vennene mine skjønte at ting ikke var som det skulle være der. Når de fortalte at deres foreldrene hadde spurt hvordan jeg hadde det, løy jeg og sa at jeg hadde det bra.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva ville skje om jeg sa fra til en voksen?

Jeg var livredd for å bli tatt bort fra vennene mine. De var alt jeg hadde i hverdagen. Jeg ville ikke bli sendt bort igjen.

Når jeg sitter og skriver dette, kommer følelsene og tankene fra mine 15 år som fosterbarn tilbake. Jeg kan ikke huske en eneste gang at fosterforeldrene mine fortalte meg at de var glad i meg, at de satte pris på meg eller ga meg noen form for bekreftelse.

I stedet ble jeg brutt ned. Fostermor ga meg stygge blikk og kom med nedsettende kommentarer når vi var ute blant folk, hjemme snakket hun stygt til meg. Jeg ble aldri utsatt for fysisk vold, men truslene og den psykiske volden var ikke til å holde ut. Jeg fikk verken forståelse, trygghet eller kjærlighet.

Sa jeg at jeg ville flytte fra fosterfamilien, var den ironiske tonen alltid den samme: «Stakkars deg. Du har det så forferdelig her». Eller: «Bare flytt du, det gjør ingenting for oss», «jeg kan ringe til taxi for deg».

Julen jeg var 17 år, begynte jeg å få forskjellig kjøkkenutstyr i julegave. Da jeg spurte fostermor om hvorfor, svarte hun at jeg snart skulle flytte for meg selv. Det kom som et sjokk. Jeg sa jeg ikke ville flytte fra alle vennene mine. Jeg hadde jo ikke noe sted å flytte til.

Da svarte hun: «Du har familie i Bergen. Vi får ikke penger for deg lenger. Du må ikke tro at vi skal å fø på deg.»

Fostermor ordnet en hybel i bergen, og jeg ble kjørt til byen med alle tingene mine. Plutselig var jeg alene.

Jeg hadde alltid vært redd for fostermoren min, og nå hadde jeg fått bekreftet hva jeg alltid hadde følt. At fosterfamilien tok meg inn for pengene.

Min historie er ikke unik. Jeg kjenner flere fosterbarn med dårlige opplevelser fra tiden i fosterfamilie.

Jeg skriver dette for å si fra om at ikke alle fosterhjem er egnet. Jeg har det fint nå, og ønsker overhodet ingen medlidenhet eller «stakkars deg». Livet mitt er godt.

Jeg håper bare at alle som vurderer å bli fosterforeldre, tar oppgaven seriøst, tenker seg godt om, og gjør det som er best for barna. Barna som blir flyttet fra hjemmet sitt, kommer fra en vanskelig situasjon, og har kanskje opplevd ting som sitter i kroppen resten av livet. De trenger trygghet, kjærlighet og omsorg. Om du ikke kan eller er villig til å gi det, bør du heller ikke ta på deg ansvaret.

Comments

comments

Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook

1 Kommentar

  1. I think the only way to stop this is victims of stories like this starting reporting alleged human torture.and similar criminal offenses to the police,

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*