Akkurat nå er sinnstemningen min slik at jeg har lyst å dele noen av mine innerste tanker på hvordan barnevernet har ødelagt den jeg var som person.
Jeg har nå hatt snart 14 dager barnefri.
Det høres sikkert provoserende ut for dere som ikke har deres barn hjemme, og vit at jeg forstår dere.
14 dager fri til å gjøre akkurat hva jeg vil, og jeg bor i en ferieby.
Jeg har gått til og fra stranda stort sett alene.
Ligger med AirPods så ikke folk skal snakke med meg.
Jeg kan ikke føre en uskyldig smalltalk samtale.
Kveldene har jeg tilbrakt på sofa alene med Netflix.
Jeg var en morsom person.
Oppfinnsom og alltid med på det som kunne bli gøy.
Aldri nei fra min munn, og ofte pådriver.
Nå orker jeg ikke lenger.
Nå er jeg reservert og har glemt hvordan man slipper seg løs og bare nyter livet.
Jeg smiler ikke til folk.
Jeg vil være leken og barnslig.
For en normal alenemor ville dette vært en mulighet for nye opplevelser og ny input.
Før brydde jeg meg ikke om hva andre tenkte om meg.
Nå vurderer jeg alt til at ‘dette’ kan jeg ikke gjøre.
Jeg har mistet gleden i meg.
Jeg vil høre min egen latter.
Føler tiden går i fra meg til å føle lykke, spenning og frihet til å være meg.
Jeg vil bade om natten, kjøre scooter og kjenne vinden i håret.
Jeg vil opp i fjellene og skue over en lysende natt i Alanya.
Jeg vil spise frokost ute.
Jeg vil føle meg fri.
Jeg har mistet iniativ.
Jeg gjør ingenting lenger.
Jeg er ikke lenger den Ida jeg var.
Jeg har mistet meg selv og vet ikke hvordan jeg kan nyte livet.
Jeg vil at noen skal holde meg i armene sine å love meg at alt blir bra.
Jeg er negativ.
Jeg vet ikke hva som gjør meg glad.
Er glad min datter får oppleve noe nytt, men jeg trenger det jeg også.
Jenta mi fortjener også en glad mamma.
Føler meg tryggest i eget selskap.
« My home is my castle».
Jeg vil ikke være slik lenger !
Leave a Reply