Du er her
Hjem > Meninger > Kritikken av barnevernet

Kritikken av barnevernet

HYSTERI: Meldinger som «Barneombudet er meget bekymret, da barnet nå bor hos far» bidrar til hysteri, mener kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
HYSTERI: Meldinger som «Barneombudet er meget bekymret, da barnet nå bor hos far» bidrar til hysteri, mener kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix

Hvorfor vil ikke media ta opp et av de alvorligste demokratiske problemene ved barnevernsaker på ulike nivåer?

av Ole Texmo

For en som følger flere barnevernsaker på nært hold, både undersøkelsessaker og de som behandles av fylkesnemnd og rett, er det pussig å se hvordan media dekker enkeltsaker. Ikke minst gjelder det fraværet av faglige spørsmål man skulle tro var viktige å ha en bred debatt om «in a democratic society», jamfør terminologien i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Hvorfor vil ikke media ta opp et av de alvorligste demokratiske problemene ved barnevernsaker på ulike nivåer? Den påfallende forskjell i ressurser mellom partene: det offentlige med sine mange lønnede aktører og familiepartene som ofte har begrensede muligheter til å forsvare seg mot barnevernets beskyldninger om «omsorgssvikt», en kategori så ullen og omskiftelig at den mangler substans.

Størst oppmerksomhet det siste halvåret har en konkret sak hvor noen av våre nye landsmenn, kvinner og barn er berørt. Saken om de rumenske barna på Vestlandet har gitt mediene som mikrofonstativ for barnevern og ekspertise anledning til å vulgarisere kritikken av barnevernet under henvisning til at kampanjen er religiøst-politisk motivert og dermed forfeilet. Tidligere i år var det vist protester fra utlandet mot norsk barnevern, med utgangspunkt fra Litauen.

Også da ble framstillingen lett vulgarisert med referanse til hva litauiske utsagn om norsk innavl representerte av illegitim barnevernskritikk.

Norske medier har i årevis hatt mulighet til å presentere caser hvor vinklingene kunne og burde vært motivert for en bredere debatt. Muligheten til å diskutere prinsippspørsmål med bakgrunn i enkeltsaker, eksempelvis den massive økningen i antall bekymringsmeldinger, kampanjene for å senke terskelen for et angiverhysteri som systemene aldri har brydd seg om å utvikle begreper og saksbehandlerkompetanse for å håndtere. Manglende kompetanse på områder som risikovurdering, sannsynlighets- og troverdighetsvurderinger.

Barnevernet sliter med legitimitetskrav, men beskyttes av toneangivende medier som prioriterer dag etter dag å trykke barnevernvennlige kronikker, senest fra barneombudet og fagforeningsleder, 24. og 26. mai, hvor de hevder at kritikken av barnevernet skader barna. Hvordan vet man det? Har man metodisk etterprøvbar forskning å vise til?

Dette er på mange måter kjernen i problemene forbundet med barnevernets virksomhet på ulike nivåer: Det tilnærmet totale fravær av vitenskap, om alt fra kontinuitet og brudd i foreldre-barn tilknytningsforhold, risikoavveininger og beslutningsteori, og sviktende utredningsmetodikk hos sakkyndige psykologer barnevernet holder sysselsatt.

I flere tiår har barnevernets betrodde psykologer hatt muligheten til å utvikle begreper om kvalitetssikring. Men heller enn å forstå kvalitetssikring i termer av metodisk feilkildesøk, opererer man i felten etter Pompel og Pilt-prinsippet. «Kollegial kvalitetssikring» heter det nå, men ingen metodeanvisning med oversikt over informasjonsnivåer og mulige feilkilder. Den «kvalitetssikrende kollega» kan like gjerne representere den største og viktigste feilkilden av alle: den systemlojale mer opptatt av tilpasning og inntektsmuligheter enn av metodisk etterrettelighet.

 Hvorfor er media så redde for å ta fatt i hvordan barnevernet sikrer seg legitimitet på falskt grunnlag? Når det reises kritikk fra våre nye landsmenn og kvinner fra tidligere Øst-Europa, er det interessant å merke seg at flere av de berørte uttrykker at de gjenkjenner tendenser fra de totalitære regimene de engang flyktet fra: Uanmeldte hjemmebesøk, overvåking, hets og trakassering i form av tvang til underkastelse.

Ikke alle undersøkelsessaker ender med omsorgsovertakelse. Men mange nok pågår med fornyet styrke, uten at de nødvendigvis er forsynt med fornyet aktualitet eller begrunnet mistanke om barn i krise. Med aggregert prestisje blir gamle henlagte bekymringsmeldinger hentet fram og lagt til volumet av nye fra alskens etater som trues med politianmeldelse hvis de ikke melder fra, f.eks. ved et samlivsbrudd hvor det skal lite eller ingenting til før mantraet «høyt konfliktnivå» mellom foreldrene utløser bekymringshysteri.

Barneombud og andre forsvarere av barnevernets praksis som ikke har vondt for å komme til orde vil ha en konstruktiv debatt. Men hvor interessert er f.eks. barneombudet i oppslag som på etterrettelig kildekritisk grunnlag viser at også barneombudet bidrar til hysteriet med meldinger som dette, som støtte til en mor i en barnefordelingssak: «Barneombudet er meget bekymret, da barnet nå bor hos far». Ingen begrunnelse, men morens advokat vet hvilke nettverk hun skal aktivere på for å høyne konfliktnivået. Er media interessert i slike caser hvor også dem man kan mistenke for å ville skyve barn i krise foran seg, blir gjenstand for kildekritikk? Slike saker fins nemlig, og er ikke bare egnet som enkeltsaksillustrasjoner for et samfunnssystem på ville veier, men også for å få på det rene hvilken faglighet barnevernet og deres støttespillere baserer seg på.

Martine Aurdal vil 20. april ha en nyansert debatt, men hvor interessert er hennes avis i en reell debatt om barnevernets kunnskapsgrunnlag, f.eks. måten man foretar risikoavveininger på etter et skjema utformet av barnevernets nye guru Øyvind Kvello («Barn i risiko» 2010, ny utgave)? Er media virkelig interessert i en grundig debatt om metode og praksis, eller er det bare fagstatuspersoner og miljøer som allerede har makt og innflytelse som slipper til med sine krav om hva debatt og prioriterte vinklinger må styre unna? Av hensyn til barna, må vite.

«Equality of arms» er et kriterium i EMKs regelverk, som Norge er forpliktet til å følge. Så vel i media som i konkrete barnevernsaker er ulikevekten påfallende. Kanskje derfor blir også en del av reaksjonene vanskelig å forstå for dem som forvalter det hegemoniske synet. Blir barnevernet kritisert, er det bare når de ikke griper inn overfor biologiske foreldre eller ikke støtter asylbarn på mottak. Norsk barnevern har mer å svare for. Mye mer.

Kilde

Comments

comments

Top
Translate »